Om meg

Bildet mitt
Arbeider med kirkelig bistand og organisasjonsutvikling i NMS. Sosialantropolog. Flerkulturell. Gift trebarnsmor. Synspunktene i bloggen er mine egne, og jeg står selv ansvarlig for dem. Jeg setter pris på kommentarer, uenigheter, saklige feil, referanser, eller hilsener i kommentarfeltet.

9. jun. 2011

Trosfrihet og dagens sekt

Dagens store diskusjonstema har vært Dagbladets artikkel om Einar Engøy i menigheten Churches of Christ, som forsvarer "vår gudgitte rett til å slå barn", som han sier.
Jeg har aldri hørt om denne menigheten før, men Dagbladet skriver at "Flere norske kristensamfunn tilknyttet Churches of Christ i Norge har medlemmer som slår barna sine på anbefaling fra andre av sektens medlemmer og lederskap. Det hevder flere som har vært på innsiden av sekten eller kjenner medlemmer godt." 
Engøy anslår at det totale medlemstallet i Norge er under 50 personer, men de er en del av et internasjonalt nettverk med mange menigheter.

Norges kristne råd
Churches of Christ er ikke medlemmer av Norges Kristne Råd, som organiserer det meste som kan krype og gå av kristne menigheter i Norge. Alt fra katolikker, ortodokse, pinsevenner, den norske kirke, metodister og baptister, osv er medlemmer eller observatører av Norges kristne råd. Men altså ikke Churches of Christ. Ei heller er Smiths venner, Jehovas vitne eller mormonerne medlemmer. 
Det er to grunner at menigheter og kirker ikke er medlemmer: enten vil de ikke selv, eller de ikke får lov fordi de ikke bekjenner den felleskristne trosbekjennelsen. 
Både Bispemøtet og Norges kristne råd har kommet med klare gode uttalelser om at det ikke er rett å slå barn.

Sammenligning med Kina
Norge har i mange år tatt opp situasjonen til de såkalte undergrunnsmenighetene i Kina. Kinesiske myndigheter hevder at de ikke kan godta menigheter som ikke vil leve åpent og være registert. Undergrunnsmenighetene vil ikke registrere seg. Det vil si, mange er også medlemmer av Tre-selv-kirken, mens andre ikke vil registrere seg enten av frykt eller av prinsipielle grunner.

Lukkede menigheter farlige?
I dag har mange på twitter tatt til orde for at lukkede menigheter er farlige for barn. Kristne menigheter er farlige. Noen synes også å mene at de bør forbys.
Hva så med religionsfriheten? Hva med ytringsfriheten? Hva med meningsfriheten? Er det slik at Staten skal bestemme hva som er best for mitt barn av barneoppdragelse?
Og egentlig er det alle de som mener at alt de ikke er enige i, skal forbys, som gjør meg mest bekymret.


Forbehold:
Barn skal ikke utsettes for vold og overgrep.
Alle barn og ungdommer har rett til å tro hva de vil, og bør ha rett til å melde seg ut av foreldrenes trossamfunn uten å frykte trusler.

3. jun. 2011

Ressurssterk eller ressurssvak? Betyr det noe?

Noe av det som irriterer meg mest, er forstå-seg-påere som insinuerer at når deler av befolkningen ikke gjør det som er forventet, så er det fordi de enten er lavstatus-mennesker, ressurssvake el.l. Grunnen til at folk på nord-jæren ikke tok bussen, var fordi buss er lavstatus. Forskerne som hadde kommet fram til denne påstanden, sannsynligvis inspirert av sosial kapital-modeller de har vært tilhengere av noen år. Denne modellen kan forklare alt: for alle tilhører vi grupperinger enten vi vil det eller ikke. Disse grupperingene kan knyttes til kulturell kapital (oss med bokhyller, lange universitetsutdannelser, og billige gamle biler). De med mye økonomisk kapital har fine biler, tomme bokhyller, og mye penger. Slik fortsetter det.

Nå er i for seg teoriene om ulike former for kapital, som er utarbeidet og knyttes til enten Pierre Bourdieu eller Foucault, interessante. Bourdieu sa at enhver kapitalform kan knyttes til en type makt, og akkumulering av denne typen makt gir kapital. Jeg har selv anvent Bourdieus kapital-modeller for å analyserer ulike former for kapital blant en gruppe kvinner i Kamerun. Videre sier Bourdieu at ethvert samfunn har ulike kapitalformer, og selv om han bruker et hierarkisk Frankrike på 60-tallet som modell, gir ikke det nødvendigvis de rette praktiseringene i det egalitære Norge a la 2010.

Det er imidlertid når alt vi gjør skal forstås inn i en svak/sterk-metaforer at det går litt galt. For eksempel er de som ikke klarer ta ungene med på tur hver helg ressurssvake. De som tar bussen har lav status. De som ikke klarer sitte timevis med ungenes lekser er også ressurssvake, og det samme gjelder alle de som ikke lager næringsriktig mat til barna hver dag. Vi skal følge ungene på kulturskole, delta på dugnader i idrettslag og korps, og vi skal helst gjøre det med et smil.

I neste øyeblikk følger så nyhetssaken om at barn av såkalt ressurssterke foreldre har et for ambisiøst program. Barna har ingen fritid fordi de skal følge foreldrenes program for dem. Det nyeste er at unge yrkesaktive mødre stresser livet av seg for at til og med huset skal være perfekt. En skal ha perfekte selskaper, perfekte barn, og perfekt liv.

Det er da jeg hopper av og sier at jeg vil bestemme selv.