Avkristning

Vi hører til stadighet folk/kristne som er bekymret over islamiseringen av Europa, eller over avkristningen av Norge. Og hvem det skyldes?

Selv er jeg mye mer redd for sekulariseringen, enn for islam, men det er en annen ting.

For dypest sett er det ikke, og vil det aldri være en ytre trussel som kan bestemme over kristendommens framtid i Europa. Historien har lært oss at de ytre truslene som kommunisme, politisk islam, osv, aldri vil kunne ødelegge mer enn vi lar dem ødelegge. Kjedet er ikke sterkere enn leddene. 


Jesus bekrefter denne tanken:
Han kalte igjen folket til seg og sa: «Hør på meg alle, og forstå! Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Nei, det er det som går ut fra mennesket, som gjør mennesket urent.» (Mark. 7.14-15)


De eneste som kan videreføre kirken er menneskene som regner seg som kristne. Verken staten, økonomiske og politiske støtteordninger, kan drive kirken. Jesus er kraften, ikke pengene.

Fransktalende Afrika

Valgfusk, hevder tre av opposisjonspartiene om valget i Kamerun, men Frankrike og valgstyret aksepterer valget.

Norsk presse

Men norsk presse skriver ikke om valget i Kamerun. Ingen internasjonale observatører tilgodeses opposisjonen. Ved sist valg fordi Frankrike stemte imot å godta internasjonale observatører. Man kan lure på om norsk presse i valg av utenriksstoff stort sett plukker litt fra BBC, fra det lettest tilgjengelige stoffet.

Vi har i hele etterkrigstiden sett mye kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, men kritikken av Frankrike er nærmest fraværende. Størstedelen av Vest- og sentral-Afrika, samt Nord-Afrika er franskspråklig.  Kan ikke norske journalister fransk? 

Frankrikes utenrikspolitikk

For selvsagt støtter Frankrike de sittende regimene i Kamerun, Elfenbenskysten og Madagaskar, mens landene vanstyres og tømmes for naturressurser. 

I dag ser vi at den engelskspråklige delen av Afrika styrker sin rolle, mens den fransktalene reduseres til råvareleverandør for Frankrike, Kina, Brasil, India, Libya, osv. Saudi-Arabia spiller også en sterk rolle.

Norsk utenrikspolitikk

Imens ser vi at den norske utenrikspolitikken er å gå ut av de fransktalende delene av Afrika. Således er ambassadene i Elfenbenskysten og på Madagaskar blitt forlatt i løpet av 2011, til fordel for Ghana. Madagaskars er nå lagt inn under ambassaden i Pretoria, Sør-Afrika. Dette har konsekvenser for land som Mali, som tidligere lå inn under Abidjan (Elfenbenskysten). Ambassadene i Abidjan og i Antananarivo hadde franskspråklig kompetanse, og forsto dermed mye av spillet som foregikk mellom stormaktene. 

Det er et spørsmål om ikke Norge reduserer sin rolle i verden ved å forlate de franskspråklige tidligere koloniene.

Religiøs bistand, eller religion i bistanden?

Litt om NMS, og litt om religionens plass i bistand (etter mitt syn)

1. Ikke all bistand, heller ikke bistand fra religiøse aktører, er god bistand.
   Når vi reiser rundt i verden, ser vi mye rart. Vi ser religiøse organisasjoner og trossamfunn som kun gir hjelp til medlemmer av egen religion. Vi ser organisasjoner som kun gir bistand og hjelp med konvertering som formål. Bistand som gis med en skjult agenda: at det egentlige målet er å frelse sjeler. Noen har egentlig helbredelser som mål, og ofte blandes religion med tradisjonelle religioner med masse magi, hekseriprosesser og forbannelser som resultat.
2. Det Norske Misjonsselskap har et Prinsippdokument om Diakoni fra 1995. Dokumentet begynner å bli gammelt og burde vært revidert, men et av hovedpunktene i dokumentet er at diakoni aldri skal være en plogspiss for evangeliseringen. Det betyr kort sagt at vi ikke støtter helseinstitusjoner, bygger skoler, eller gir folk rent vann fordi folk skal bli kristne, men for å hjelpe de syke, gi barn skole, og for at folk skal holde seg friske.
   Teologisk begrunner vi dette i at Gud skapte jorda for alle, og han har skapt hvert enkelt menneske. Hvert enkelt menneske er verdifull for Gud, i kraft av å være menneske. Derfor forplikter vi som kristne å gi humanitær hjelp og bistand til mennesker uavhengig av religion, etnisitet, rase eller kjønn. OG, vi skal ikke bare gi alle tilbud om hjelp, men vi skal gjøre det på en slik måte at de føler seg komfortable med å motta hjelpen. Hjelpen skal være respektfull overfor mottager. De skal ikke føle at det er en skjult agenda. Minoritetskristne i muslimske land har utarbeidet kjøreregler der de setter fine grenser mellom diakonien og evangeliseringen.
3. I hele Midtøsten og Nord-Afrika er det mange muslimer som benytter seg av kristne sykehus, og sender barna sine på kristne skoler, gjerne katolske. Endog talibanledere og ledere i muslimske terrornettverk er observert på kristne sykehus. Dette har delvis sammenheng med at Koranen anerkjenner Jesus som den største profeten, som også hadde som sitt viktigste oppdrag å helbrede syke. At kristne fortsetter denne praksisen gjennom å drive sykehus der de ber den gode Gud om helbredelse gjennom seriøs medisinsk behandling og kristen nestekjærlighet, sees på som noe veldig naturlig. Muslimer flest mener at kristne og muslimer tror på den samme Gud, men at kristne har misforstått med hensyn til Jesus. Han var ikke Gud, som kristne vil hevde, men han var en stor profet som sitter ved Guds side. Når det gjelder de kristne skolene er det vanlig å gi muslimske barn fritak fra andaktslivet på skolen, samtidig som man ikke pleier å tillate muslimsk bønneplass innenfor skolens område. Slik lever folk side om side med en gjensidig forståelse av hverandre og gjennom pragmatiske løsninger som stort sett fungerer på grasrota.
4. I NMS har vi delt opp alt misjonsarbeid i tre programområder; Evangerisering og menighetsbygging, Diakoni og bistand og Lederutvikling og organisasjonsbygging. Disse tre programmene er skilt budsjettmessig, og planmessig, og det er Programprofildokumenter med påfølgende landplaner for hvert enkelt program i hvert land. I tillegg er det prosjektdokumenter på hvert prosjekt. Rapporteringen følger samme struktur med prosjektrapport, rapport på hvert program i land, og til sist de tre programrapportene som godkjennes av Landsstyret.
   Regnskapsmessig fungerer det slik at hvis noen gir en gave til et bestemt prosjekt/program, så vil aldri pengene flyttes til andre program. Det betyr at penger gitt til diakonale prosjekter aldri vil flyttes til evangeliserende prosjekter. Dette i respekt overfor alle givere som synes at NMS gjør et godt og viktig diakonalt arbeid, men som ikke deler ønsket om at flere skal bli kristne.
   
   
5. NMS sier at de tre programmene til sammen er misjon. Det betyr at misjon ikke bare er evangeliseringen, ei heller kun diakoni, men alt sammen i en helhet. Et slikt syn har sammenheng med menneskesynet til NMS, og med kirkesynet. Mennesket består ikke bare av ånd, men også kropp og sjel. Vi bidrar til å bygge kirker som kan blir selvbergende; Levende, handlende og misjonerende kirker i alle land, som det heter i visjonen. Til å få til dette må man arbeide strukturelt, bygge kompetanse og arbeide rettighetsbasert for at kirkene selv kan være bærende sivilsamfunnsorganisasjoner i sine nærmiljøer. Flere av kirkene i Afrika som NMS har vært med på å bygge opp er store kirker med flere millioner medlemmer, eller som er majoritetskirker i sin region slik Den evangelisk-lutherske kirken i de Sørlige Afrika (ELCSA) er det i Kwa-Zulu Natal, og slik Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun (EELC) er det i Adamaoua-provinsen. I Asia har Kina og Laos større kirker, mens andre kirker er små minoritetskirker med få medlemmer. For de minste kirkene er det en utfordring å være utøvende sivilsamfunnsaktører.
6. Er det så mulig å skille mellom evangelisering og diakoni? Mange vil tenke at den ene hånden vet hva den andre gjør, og at dermed er arbeidet helhetlig. Og det er sant. Dette er en av årsakene til at NMS ikke kun vil drive én type arbeid. Mange partnere setter pris på helheten vår. De sier at siden vi er engasjert i flere programområder hos dem, så kan de diskutere bedre med oss. Visjonen til EECMY i Etiopia at visjonen er Holistic Ministry, Serving the Whole Person, som sammenfatter dette synet på en fin måte.
   
   
7. Det vestlige dilemma - sekularismen. Vi står i et dilemma som vestlige mennesker med en sekulær tro på at det er mulig å skille mellom ånd, sjel og kropp. Sjelen lar vi psykologene ta seg av, kroppen medisinerne, og ånden tar kirken seg av. Men så enkelt er det ikke for majoriteten av jordens befolkning. Jeg vil komme med et eksempel fra Kamerun med fulaniordet lekki. Lekki oversettes vanligvis med medisin. Men det er ikke bare det. Lekki kan også brukes om tradisjonell medisin som noen ganger er basert på urtelære, andre ganger på hekseri og trolldom. I praksis betyr det at den vestlige delingen ikke er troverdig i samfunn der folk ikke skiller begrepsmessig mellom gift og forbannelser, mellom medisin og magi. 
    
8. Tilbake. Nå er vi tilbake der vi begynte. Jeg tror ikke all religion er god religion, men det er viktig med en god forståelse av hva religion er, og en grunnleggende respekt for betydningen dens i menneskers liv, for å drive god bistand. Religion er noe av det som er lettest å misbruke for å få makt, fordi det er så viktig for folks liv. 
    
9. Konklusjon: Jeg tror ikke økt sekularisering er løsningen på et godt skille mellom diakoni og evangelisering, men heller en grunnleggende respekt i bistanden til alle mennesker, og til menneskene slik at alle er verdige mottagere av kirkens hjelp i den grad. Spesielt gjelder dette hvis kirkens helse- og skoletilbud er den eneste valgmuligheten. Et viktig prinsipp er at hjelpen er til alle uavhengig av religion, kjønn, etnisitet, osv.
   Mange kirker i verden, som EECMY og EELC setter sin ære i å gi hjelp til både muslimer og kristne. Dette er den sunne holdningen til problemet, tror jeg.

Congratulations

Congratulations to all African Women for the Nobel peace prize to 

President Ellen Johnson-Sirleaf and Leymah Gbowee

And to all Middle eastern women for the prize to 

Tawakkol Karman!

Javisst skal våren komme

Javisst skal våren komme. Om høsten setter vi ned løker i jorda, og til våren blir det blomster som denne.

25 Derfor sier jeg (Jesus) dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? 26 Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? 27 Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? 28 Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, 29 men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. 30 Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! 31 Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: 'Hva skal vi spise?' eller 'Hva skal vi drikke?' eller 'Hva skal vi kle oss med?' 32 Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matt,6, 25-33)