Nigeriakonflikten - litt nyansering

Hva er det som skjer i Nord-Nigeria? Hvorfor denne volden?

Aftenposten har skrevet litt her, men jeg synes artikkelen er noe unyansert, og vil prøve å bidra til en nyansering.

Mitt perspektiv er ikke som Nigeriakjenner, men på bakgrunn av kjennskap til situasjonen på den andre siden av Adamawa-platået i Kamerun, og fra andre områder med vold mellom muslimer og kristne, vil jeg prøve meg på noen forklaringer.

For det første brukes religionsidentitet først og fremst som politisk og etnisk kjennemerke. I Aftenpost-artikkelen refereres det til at konflikten mellom det kristne sør og det muslimske nord polariseres. Religiøs identitet blir brukt for å klargjøre posisjoner i en politisk konflikt. I Kamerun brukes  religion like mye som en identitetsmarkør som noe man deltar i, altså har faste aktiviteter knyttet til. Det er langt flere mennesker som kaller seg kristne eller muslimer, enn de som møter på gudstjeneste eller fredagsbønn. Man kan også oppleve at det innen samme familie er både muslimer og kristne, og at de lever fredelig sammen, og en kan oppleve at de melder om religionsskifte uten konflikter. Det vil si, når det er undersøkelser svarer mange det som er opportunt basert på lokale og nasjonale konflikter, på om de sender ungene på skole eller ikke, basert på om presidenten er muslim elleer kristen, osv. Det er altså en rekke faktorer som spiller inn på hvilke valg enkeltpersoner tar i forhold til religiøs markering. Et av dem er personlig tro. Når det er sagt er det selvsagt mange troende mennesker, som er de som møter til gudstjeneste og bønn, og som bærer kirkene.

For det andre er landressursene mer og mer presset. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg der jeg diskuterer flyktningssituasjonen i Kamerun. Når ørkenen vokser, fører det til en stor migrasjon sørover mot savannen fra Sahel. Samtidig fører skoghogst og befolkningsvekst til stor migrasjon fra tropeskogene i sør og opp til savannen. Byen Jos ligger på savannen. På savannen i Nigeria og Kamerun har det i mange generasjoner bodd både nomader/seminomader med kveg og fastboende bønder. De fastboende bøndene har i stor grad blitt kristne/kaller seg kristne, mens nomadene i all hovedsak er muslimer. Når savannen fylles opp av bønder fra nord og sør, i tillegg til at rike handelsfolk kjøper opp store landområder, blir det trangere for nomadene. Dette kunne vi se med egne øyne i Kamerun i fjor.

På denne maisåkeren har kveg kommet seg inn gjennom gjerdene, og hele maisavlingen var ødelagt.  

For det tredje synes det å være kriminelle bander som kaller seg islamister, som i Nord-Nigeria, som bidrar til volden. Dette er grupperinger som i noen tilfeller vigler opp lokalbefolkningen, og i andre tilfeller opererer selv for å skape uro og opprør. I Kamerun slår myndighetene hardt ned på slike opprørere, men de har bidratt til branner av kirker og drap av kristne de siste årene i land som Etiopia, Kamerun og Nigeria. Disse må sees på både som et resultat av konfliktene i regionen (som Sudan, Libya, Elfenbenskysten) og mye våpen i omløp. Dette er ikke vanlige muslimer. I vesten ville vi kanskje kalt dem for kriminelle bander?

Vi må for all del ikke sanskjonere den lokale muslimske befolkningen for dette, for de er ofte like fortvilte på volden som de kristne.


4.1.2012. I går meldte utenlandske medier, og Vårt Land at islamistgruppen Boko Haram har gitt kristne i Nord-Nigeria tre dager til å flykte på.


10.1.2012 - En oppdatering
Situasjonen i Nigeria har vært gjenstand for flere lunsj- og gangsamtaler her i NMS de siste dagene. Mitt utgangspunkt for å forstå debatten har vært naturressursdiskusjonene som jeg også ser i Kamerun, og som kamerunerne hevder er viktige for å forstå konflikten i Nord-Nigeria.

Samtidig har konflikten et religiøst element som ikke er ensidig. I vestlige nyhetskilder den siste tiden har muslimene blitt ansett som de fæle, mens de kristne er snille. Så enkelt er det nok ikke.


I hele den muslimske verden er det vanlig at muslimer sender ungene på kristne skoler. Spesielt katolske skoler har vært, og blir ansett som gode skoler for barna. Kirkene som driver skolene har til gjengjeld ofte gitt de muslimske barna fritak for andakter og gudstjenester. Slik fungerer det i Kamerun. Men ikke i Nigeria.

I Nigeria har det utviklet seg et hatforhold fra kristne mot islam og muslimer. Dette har sannsynligvis rot i to forhold: For det første, den muslimske/fulaniinvasjonen av området på 17-1800-tallet, kalt Jihad. Den var ledet av hærføreren Osman dan Fodio fra Mali til Sokoto, og ført videre av hærføreren Adama fra Sokoto og østover. Derav navnet Adamaoua/Adamawa på høyplatået som både min hjemby Ngaoundere, og den nigerianske byen Jos ligger på. De muslimske krigerne la under seg store landområder, tok folket som slaver, og tvangsislamiserte store befolkningsgrupper. Slaverraidene foregikk fram til nyere tid. I Kamerun tok ikke slaveraidene slutt før etter frigjøringen i 1960.
For det andre har mange av misjonsorganisasjonene som har arbeidet i Nigeria vært av en amerikansk evangelikal tradisjon der man bruker et hat-språk og hat-retorikk mot muslimer. Muslimske barn får ikke gå på kristne skoler, de blir ikke tilsatt i noen stillinger, fordi man etter sigende ikke kan stole på en muslim.

Dette er fullstendig forskjellig fra situasjonen i Nord-Kamerun som har samme befolkningsgrunnlag. I Nord-Kamerun tilhører befolkningen vanligvis ulik religion basert på etnisitet (fulani og hausa er muslimer), men blant de andre folkegruppene er det muslimer og kristne i alle familier. Uansett omgås man i nabolagene der folk bor, man snakker sammen, går på de samme skolene, og jeg har endog ofte hørt kristne og muslimer ønsker hverandre Guds velsignelse.
 

Julestemning, Skomaker Andersen, og grasbranner

Den siste tiden har aviser og sosiale medier strømmet over at innspill fra folk som ønsker å få tilbake Skomaker Andersen som julekalenderprogram på BarneTv. Disse folkene er omtrent jamgamle som meg, altså i 40-årene, og de forteller entusiastisk om hvor viktig dette er. Det er opprettet støttegrupper på Facebook, og NRK har, til manges fortvilelse, nektet å sende programmet flere ganger.

Jeg bodde i utlandet mens jeg var barn og ungdom, og fikk ikke sett Skomaker Andersen på barne-TV før jeg var 19 år, og registrerte det følelsesladede engasjementet noen av dem hadde i forhold til Skomaker Andersen. Et engasjement som blir litt absurd når man er vant til at 19-åringer ikke ser barne-TV.

Men jula er tida for nostalgi, for drømmer og for tradisjoner. Kanskje er det slik at det som var jul da vi var små, bidrar til å skape julestemning når vi blir voksne.

De samme rare uttalelsene kommer når det snakkes om snø og jul. For det er jo slik i vårt lille land at det ikke blir ekte jul uten at snøen ligger dyp. Det vil si, på sørvestlandet er vi mest vant med regn og 10g til jul. Likevel snakker mange om denne mytisk snøen som må til for at det "skal bli jul", sammen med skomaker Andersen, selvsagt.

Min barndoms jul var på savannen i Afrika. Der er det to årstider; regntid og tørketid. Regnet startet i månedsskiftet mars/april, og varte til månedsskiftet oktober/november. I overgangsperiodene regnet det lite, mens det i juni til august kom regnskyll nærmest daglig i to-tida på ettermiddagen. Men jula, den kom i tørketida. Utover november og desember kom harmattan-vindene fra Sahara, og la et lett støvlag overalt. Temperaturen sank om nettene, og oftest er det så mye støv i lufta at temperaturen holdt seg under 25 g om dagen. Samtidig startet grasbrannene.

Det to meter høye graset og buskasen ble tent på enten av kvegnomadene, av folk som ville rydde land, eller av jegere som ville se byttedyrene bedre. Hvert år brenner hus ned. Men på samme måte som mange av hageplantene i Norge liker litt frost, er det endel planter på savannen som trenger brannen for å sette frø.

Kvelder med grasbranner i horisonten er et vakkert syn, med mindre du skal gjennom flammene med bilen. Det blir en egen lukt og stemning, og for meg er dette juleluktene mer enn noe annet.

Man trenger ikke så mye for å ha en god jul.Vi pleide spise middag om ettermiddagen, pakke opp gaver, og gå opp på kirkens sykehus om kvelden og se på når kvinnegruppene i området hadde teateroppvisning med hele juleevangeliet. Det ble lest og spilt og sunget. Vi lo når gjeterne ble livredde av englene, og når kvinnene, omkledd til menn, marsjerte inn som vise menn. Til mat hadde vi litt forskjellig, alt etter hva vi fikk tak i.

Ikke langt fra der vi bodde, drev kirken et Collège med internat for ungdommer. De hadde før juleferien en stor konsert med teater, sang og dans. Når Gospel Singers synger "Mary's boychild", ja da blir det jul.

Kanskje var jula i Afrika nærmere den opprinnelige jula, for gjeterne rundt bålet kunne liksågodt ha satt i vårt nabolag og sett på grasbrannene i det fjerne.
Men uansett julestemning, han som kom som et lite barn er ikke mer farlig enn et hvilket som helst barn. Han ber oss om å svøpe seg, og legges i en krybbe, på samme måte som vi er kalt til å ta oss av ethvert lite barn som trenger omsorg, mat og kjærlighet.

God jul!

Verdens aidsdag 1. desember

Det er verdens aidsdag i dag.

Jeg ønsker å gratulere alle hiv-positive med dagen.
La oss minnes de syke, de døende, de foreldreløse, og alle pårørende til de syke!

Leger uten grenser har lagt ut en fin kronikk i Aftenposten.

Her er hva NMS gjør for å bidra til å stoppe aidsepidemien i Kamerun, gjennom Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun (EELC). Et viktig arbeid, som gir gode resultater.

Jeg anbefaler også bloggen til Erik og Sandra Bichler der det står masse om aids-aidsarbeidet til EELC, og som Sandra arbeider i.

Avkristning

Vi hører til stadighet folk/kristne som er bekymret over islamiseringen av Europa, eller over avkristningen av Norge. Og hvem det skyldes?

Selv er jeg mye mer redd for sekulariseringen, enn for islam, men det er en annen ting.

For dypest sett er det ikke, og vil det aldri være en ytre trussel som kan bestemme over kristendommens framtid i Europa. Historien har lært oss at de ytre truslene som kommunisme, politisk islam, osv, aldri vil kunne ødelegge mer enn vi lar dem ødelegge. Kjedet er ikke sterkere enn leddene. 


Jesus bekrefter denne tanken:
Han kalte igjen folket til seg og sa: «Hør på meg alle, og forstå! Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Nei, det er det som går ut fra mennesket, som gjør mennesket urent.» (Mark. 7.14-15)


De eneste som kan videreføre kirken er menneskene som regner seg som kristne. Verken staten, økonomiske og politiske støtteordninger, kan drive kirken. Jesus er kraften, ikke pengene.

Fransktalende Afrika

Valgfusk, hevder tre av opposisjonspartiene om valget i Kamerun, men Frankrike og valgstyret aksepterer valget.

Norsk presse

Men norsk presse skriver ikke om valget i Kamerun. Ingen internasjonale observatører tilgodeses opposisjonen. Ved sist valg fordi Frankrike stemte imot å godta internasjonale observatører. Man kan lure på om norsk presse i valg av utenriksstoff stort sett plukker litt fra BBC, fra det lettest tilgjengelige stoffet.

Vi har i hele etterkrigstiden sett mye kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, men kritikken av Frankrike er nærmest fraværende. Størstedelen av Vest- og sentral-Afrika, samt Nord-Afrika er franskspråklig.  Kan ikke norske journalister fransk? 

Frankrikes utenrikspolitikk

For selvsagt støtter Frankrike de sittende regimene i Kamerun, Elfenbenskysten og Madagaskar, mens landene vanstyres og tømmes for naturressurser. 

I dag ser vi at den engelskspråklige delen av Afrika styrker sin rolle, mens den fransktalene reduseres til råvareleverandør for Frankrike, Kina, Brasil, India, Libya, osv. Saudi-Arabia spiller også en sterk rolle.

Norsk utenrikspolitikk

Imens ser vi at den norske utenrikspolitikken er å gå ut av de fransktalende delene av Afrika. Således er ambassadene i Elfenbenskysten og på Madagaskar blitt forlatt i løpet av 2011, til fordel for Ghana. Madagaskars er nå lagt inn under ambassaden i Pretoria, Sør-Afrika. Dette har konsekvenser for land som Mali, som tidligere lå inn under Abidjan (Elfenbenskysten). Ambassadene i Abidjan og i Antananarivo hadde franskspråklig kompetanse, og forsto dermed mye av spillet som foregikk mellom stormaktene. 

Det er et spørsmål om ikke Norge reduserer sin rolle i verden ved å forlate de franskspråklige tidligere koloniene.

Religiøs bistand, eller religion i bistanden?

Litt om NMS, og litt om religionens plass i bistand (etter mitt syn)

1. Ikke all bistand, heller ikke bistand fra religiøse aktører, er god bistand.
   Når vi reiser rundt i verden, ser vi mye rart. Vi ser religiøse organisasjoner og trossamfunn som kun gir hjelp til medlemmer av egen religion. Vi ser organisasjoner som kun gir bistand og hjelp med konvertering som formål. Bistand som gis med en skjult agenda: at det egentlige målet er å frelse sjeler. Noen har egentlig helbredelser som mål, og ofte blandes religion med tradisjonelle religioner med masse magi, hekseriprosesser og forbannelser som resultat.
2. Det Norske Misjonsselskap har et Prinsippdokument om Diakoni fra 1995. Dokumentet begynner å bli gammelt og burde vært revidert, men et av hovedpunktene i dokumentet er at diakoni aldri skal være en plogspiss for evangeliseringen. Det betyr kort sagt at vi ikke støtter helseinstitusjoner, bygger skoler, eller gir folk rent vann fordi folk skal bli kristne, men for å hjelpe de syke, gi barn skole, og for at folk skal holde seg friske.
   Teologisk begrunner vi dette i at Gud skapte jorda for alle, og han har skapt hvert enkelt menneske. Hvert enkelt menneske er verdifull for Gud, i kraft av å være menneske. Derfor forplikter vi som kristne å gi humanitær hjelp og bistand til mennesker uavhengig av religion, etnisitet, rase eller kjønn. OG, vi skal ikke bare gi alle tilbud om hjelp, men vi skal gjøre det på en slik måte at de føler seg komfortable med å motta hjelpen. Hjelpen skal være respektfull overfor mottager. De skal ikke føle at det er en skjult agenda. Minoritetskristne i muslimske land har utarbeidet kjøreregler der de setter fine grenser mellom diakonien og evangeliseringen.
3. I hele Midtøsten og Nord-Afrika er det mange muslimer som benytter seg av kristne sykehus, og sender barna sine på kristne skoler, gjerne katolske. Endog talibanledere og ledere i muslimske terrornettverk er observert på kristne sykehus. Dette har delvis sammenheng med at Koranen anerkjenner Jesus som den største profeten, som også hadde som sitt viktigste oppdrag å helbrede syke. At kristne fortsetter denne praksisen gjennom å drive sykehus der de ber den gode Gud om helbredelse gjennom seriøs medisinsk behandling og kristen nestekjærlighet, sees på som noe veldig naturlig. Muslimer flest mener at kristne og muslimer tror på den samme Gud, men at kristne har misforstått med hensyn til Jesus. Han var ikke Gud, som kristne vil hevde, men han var en stor profet som sitter ved Guds side. Når det gjelder de kristne skolene er det vanlig å gi muslimske barn fritak fra andaktslivet på skolen, samtidig som man ikke pleier å tillate muslimsk bønneplass innenfor skolens område. Slik lever folk side om side med en gjensidig forståelse av hverandre og gjennom pragmatiske løsninger som stort sett fungerer på grasrota.
4. I NMS har vi delt opp alt misjonsarbeid i tre programområder; Evangerisering og menighetsbygging, Diakoni og bistand og Lederutvikling og organisasjonsbygging. Disse tre programmene er skilt budsjettmessig, og planmessig, og det er Programprofildokumenter med påfølgende landplaner for hvert enkelt program i hvert land. I tillegg er det prosjektdokumenter på hvert prosjekt. Rapporteringen følger samme struktur med prosjektrapport, rapport på hvert program i land, og til sist de tre programrapportene som godkjennes av Landsstyret.
   Regnskapsmessig fungerer det slik at hvis noen gir en gave til et bestemt prosjekt/program, så vil aldri pengene flyttes til andre program. Det betyr at penger gitt til diakonale prosjekter aldri vil flyttes til evangeliserende prosjekter. Dette i respekt overfor alle givere som synes at NMS gjør et godt og viktig diakonalt arbeid, men som ikke deler ønsket om at flere skal bli kristne.
   
   
5. NMS sier at de tre programmene til sammen er misjon. Det betyr at misjon ikke bare er evangeliseringen, ei heller kun diakoni, men alt sammen i en helhet. Et slikt syn har sammenheng med menneskesynet til NMS, og med kirkesynet. Mennesket består ikke bare av ånd, men også kropp og sjel. Vi bidrar til å bygge kirker som kan blir selvbergende; Levende, handlende og misjonerende kirker i alle land, som det heter i visjonen. Til å få til dette må man arbeide strukturelt, bygge kompetanse og arbeide rettighetsbasert for at kirkene selv kan være bærende sivilsamfunnsorganisasjoner i sine nærmiljøer. Flere av kirkene i Afrika som NMS har vært med på å bygge opp er store kirker med flere millioner medlemmer, eller som er majoritetskirker i sin region slik Den evangelisk-lutherske kirken i de Sørlige Afrika (ELCSA) er det i Kwa-Zulu Natal, og slik Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun (EELC) er det i Adamaoua-provinsen. I Asia har Kina og Laos større kirker, mens andre kirker er små minoritetskirker med få medlemmer. For de minste kirkene er det en utfordring å være utøvende sivilsamfunnsaktører.
6. Er det så mulig å skille mellom evangelisering og diakoni? Mange vil tenke at den ene hånden vet hva den andre gjør, og at dermed er arbeidet helhetlig. Og det er sant. Dette er en av årsakene til at NMS ikke kun vil drive én type arbeid. Mange partnere setter pris på helheten vår. De sier at siden vi er engasjert i flere programområder hos dem, så kan de diskutere bedre med oss. Visjonen til EECMY i Etiopia at visjonen er Holistic Ministry, Serving the Whole Person, som sammenfatter dette synet på en fin måte.
   
   
7. Det vestlige dilemma - sekularismen. Vi står i et dilemma som vestlige mennesker med en sekulær tro på at det er mulig å skille mellom ånd, sjel og kropp. Sjelen lar vi psykologene ta seg av, kroppen medisinerne, og ånden tar kirken seg av. Men så enkelt er det ikke for majoriteten av jordens befolkning. Jeg vil komme med et eksempel fra Kamerun med fulaniordet lekki. Lekki oversettes vanligvis med medisin. Men det er ikke bare det. Lekki kan også brukes om tradisjonell medisin som noen ganger er basert på urtelære, andre ganger på hekseri og trolldom. I praksis betyr det at den vestlige delingen ikke er troverdig i samfunn der folk ikke skiller begrepsmessig mellom gift og forbannelser, mellom medisin og magi. 
    
8. Tilbake. Nå er vi tilbake der vi begynte. Jeg tror ikke all religion er god religion, men det er viktig med en god forståelse av hva religion er, og en grunnleggende respekt for betydningen dens i menneskers liv, for å drive god bistand. Religion er noe av det som er lettest å misbruke for å få makt, fordi det er så viktig for folks liv. 
    
9. Konklusjon: Jeg tror ikke økt sekularisering er løsningen på et godt skille mellom diakoni og evangelisering, men heller en grunnleggende respekt i bistanden til alle mennesker, og til menneskene slik at alle er verdige mottagere av kirkens hjelp i den grad. Spesielt gjelder dette hvis kirkens helse- og skoletilbud er den eneste valgmuligheten. Et viktig prinsipp er at hjelpen er til alle uavhengig av religion, kjønn, etnisitet, osv.
   Mange kirker i verden, som EECMY og EELC setter sin ære i å gi hjelp til både muslimer og kristne. Dette er den sunne holdningen til problemet, tror jeg.

Congratulations

Congratulations to all African Women for the Nobel peace prize to 

President Ellen Johnson-Sirleaf and Leymah Gbowee

And to all Middle eastern women for the prize to 

Tawakkol Karman!

Javisst skal våren komme

Javisst skal våren komme. Om høsten setter vi ned løker i jorda, og til våren blir det blomster som denne.

25 Derfor sier jeg (Jesus) dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? 26 Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? 27 Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? 28 Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, 29 men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. 30 Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! 31 Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: 'Hva skal vi spise?' eller 'Hva skal vi drikke?' eller 'Hva skal vi kle oss med?' 32 Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matt,6, 25-33)

Helbredelser

1. Skjer helbredelser, i form av overnaturlige hendelser som endrer menneskers helse, mat, osv? 
- Ja, jeg tror det. Hver dag ser vi barn bli til. Av to celleklumper skapes det liv, som blir til et menneske. Det skjer tusenvis av ganger hver eneste dag over hele kloden. Hver dag legges frø i jorda, frø som blir til et tre, et kornaks, en blomst, som igjen blir mat, ly og skjønnhet for mennesker og dyr.
- Samtidig hører vi historiene om det overnaturlige. Om han som fant telefondekning i dalen der det ikke var dekning, og dermed reddet mange menneskeliv. Om den uerfarne legen som ville teste ut en ny medisin til de uhelbredelig syke barna, medisinen som professoren syntes det var nærmest tåpelig å prøve, men som viste seg å virke slik at barna ble friske. Og om mennesker som får mat etter å ha bedt; gi oss idag vårt daglige brød.
- Noen av helbredelseshistoriene som fortelles er imidlertid humbug. Jeg har store problemer med å tro på udokumenterte historier fra landsbygda i Afrika om folk som er blitt helbredet av kreft. Jeg spør meg først om kreftdiagnosen var korrekt? Dernest om det finnes helsepersonell som er kvalifisert til å friskmelde pasienten. Når det gjelder de som skal ha blitt helbredet av hiv gjelder det samme. I Afrika brukes det to hiv-tester for å diagnostisere viruset. Den første testen diagnostiserer for mange som hiv-positive. Den andre testen er dyrere, men kan avkrefte diagnosen for mange av de som har fått positivt resultat påd en første testen. Mange misforstår dette, og tror de er blitt helbredet mens de i realiteten aldri var smittet.
- Samtidig møter de oss disse historiene, og man lurer: Var det feil på prøvene eller var det en helbredelse som skjedde? Noen ganger får vi aldri svar. Jeg kjenner ei kvinne i Norge som begynte på cellegiftbehandling før sykehuset oppdaget at hun ikke hadde kreft likevel. Imens var vi mange som ba. Var det feil på prøven som viste kreft? Kanskje. Hun er i hvert fall frisk idag. 

2. Kan bønn om helbredelse misbrukes?
- Ja. Bønnen kan brukes, og brukes til å manipulere, til å holde nede, til å undertrykke mennesker.
- Mennesker som er sultne, tørste, eller syke, kan gjøre hva som helst for å få et halmstrå å redde seg på. Noen ganger kan halmstrået redde dem.
- Andre ganger viser halmstrået seg ikke bærekraftig. Det ryker ved neste korsvei, slik som når alvorlig syke mennesker slutter med medisinsk behandling fordi noen har innbilt dem at de er blitt friske uten at dette er medisinsk bekreftet. Slikt kaller vi for kvakksalveri, og er en svært alvorlig forbrytelse mot den syke og dens familie.
- Bønn er ikke magi. Noen kristne retninger er blitt kritisert for å ha en bønnelære som minner om magi. Gud kan ikke instrueres. Gud er Gud, og handler uavhengig av oss.

3. Bønn og arbeid
- Jeg kommer fra en kristen tradisjon der vi arbeider og ber. Vi tror Gud helbreder gjennom legetjenesten, medisinene og gjennom bønnen. Og fremfor alt bruker Gud oss mennesker til å tjene andre.
- Jeg kommer også fra en tradisjon der det er uhørt å tilby mennesker helse- eller skoletilbud som brekkstang for "misjonering". Gud har skapt jorda for alle mennesker, også de som ikke tror. Derfor skal vi som kirke tilby helse- og andre tjenester til alle, uavhengig av religion, og på en slik måte at de er komfortable med å ta imot tjenesten. Folk skal ikke være redde for å bli "misjonert" når de må ta imot helsehjelp fra kirkens sykehus.

Jeg skrev denne lille betraktningen etter en twittersamtale om noen helbredelser i Afrika. Det er ikke sikkert du er enig med meg.

Identitet, etnisitet og integrering av innvandrere

I Norge gir opprinnelsessted oss identitet og tilhørighet. En del av det å være norsk er å ha et norsk navn, komme fra et norsk sted, og snakke én norsk dialekt. De aller fleste etterkommerne av innvandrere snakker norsk som en nordmann, og de kommer fra et norsk sted, men navnet deres forblir "utenlandsk".

Navn, dialekt, oppvekststed, religion og foreldres oppvekststed brukes for å kategorisere dem vi møter. Når vi møter noen ukjente, er det ikke uvanlig at vi presenterer oss med hvor vi kommer fra. Hvis det ikke blir sagt, er det svært ofte at noen spør, hvis de da ikke bare antar på bakgrunn av navn, dialekt, og hvilken sammenheng en møtes i.

Mange, også antropologer har lenge påpekt dilemmaene i nasjonalstatene i forholdet mellom etnisitet, religion og nasjon. I Vest-Europa er de fleste nasjonene basert på én etnisk gruppe, med noen etniske minoriteter. Dette har skapt mange store konflikter som i Baskerland i Spania, tyskerne i Tsjekkoslovakia, irene i Storbritannia, samene, sigøynere, jøder, osv. Jeg vil ikke gå inn i konfliktene her, men påpeke det problematiske i ideen om at nasjon=etnisk gruppe. Enda mer kompliserende er det at religiøs tilhørighet i stor grad følger etnisitet.

Når etnisitet, religion og nasjon blandes sammen, slik det gjøres i Norge, blir diskusjonen rundt integrering uryddig fordi forventningene til innvandrerne er uklare, og i beste fall umulige å oppfylle.

Navn og identitet
Jeg mangler dialekt, eller dvs, dialekten min er et sammensurium av ulike vest- og sørnorske dialekter. Noen ganger blir folk jeg møter så frustrert at de spør: Hvor kommer du egentlig fra? Andre ganger opplever jeg at navnet gir assosiasjoner som gjør at folk knytter meg til slekta.  "Så du er en av dem, du. Hvem er faren din, da?" "Å, ja, du er datter til ...., du?" Og så er man plassert.

Fulaniene i Mali
Fulaniene i Mali bruker klannavnet til å tilkjennegi identiteten. Det går så langt at de til og med plasserer utlendinger inn i sitt eget klansystem. Spesielt de som bor fast får seg et lokalt navn, og en klantilhørighet basert på hvem de kjenner og hva/hvem de er. En lærd teolog fikk klannavnet Cissé, for Cissé er en klan kjent for mange lærde. En misjonær som presenterte seg som en landsens mann, fikk navn etter en lavere klasse. For ham passet det fint. Navnet bruker de så videre i sine sosiale relasjoner. Mali er et hierarkisk og lagdelt samfunn. Antropologer kaller det ofte for et kastesamfunn. Navnet plasserer en altså i kastesystemet, og det er ikke uvanlig med forhandlinger knyttet til hvor utlendinger plasseres.

Kina
I Kina gjøres noe av det samme. Fastboende utlendinger i Kina får et kinesisk navn. Dette får de oftest tildelt av språklæreren, delvis basert på uttalen av det europeiske navnet, delvis på at det skal være et passende navn, har jeg blitt fortalt. Det er viktig å plassere utlendingen korrekt hierarkisk, i forhold til status, utdannelse og posisjon.

Nasjon og etnisitet
Kamerun, som er et konglomerat av ulike språk- og folkegrupper. Der har folk lært seg til at det å være kameruner er noe annet enn den etniske tilhørigheten. Alle har hver sin etniske tilhørighet, men man kan være kameruner likevel. Jeg har flere ganger opplevd denne rausheten, sist på flyplassen i Douala. Vi var nettopp ankommet landet, og sto og ventet på bagasjen. Han som sto ved siden av begynte å prate. "Hvor har du lært fransk," lurte han på? "Du snakker som en kameruner." Jeg måtte svare at jeg var vokst opp i Ngaoundere, i Nord-Kamerun. "Men da er du jo kameruner, da," sa han, og smilte.

Som to-åring flyttet familien til Frankrike og fortsatte til Kamerun i Vest-Afrika. Jeg vokste opp på en stor misjonsstasjon i utkanten av byen Ngaoundere, der det bodde nordmenn, amerikanere, franskmenn, kamerunere, og mennesker fra en rekke andre Vest-Afrikanske land.

Språklæringens dilemma for flerkulturelle
I løpet av oppveksten har jeg observert mange barn som strever med språk, enten det er foreldrenes språk, eller språkene i lokalsamfunnet. Barn og foreldre som lever i spenningen mellom to kulturer forventes nemlig å kunne begge deler. Fra storfamilien er det sterke krav om at barna må kunne kommunisere med familien på morsmålet, mens storsamfunnet har et behov for at barna skal kunne kommunisere på kommunikasjonsspråket i samfunnet. Familien må tenke langsiktig for barna sine: Hvor skal vi bo i fremtiden? Hvem skal barna måtte kommunisere med? Hvor skal barnet arbeide?

Utfordringen for foreldrene er på den ene siden at storsamfunnet forventer av dem at de skal lære barnet storsamfunnsspråket, mens familien ønsker at foreldrene skal snakke morsmålet slik at barnet blir istand til å kommunisere med dem. For foreldrene er den andre utfordringen at de selv ofte snakker gebrokkent på storsamfunnsspråket. Barna trenger å respektere foreldrene sine. Det gjør de best om de kan bli oppdratt på et språk som foreldrene behersker 100%. Jeg har mange ganger møtt barn som svarer foreldrene på storsamfunnets språk. Foreldrene snakker morsmålet, og barna svarer på et annet språk. Flytende.

Løsningen
Jeg klarer ikke se noen annen løsning enn at vi gjør en jobb for å fristille nasjon og etnisitet, samt øke forståelsen for at hudfarge, navn og religion ikke er et kriterie for å definere etnisitet. Jeg er overbevist om at kamerunernes og amerikanernes inkluderende nasjonale identitet er mer bærekraftig enn den norske ekskluderende nasjonalismen.
Og det norske, da? Det norske er en etnisk identitet på linje med andre. Vi må forsvare språk, kultur og tro, men det kan gjøres på en inkluderende, og ikke ekskluderende måte.

Kristentroen og forsvar for den, får bli en sak for et nytt innlegg, for det er en stor sak.

Valg

Det er valg i dag, både til Kirkevalget og kommune- og fylkesting.
Kirkevalget har mer informasjon om kandidatene her.

Ønsker dere alle et godt valg, og ikke glem å stemme!!!

:)

Nordmenn og selvgodhet

Vi nordmenn preges av en ekstrem selvgodhet, og etter 22/7 er det blitt enda verre.

Hva er problemet?
1. Vi aksepterer at utlendinger skal kunne arbeide for 60 k/time i 70-timers arbeidsdager.
2. Vi tolererer ikke konsekvensene av ulike religiøse retninger.
3. Vi kaller det integrering, men i realiteten forventer vi assimilering. Er forventningen vår at egentlig at 2. og 3. generasjons innvandrere skal ha norske navn som Ola og Kari for å bli akseptert? Må de gjennom operasjoner for å fjerne den mørke huden? Skal de endre religion? Hva må til for å være god nok nordmann?
4. Alle vet at når man flytter til et nytt sted, er vi avhengige av at folk på det nye stedet inkluderer oss i fellesskapene sine for at vi finner oss til rette. Men når det gjelder tilflyttere fra andre deler av verden forventer vi at de selv skal inkludere seg. Hvordan er det mulig?

Hva vil jeg?
Jeg vil utvide grensene for hva det vil si å være norsk.
- Det å være nordmann er ikke uforenlig med å ha et annet morsmål enn norsk. Man kan fint ha to eller tre morsmål. Det er fullt mulig å ha dobbel identitet; som nordmann og same, f.eks.
- Det å være norsk er ikke uforenlig med å ha en mørk hudfarge.
- Det å være norsk er ikke uforenlig med å være katolikk, muslim, ortodoks kristen, lutheraner, pinsevenn eller ateist.
- Alle som er født og/eller vokst opp i Norge er fullgode nordmenn.

Sånn, der var det utbasunert!

Omskjæring av gutter

Barneombudet har levert et høringsutspill og Nils August Andersen, Minerva, leverte et svært lesverdig tilsvar der han, forsvarer retten foreldrene har til å omskjære små gutter.

Debatten har gått heftig på twitter og i avisspaltene, og utkrystalliserer seg i to problemstillinger:
1. Er det greit å fysisk skjære i små barns kropper, eller skal det være valgfritt når ungdommene blir store?
2. Har foreldre rett til å føre barna inn i et trossamfunn/etnisk gruppe?
2a) Er det i så fall en vesentlig forskjell på initieringen til kristen tro nær 80 % av norske barn gjennomgår ved at de blir døpt, og initieringen som foregår til islam og jødedom gjennom omskjæring?

Debatten
Debatten har vært polarisert, og useriøse kommentarer har haglet på begge sider. Det sammenlignes med omskjæring av jenter, også kalt kjønnslemlestelse (engelsk Female genital mutilation), hull i ørene, tannregulering og små barn som blir dratt med på turer, osv. Poenget er at foreldre, i beste mening, gjør en rekke ting med barna sine som der ikke alltid er rasjonelle grunner til.

Helse
Helsemomentene er sterkt tilstede i en debatt om omskjæring da dette er et fysisk inngrep. Smerte er et moment. Likeså senskader og bivirkninger.
Omskjæring gjør vondt. Inngrepet er farlig hvis kniven ikke er ren, vondere en nødvendig hvis ikke kniven skarp, og det kan være smertefullt hvis det ikke gis bedøvelse. I Afrika er det ikke uvanlig at guttene omskjæres med en gammel (skitten) kniv som er lagd av smedene i landsbyen.
Derfor mener jeg at omskjæringen må foregå av kyndig helsepersonell, og med smertestillende. Derfor mener jeg også at det må være gratis i Norge for å sikre at det gjøres forskriftsmessig.

WHO og anbefalinger i forhold til kjønnsykdommer
Verdens Helseorganisasjon (WHO) anbefaler omskjæring av gutter/menn for å redusere hiv-smitte. Det er gjort studier i Afrika som dokumenterer 60 % lavere risiko for hiv-smitte for omskårne heterofile menn. WHO har endog utgitt manual for omskjæring av små barn. Andre undersøkelser har vist at dette ikke gjelder for menn som har sex med menn.

I debatten i Norge sier mange at vi ikke kan forholde oss til situasjonen i Afrika. Da det ikke er noen aids-epidemi i Norge, må man ha andre anbefalinger her. Til det vil jeg svare at vi har andre kjønnsykdommer i Norge som vil kunne påvirkes, og nordmenn er generelt dårlige til å bruke kondomer. Dessuten lever vi alle i den samme verden men mennesker som flytter.

Kjønnslemlestelse av jenter
Kjønnslemlestelse av jenter er noe helt annet enn omskjæring av gutter. Dette er årsaken til at man har begynt å bruke termen kjønnslemlestelse om jentekuttingen. Dette for å ha ulike ord på to svært forskjellige inngrep. Mens omskjæring av gutter kun omfatter løs hud, er kjønnslemlestelse kutting i friskt kjøtt. Noen (sudansk/somalisk) syr endog igjen.
Kjønnslemlestelsen er ingen initiering i noen religion, men forklares oftest som en initiering til voksenlivet. Praksisen er basert på en rekke (mis)forståelser som at jentene vil få penis hvis de ikke kutter, at de ikke vil kunne få barn, at de ikke kan gifte seg.
Omskjæring av gutter, derimot, er for jøder og muslimer religiøst og kulturelt begrunnet. Guttebarna initieres inn i det muslimske eller jødiske fellesskapet. I store deler av Afrika omskjæres også gutter fra 5-12-årsalderen. Dette gjøres som en del av initieringen til voksenlivet, og gjøres av alle, kanskje færrest kristne.


Retten til å initiere barna inn i egen religion
Norge har underskrevet menneskerettighetserklæringen der retten til å lære barna opp, og føre dem inn i egen religion er definert som en menneskerett. Hvis Norge velger å forby omskjæring av gutter, vil saken etter all sannsynlighet fremmes for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og det er stor sannsynlighet for at Norge vil tape saken.
For mange av minoritetene i Norge oppleves denne saken som en trussel mot deres eksistens. De kan tåle mye, men å akseptere at de ikke kan leve i Norge med å praktisere omskjæring av guttene sine, eller kunne spise i henhold til religiøse spiseregler, det er for  mye forlangt for praktiserende jøder og muslimer.
Hvis vi i Norge skal ha et flerkulturelt samfunn, er dette det vesentlige spørsmålet: er vi villige til at minoritetene skal få praktisere sin religion i Norge?
Omskjæring av gutter er nemlig ikke en fillesak for de som praktiserer tradisjonen. Det er initieringen i religion og kultur, på linje med dåp som gjennomføres på barn av kristne, som Barneombudet vil ha fjernet. Jeg tror et forbud ville vekket adskillig forundring og forrakt rundt om i verden.
Jeg vil også mene at det er ganske arrogant å tro at vi i Norge er meningsberettiget til å vite hva som er best for andre.

Så til dåpen
Majoriteten av norske barn døpes, og presten tegner dem med korstegnet på pannen og på kroppen, og sier at dette skjer til et minne om at de er døpt og hører Kristus til. I tillegg får de vann over hodet tre ganger. Skikken er mindre blodig enn omskjæringen. Den setter igjen færre synlige spor. Men merkingen er der like fullt. Det er stor grunn til å tro at barnedåpen tok over etter omskjæringsritualet for de såkalte hedningekristne. Derfor er det mange paralleller i teologien, selv om den kristne dåpen som sagt ikke setter igjen fysiske spor, slik omskjæringen gjør.

I et kjønnssperspektiv er det videre interessant at kristne døper både gutter og jenter i et likt rituale, mens muslimer og jøder bare initierer guttene.
 

Ramadan

Det er ramadan. Norske muslimer er inne i sin tredje fastedag.

I Kamerun var det ikke uvanlig å bli invitert inn til sine muslimske venner og naboer for å spise med dem om kvelden.
Når sola gikk ned var det først bønn, før de brøt fasten med litt lett mat. Etter at det ble mørkt var det ny bønn, og mer mat. Disse kveldene gir meg mange gode minner.

Jeg ønsker norske muslimer lykke til med fasten, og vi føler med dere i vanskelighetene dere har med den korte sommernatta.

Et møte i Sør-Afrika, og noen små betraktninger etter terroren i Oslo og på Utøya

En kveld i februar 2007 satt vi en liten gruppe rundt et bord og pratet. Vi var Premier (tilsv. Guvernør) i provinsen KwaZulu-Natal, Sør-Afrika, Sibusiso Joel "S'bu" Ndebele, ei sør-afrikansk prest, et par ansatte fra Det Norske Misjonsselskap, lederen i Senter for interkulturell kommunikasjon, og noen ansatte på Premiers Office. Vi satt rundt et bord utenfor Sibusiso Ndbeles hus, invitert av ham, og pratet og lo.

"Da vi satt på Robben Island kunne vi bare fortsette samtalen dagen etterpå", mimret han om de ti årene han satt på den beryktede fangeøya utenfor Cape Town. Etter noen timer rundt bordet ymtet vi frempå at vi måtte gå.


Sibusiso Ndbele fortalte om hvordan de hvite satte hvite prester til å be for dem. Hver dag ba de hvite afrikanderprestene over dem. De ba nedverdigende, nedsettende.

Sibusiso Ndbele, som da var Premier i KwaZulu-Natal, til høyre i bildet. Nå er han minister i ANC-regjeringen i Pretoria.

"Vi måtte lukke ørene for de hvite prestene sin bønn. Vi måtte passe oss slik at vi ikke svarte med samme mynt," sa han. "Hvis vi hatet slik de hatet, ville vi redusere vår egen moral og menneskelighet. Vi måtte ikke synke ned på deres nivå. Hvis vi tok i bruk de hvite apartheidforkjempernes metoder, ble vi som dem. Like ille som dem. Det ville vi ikke." 

De svarte ANC-fangene var også kristne, og arrangerte sine egne bønnemøter.

De siste dagene har vi vært fyllt av sjokk, sorg og sinne etter terrorangrepet mot regjeringskvartalet i Oslo og mot ungdomsleiren på Utøya.

Jeg er ufattelig glad for Jens Stoltenbergs klare ord om at vi må møte terror med mer demokrati, mer åpenhet. Våre Sør-Afrikanske venner har lært oss at man nå lengst med fred. Vold avler vold, og hat avler hat.

Men jeg vet også at jeg i fremtiden kommer til å være langt mindre tolerant overfor rasistiske uttalelser. Dvs. Jeg forsvarer folks rett til å mene hva de vil, men samtidig må vi vite at noen vil kunne handle bokstavelig som resultat av enkelt-uttalelser.

Generalforsamling NMS

Som en liten hjelp til å følge nyhetsdiskusjonen på NMS sin generalforsamling, ligger det en stripe med #hashtags på høyre side på bloggen.

Her er koblingen til Dagsrevyens innslag i går .

Hva mener du?

Trosfrihet og dagens sekt

Dagens store diskusjonstema har vært Dagbladets artikkel om Einar Engøy i menigheten Churches of Christ, som forsvarer "vår gudgitte rett til å slå barn", som han sier.
Jeg har aldri hørt om denne menigheten før, men Dagbladet skriver at "Flere norske kristensamfunn tilknyttet Churches of Christ i Norge har medlemmer som slår barna sine på anbefaling fra andre av sektens medlemmer og lederskap. Det hevder flere som har vært på innsiden av sekten eller kjenner medlemmer godt." 
Engøy anslår at det totale medlemstallet i Norge er under 50 personer, men de er en del av et internasjonalt nettverk med mange menigheter.

Norges kristne råd
Churches of Christ er ikke medlemmer av Norges Kristne Råd, som organiserer det meste som kan krype og gå av kristne menigheter i Norge. Alt fra katolikker, ortodokse, pinsevenner, den norske kirke, metodister og baptister, osv er medlemmer eller observatører av Norges kristne råd. Men altså ikke Churches of Christ. Ei heller er Smiths venner, Jehovas vitne eller mormonerne medlemmer. 
Det er to grunner at menigheter og kirker ikke er medlemmer: enten vil de ikke selv, eller de ikke får lov fordi de ikke bekjenner den felleskristne trosbekjennelsen. 
Både Bispemøtet og Norges kristne råd har kommet med klare gode uttalelser om at det ikke er rett å slå barn.

Sammenligning med Kina
Norge har i mange år tatt opp situasjonen til de såkalte undergrunnsmenighetene i Kina. Kinesiske myndigheter hevder at de ikke kan godta menigheter som ikke vil leve åpent og være registert. Undergrunnsmenighetene vil ikke registrere seg. Det vil si, mange er også medlemmer av Tre-selv-kirken, mens andre ikke vil registrere seg enten av frykt eller av prinsipielle grunner.

Lukkede menigheter farlige?
I dag har mange på twitter tatt til orde for at lukkede menigheter er farlige for barn. Kristne menigheter er farlige. Noen synes også å mene at de bør forbys.
Hva så med religionsfriheten? Hva med ytringsfriheten? Hva med meningsfriheten? Er det slik at Staten skal bestemme hva som er best for mitt barn av barneoppdragelse?
Og egentlig er det alle de som mener at alt de ikke er enige i, skal forbys, som gjør meg mest bekymret.


Forbehold:
Barn skal ikke utsettes for vold og overgrep.
Alle barn og ungdommer har rett til å tro hva de vil, og bør ha rett til å melde seg ut av foreldrenes trossamfunn uten å frykte trusler.

Ressurssterk eller ressurssvak? Betyr det noe?

Noe av det som irriterer meg mest, er forstå-seg-påere som insinuerer at når deler av befolkningen ikke gjør det som er forventet, så er det fordi de enten er lavstatus-mennesker, ressurssvake el.l. Grunnen til at folk på nord-jæren ikke tok bussen, var fordi buss er lavstatus. Forskerne som hadde kommet fram til denne påstanden, sannsynligvis inspirert av sosial kapital-modeller de har vært tilhengere av noen år. Denne modellen kan forklare alt: for alle tilhører vi grupperinger enten vi vil det eller ikke. Disse grupperingene kan knyttes til kulturell kapital (oss med bokhyller, lange universitetsutdannelser, og billige gamle biler). De med mye økonomisk kapital har fine biler, tomme bokhyller, og mye penger. Slik fortsetter det.

Nå er i for seg teoriene om ulike former for kapital, som er utarbeidet og knyttes til enten Pierre Bourdieu eller Foucault, interessante. Bourdieu sa at enhver kapitalform kan knyttes til en type makt, og akkumulering av denne typen makt gir kapital. Jeg har selv anvent Bourdieus kapital-modeller for å analyserer ulike former for kapital blant en gruppe kvinner i Kamerun. Videre sier Bourdieu at ethvert samfunn har ulike kapitalformer, og selv om han bruker et hierarkisk Frankrike på 60-tallet som modell, gir ikke det nødvendigvis de rette praktiseringene i det egalitære Norge a la 2010.

Det er imidlertid når alt vi gjør skal forstås inn i en svak/sterk-metaforer at det går litt galt. For eksempel er de som ikke klarer ta ungene med på tur hver helg ressurssvake. De som tar bussen har lav status. De som ikke klarer sitte timevis med ungenes lekser er også ressurssvake, og det samme gjelder alle de som ikke lager næringsriktig mat til barna hver dag. Vi skal følge ungene på kulturskole, delta på dugnader i idrettslag og korps, og vi skal helst gjøre det med et smil.

I neste øyeblikk følger så nyhetssaken om at barn av såkalt ressurssterke foreldre har et for ambisiøst program. Barna har ingen fritid fordi de skal følge foreldrenes program for dem. Det nyeste er at unge yrkesaktive mødre stresser livet av seg for at til og med huset skal være perfekt. En skal ha perfekte selskaper, perfekte barn, og perfekt liv.

Det er da jeg hopper av og sier at jeg vil bestemme selv.

Sahel

Osama Bin Laden er død.

Her er to interessante linker til saker fra Jeune Afrique og BBCAfrique (fr) om Mali og Mautitanias reaksjon i forhold til Al-Qaeda Mahgreb, eller situasjonen i Sahel/Sahara.

Hvis verden hadde vært enkel som på film...

Et hjertesukk.

På film er verden alltid enkel. Det er den gode mot den onde, og i media har vi de siste månedene ofte fått fremstilt konfliktene i Midtøsten slik. De gode opprørerne, folket, i Egypt mot korrupte makthavere. Eller de gode opprørerne i Libya mot Moamar Gadaffi. Oattara mot Gbagbo som den folkevalgte mot han som ikke vil gi fra seg makten.

Men folket vet at så enkelt er ikke livet.

Det er våpen tilstede i alle disse konfliktene, og man kan spørre seg hvor de kommer fra.
Det er penger tilstede. Mange av de sinte unge mennene får betaling (av noen) for å gå i demonstrasjonstog. Og hvem i all verden er så dum at han forteller vestlige medier om det?

Idag fortelles det at endog FN bomber i Elfenbenskysten. Det er da jeg begynner å lure om om de snakker sant, de som sier at i konflikten rundt Elfenbenskysten har FN vært korrupt og kjøpt Frankrikes agenda fullt og helt. For er det en ting som er sikkert, så er det at Frankrike har sterke økonomiske, politiske og militære interesser i Elfenbenskysten (og i Nord-Afrika).

Nevnt er ikke narkotikahandelen, den organiserte kriminaliteten bl.a med base i Nigeria, ulike islamistpartier med treningsleire i Maghreb, menneskehandelen, osv.

Kommenter gjerne i feltet under.

Nytt fra Elfenbenskysten

Bistandsaktuelt oppdaterer idag nytt fra Elfenbenskysten gjennom dagen.

Ellers hør BBCs John James om Elfenbenskysten. Ouattaras styrker er trolig bare få timer unna 5-millionerbyen Abidjan.

Send gjerne tips til interessante lenker i kommentarfeltet.

Nyheter på bloggen

Jeg hadde lyst til å følge informasjonsstrømmen fra Kamerun på twitter, og har dermed lagt inn fast søk på bloggen.
Som dere ser er det mye fotball for tiden, men også andre nyhetssaker.

I tillegg har jeg lagt inn noen interessante linker, synes jeg selv, øverst til venstre på siden. Her ligger det også linker til hjemmesider med Kamerun-informasjon.

Kamerun i dag

Det er tillyst store demonstrasjoner i Kamerun i dag, 23. februar 2011.

Jeg vil her prøve å legge inn link til interessante nyhetsmedier fortløpende. Fint å få tips/eller kommentarer i kommentarfeltet.

• Afrigator er en interessant nettside som samler blogginnlegg  fra hele Afrika. Søk opp Kamerun, og få opp nye saker.
• Den kamerunske bloggeren Richard Moki Monono (engelsk) sammenligner situasjonen i Kamerun med Egypt (19.feb).
• Denne nettsiden følger bl.a. fortløpende hashtaggen #Cameroon. Sjekk her.
• CNN Har laget følgende sak ."Kamerun har mange ressurser", sier folk på gata. "Likevel lever vi i fattigdom".

Kommentar
Jeg er selv veldig usikker på om demonstrantene har kraft bak seg. Er det unge, frustrerte menn som ikke har kraft selv til å bistå i en endringsprosess, men kun protestere?
Problemet er at det i realiteten ikke er en oppegående opposisjon i Kamerun i dag. Det er ingen alternativer. Befolkningen har ingen tradisjon for demokrati, og forplikter dermed ikke myndighetene.
Kamerun har en stor utdannet elite, som etterhvert synliggjør seg i en stor middelklasse. Kamerun har en av Afrikas høyeste utdanningsstatistikk. Spørsmålet er hvilken risiko disse er villig til å ta.
Kameruns befolkning har tidligere vært villige til å tåle mye for å ha fred i landet. Vil denne fredslengten vinne nå igjen?

25.2.2011
Det ser ut til at politiet klarte å stoppe demonstrasjonene nesten før de startet. Det kan se ut som om det ble noen som demonstrerte, men ikke mange.

saken vil bli fulgt opp

Omskjæring

Vil anbefale blogginnlegget til Helge og Else om omskjæring i Mali. Svært spennende resultater. Sjekk her.

Vårbilder

Noen vårbilder av tulipanene fra ifjor. Kjøpte løker på flyplassen i Amsterdam høsten 2009, fikk dem opp i fjor vår, og håper innstendig at de skal komme opp igjen i år.

Egypt

Sat7, en felleskristen TV-kanal som er eid av kirkene i Midtøsten og Nord-Afrika følger situasjonen i Egypt tett. Sat7 har to studioer i Midtøsten: et i Beirut og et i Kairo. De sender fra Kypros.
Studieoet i Kairo er stengt, og det er synd for de ønsket å sende kommentarer fra situasjonen fra kirkeledere.

Sat7 melder at både kristne og muslimer står bak opprøret i Egypt.

Les mer på Sat7 sine sider, der det også er linker til sendingene på arabisk og persisk.

Tea time

Jeg kommer gjerne i te-selskap hvis noen vil invitere meg. For øvrig er kaffe lik-så-godt, i alle fall arabisk kaffe.

Dette er et kjempefint initiativ fra landets muslimer, og jeg ønsker lykke til!

Sammendrag av likt og ulikt med fokus på naturressursforvaltning

Nå har jeg skrevet litt laust og fast i denne bloggen siden begynnelsen av november. Jeg setter veldig pris på innspill og kommentarer i forhold til mangler, feil, eller endog potensiale for forbedringer.

Jeg håper framover å dykke mer grunnleggende inn i temaet naturressursforvaltning. NMS støtter et prosjekt i Mali der vi arbeider med å finne løsninger for lokalbefolkningen i forhold til forvaltningen av naturressurser i konfliktene mellom nomader og halvnomader, fastboende bønder og utlendinger/byfolk som gjør krav på land enten til beite eller andre formål.

Som et a propos til denne debatten har jeg tenkt artikkelen om Flyktningesituasjonen i Kamerun.

Migrasjonene i Afrika er for tiden omfattende som følge av sikkerhetssituasjonen (krig, uro), ørkenspredning, skoghogst og befolkningsvekst. Vi har fulgt nyhetssakene fra Nigeria knyttet til konflikter mellom fastboende og nomader, men det som skiller Kamerun og Nigeria er ikke annet enn at Kameruns stat slår ned på voldelige opprør i større grad enn det Nigeria gjør. Ellers er problemene på "bakken" de samme, nemlig at områder som tidligere var tilgjengelige for nomader, nå fylles opp av bønder og større inngjærede rancher, eller byfolks kveg.

Jeg har skrevet en liten introduksjon til temaet naturressursforvaltning, som er tenkt som en utgangspunkt for å ha en grunnleggende basis å kunne referere til.

Et lite presentasjon av prosjektet i Mali har jeg gitt gjennom teksten om landsbysjef Boureima Dicko i Boni.

Flyktninger i Kamerun

Kamerun er et av de landene i verden som mottar mest flyktninger. Som er relativt fredelig stat, om ikke annet så med et politi- og militærvesen som er effektivt, så klarer Kamerun å slå ned på omfattende vold. Den negative siden av dette er at mistenkte voldsmenn og landeveisrøvere skytes uten lov og dom.

Flyktningene fra Biafra og Tchad på 70- og 80-tallet
I løpet av min barndom på 70-80-tallet var flyktninger noe vi vendte oss til. Tchad var i borgerkrig og rammet av flere sultkatastrofer, og bølgene med flyktninger var store. De bosatte seg. Fikk jobb. Og innimellom hadde Kamerun rassiaer der de transporterte lastebiler med flyktninger uten oppholdspapirer tilbake til Tchad. Noen uker og måneder senere kunne man igjen se dem i gatene.

Under sultkatastrofene på 70- og 80-tallet kom det nomader fra Niger helt sør til oss på Savannen. De bodde noen år til de hadde samlet nok kveg og kunne returnere til området rundt Tchadsjøen
Under Biafrakrigen kom Nigerianerne. Noen er reist tilbake, og mange er fortsatt i Kamerun. For ikke lenge siden så jeg en amerikansk film om en flukt fra Nigeria til Kamerun der Kamerun ble fremstilt omtrent som himmelen.

Flyktninger fra Nigeria, Rwanda, Kongo, RCA i dag
De siste årene er det kommet flyktninger fra Nigeria, Rwanda, Kongo Brazzaville, RCA (Den sentralafrikanske republikk). Situasjonen i Tchad har bedret seg etter at de fant gass. Nigerianerne kommer i etter konfliktene som startet mellom nomader og bønder, og som har eskalert til en konflikt også mellom kristne (bønder) og muslimer (nomader).

Rwanderne er godt integrert i byene, og lever i dag et hederlig og respektabelt liv.

Etter at de klarte å jage Lord Resistance Army ut av Uganda, har denne bevegelsen spredt seg, og de driver aktivt med barnekidnappinger blant annet i RCA, Kongo Brazzaville, Kongo Kinshasa og i Tchad. Mange ofre for barnekidnappingene flykter, og på et tidspunkt i 2008 kom det 50.000 nomader fra RCA til Kamerun. De kom etter å ha mistet både barn og kveg fordi kveget var brukt som løsepenger for å få kidnappede barn tilbake. De kom uten noe annet enn det de sto og gikk i. Og de ble tatt imot. Ikke med store hjelpepakker, men med litt hjelp fra innsamlinger i lokale menigheter og folk rundt, FN kom, og det ble etablert leir.

Klimaflyktninger
Klimaflytningene fra området rundt Tchadsjøen migrerer sørover til savannen fordi ørkenen sprer seg, og folk fra skogen i sør som migrerer nordover når skogen hogges og livsgrunnlaget fjernes.

Situasjonen er krevende fordi alle flyktninger trenger jobb, jord å dyrke, og et hus å bo i. De trenger infrastruktur som brønner, skoler og helsetilbud, og dette burde ha vært en prioritert oppgave for myndighetene. Kameruns myndigheter gir dem ikke noe gratis, men de får være der, de kan få jord, og de sørger for sikkerhet, som når alt kommer til alt, kanskje er det viktigste,