Om meg

Bildet mitt
Arbeider med kirkelig bistand og organisasjonsutvikling i NMS. Sosialantropolog. Flerkulturell. Gift trebarnsmor. Synspunktene i bloggen er mine egne, og jeg står selv ansvarlig for dem. Jeg setter pris på kommentarer, uenigheter, saklige feil, referanser, eller hilsener i kommentarfeltet.

6. des. 2012

Bistand for Dummies

Høyre har nylig lansert begrepet Blå bistand, og i den forbindelse har stortingsrepresentant Peter Gitmark (H) uttalt at det bør være et enda sterkere resultatfokus i bistanden enn før.
Bistand uten gode resultater er formålsløs sløsing av penger, og resultatfokuset i Norad de siste årene har vært nyttig for oss i Det Norske Misjonsselskap (NMS). Det har skjerpet oss og våre partnere, og gjort oss mer målbevisst og mer bevisste på hvilke resultater vi faktisk oppnår.
Samtidig er det en del utfordringer med et for sterkt kortsiktig resultatfokus på bistand.  Prosjekter er tidsavgrensede, mens varig endring tar lang tid, og kan kun måles etter flere år. Misjonsorganisasjonene med Digni i spissen, har flere ganger etterlyst en generasjonsevaluering for å undersøke dette nærmere. Jeg tror en slik evaluering vil gi nyttig læring til hvordan utvikling skjer.

Lokale behov. LandsbysjefBoureima Dicko i Mali forklarte meg insisterende at arbeidet vi (NMS) gjorde i hans område virkelig hadde gode og langsiktige resultater, før han begynte å snakke om en brønn utenfor landsbyen. Noen hadde kommet og gravd brønnen. Den var ikke i bruk fordi den lå på feil sted. Det var ingen som hadde bedt om brønnen, mente Dicko. Da vårt prosjekt gravde brønn, spurte vi dem om deres behov først. Nå hadde de masse barn i landsbyen, fortalte han. Før var det nesten ingen barn som vokste opp i landsbyen. Begge organisasjonene reiste hjem og rapporterte at brønnene var gravd, og begge brønnene inneholdt sannsynligvis rent vann. Problemet var, og dette ville donorene i Europa sannsynligvis aldri ville få vite, at bare den ene brønnen ble brukt og vedlikeholdt.
Bistandsprosjekter varer vanligvis i 1-5 år, og noen ganger opp til 15 år. Ofte har planleggingen vart i flere år før prosjektet starter. Vi ser ofte at de prosjektene som har hatt den grundigste forarbeidet før oppstart, også er de mest vellykkede. Mye handler om motivasjon på grasrotnivå. Tror folk på prosjektet? Tror de på initiativtakerne? Ønsker de å bruke dem eller oss til å få til utvikling i sitt nærmiljø? Behovet for et grundig forarbeid gjør at vi trenger forutsigbare rammevilkår for støtte til utviklingstiltak.
Etablering av spare- og lånegrupper, landsbykomiteer eller bondeorganisasjoner tar tid. Første fase er opplæring og valg av medlemmer. Så utarbeidelse av regler, oppstart av aktivitet og registrering. Tilslutt en varig drift. På landsbygda i Afrika er analfabetisme et stort problem, noe som medfører at vi ofte støtter alfabetiseringstiltak parallelt.
Resultatet av aktiviteten er at befolkningen får en praktisk erfaring av demokrati, og lærer hvordan de kan påvirke beslutninger i sitt eget samfunn. Det er viktig.
Men hvis kortsiktig resultatjakt er det viktigste, er det ikke da fristende å ta snarveier? Det tar tid å snakke med landsbyen og vente på at de blir enige om hvor brønnen skal ligge. Det tar tid å etablere landsbykomiteer som skal sikre at beslutninger som tas om utvikling i landsbyen er demokratiske. Og det tar tid å etablere en brønnkomité som skal sørge for vedlikehold.

Fristende snarveier. Hvis kortsiktige resultater er det som premieres høyest, er det ikke da fristende å støtte enkelttiltak som brønngraving, vaksinasjoner og skolebygging. Det er i seg selv ingenting galt med noe av dette, men hvis ikke de grunnleggende strukturene fungerer, og folk vet hvordan benytte seg av dem, er de lite verdt.

Anekdoter. Mens noen synes å overvurdere resultatet av egen innsats, er det andre som underrapporterer. Alle prosjekter har planer og rapporterer aktiviteter i forhold til dem. Men vi ønsker også en analyse av resultatet av aktivitetene, det vi kaller impact på engelsk. Gir brønnene bedre overlevelse for barn? Fungerer skolene, og lærer barna det de skal? Reduseres nysmitten av hiv?
Innen vitenskapen går diskusjonen høyt om måling av resultater. De prosjektansatte vet at selv om de oppnår mye, er det lett å trekke frem anekdotiske historier, og gjøre dem til evige sannheter. Noen ganger er anekdoter bare det, anekdoter. Andre ganger er historiene del av et mønster. Barna overlever faktisk i større grad enn før, slik Boureima Dicko prøvde å fortelle meg i Boni.
Holdningskapende for å stoppe kjønnslemlestelse av jente er noe av det mest krevende i resultatanalyser. Hvis barna er 0-2 år når inngrepet skjer, slik det er mange steder i Mali, kan man etter fem års prosjekt i beste fall kun si noe om hvorvidt praksisen har stoppet midlertidig. Når jentene har giftet seg og fått barn vil vi kunne si om vi har lykkes eller ei. Det betyr ikke at vi ikke lykkes, men at vi trenger tid både i arbeidet, og i resultatvurderingen.
I Norge har de siste års resultatrapporter fra skolevesenet blitt diskutert utallige ganger. Vi klarer ikke å bli enige om hvorvidt skolen leverer gode resultater eller ikke. Hvor vanskelig er det ikke da å levere gode og grundige rapporter i et område der det er relativt dårlig tilgang på offentlig statistikk?

Sideeffekter. Like viktig som de planlagte resultatene av et prosjekt, er de ikke-planlagte sidevirkningene. Et enkelt lite prosjekt kan bidra til å endre holdninger og skape et enormt sosialt engasjement som igjen har bidratt til stor endring. Andre ganger kan de negative resultatene av prosjektet langt overskygge de positive som at et godt utviklingstiltak bidrar til å øke konfliktnivået i samfunnet betraktelig.
Sideeffekter kan være både positive og negative. Noen ganger kan de langt overgå planene for prosjektet, slik at sideeffekten er viktigere den planlagte effekten. I jakten for å presentere de gode resultatene står en i fare for å underslå de negative sideeffektene av prosjektet. For å prøve å få oversikt over sideeffektene ber NMS alle prosjekter om å gjøre rede for sideeffektene i årsrapporten.
Utvikling tar tid å planlegge, gjennomføre, og resultatene er ikke endelige før etter mange år.

Stabile rammevilkår. Det er tidkrevende å bidra til å etablere grunnleggende demokratiske strukturer, få tillit, og å arbeide med langsiktig holdningsskapende arbeid. Det er imidlertid det som på lang sikt gir grunnlag for den beste samfunnsutviklingen på landsbygda i Afrika. For å få til det trenger en langsiktige rammevilkår, og et fokus på de gode resultatene framfor de raske. Det hadde videre vært interessant og nyttig med en generasjonsevaluering for å synliggjøre resultatet av forrige generasjons utviklingsarbeid.

Denne kronikken er tidligere publisert i Vårt Land 3.12.2012, og ligger på Verdidebatt.no

29. nov. 2012

Er kirken relevant for nordmenn av i dag?

Andelen av befolkningen som regner seg som kristne er betydelig redusert de siste ti årene, melder Vårt Land. Kirken besvarer henvendelsen med å peke på trosopplæringsreformen som svar på problemet. Den viktig, men den kan nok i beste fall ikke gjøre annet enn å stoppe frafallet, tror jeg.

Kun et av bispedømmene i Norge, Stavanger, har hatt vekst i gudstjenestedeltagelsen de siste årene. Jeg bor selv i en kommune og en menighet som har vokst i oppslutning. I løpet av de tretten årene vi har bodd på Sandnes, er menigheten blitt delt to ganger. Den siste menighetsplanten er fremdeles ikke formelt skilt ut fra modermenigheten, men vi arbeider sammen for at de skal få kirke og bli eget sokn i løpet av noen år.
Det er fristende å spørre seg hva en mislykkes med i Den norske kirke, samtidig som det er relevant å spørre hvorfor gudstjenestesøkningen på Jæren vokser.

Form og språk
Ungdommer i Den norske kirken har i flere generasjoner klaget på formen på gudstjenestene uten at dette er tatt til følge. Den nye liturgireformen er egentlig svært lite radikal. Stavanger biskop har tidligere gitt vide rammer for alternative gudstjenesteform. Dette blir innskjerpet nå. Dessverre har mange menigheter tatt mer hensyn til til kantorene og de formkonservative innen kirken. Vi har sagt ”Nei, nei, nei!”, til de fleste ungdommelige forslagene i flere generasjoner. Og resultatet kan man se på gudstjenesteoppmøtet. Hvis kirken ikke oppleves som relevant for dagens mennesker, hvis språket, forkynnelsen og formene ikke oppleves relevante, hvis samværsformene ikke oppleves relevante, så går ikke folk i kirken. Vi er nå kommet i den situasjonen at besteforeldrene til dagens unge ikke fikk gehør. Ikke rart at mange har gitt opp.

Kirken og autoritetene
Dagens kirkekritikk går imidlertid dypere enn en formkritikk. ”Jeg vil ikke gå i kirka, og høre på en gammel mann som snakker”, sier tenåringen min. Dagens unge, som er vokst opp med en postmoderne læringsfilosofi opplever at presten ikke har noe å si dem. Ungdommene sier rett og slett at prestens enetale ikke er noe for dem. Jesu dialogmodell er kanskje langt bedre enn dagens prekenform?
Som kirke bør vi spørre oss hvordan vi kan gjøre gudstjenesten relevant for unge mennesker i dag. Det betyr en radikal endring både i form og i innhold.

Hva kan vi tilby som kirke?
Et budskap om Jesus som frigjører. Vi har vært for opptatt av at mennesker er syndige, og for lite opptatt av nåden og frigjøringen i Kristus. Det må gjøres et teologisk arbeid for å gjøre frigjøringen relevant for dagens mennesker, som ikke opplever seg fanget av synd.

Fellesskap
Noe av det viktigste vi som kirke kan tilby mennesker i dag er fellesskap med Gud, og med hverandre.
Den norske kirke er bygd opp av geografiske sokn. Det betyr at menigheten også er et viktig samlingssted i lokalmiljøet. Jeg er så heldig å bo bare 50 m fra kirka mi. Ungene kan springe bort til kirka enten det er barneklubb eller ungdomsklubber. Det betyr også at vi møter naboene våre i kirka.
Vi trenger som mennesker det store fellesskapet i gudstjenesten, men vi trenger også de små fellesskapene i foreninger, husfellesskap, kirkeringer eller cellegruppene. Vi trenger også de mellomstore fellesskapene som kor, ungdoms- og barneklubber.
De mindre fellesskapene er livsnødvendige for menigheten. De gir rom for å dele livet, troen, og bønnen, og for å bygge fellesskap.

Deltagelse og tilhørighet
Vi mennesker trenger å engasjere oss utenfor oss selv for å oppleve å ha et meningsfylt liv. I menighetene er det mange muligheter for engasjement. For at menigheten skal vokse må den tilrettelegge for frivillig engasjement. Deltagelse fremmer tilhørighet. Vi hører til fordi vi deltar. Slik er det i familien, og slik er det i menigheten. Oppgavene er mange, og alle er nødvendige med de ressursene hver enkelt har. For i menigheten er det slik at alle har et viktig bidrag.
I Norge har det mange steder vært slik at folk går på bedehuset og foreningen for å delta, mens de går i kirka for å høre på presten. Denne kulturen har gått så langt at det knapt er noen som foreslår at de kan arrangere enkle samlinger i kirken i stedet for messefall. Hvis vi som menighet eier kirken, må vi også kunne kreve av de ansatte at de hjelper oss til å organisere oss slik at vi klarer å samle oss om enkle samlinger for å dele Guds ord når presten og kantoren har fri.

Lekfolket eier kirken
Vi er på mange måter fanget i en ansattstyrt kirke, og nå er det på tide å gjøre opprør. Vi lekfolk eier kirken.
Liturgien må være levende, og formene og språket som brukes må være livsnært og relevante for folk, for at ikke kirken skal bli irrelevant. Kirken må snakke på et språk vi forstår, og gi oss mulighet for deltagelse. Dette er den stor utfordring for Den norske kirken fremover.

30. okt. 2012

Oh my God, et teaterstykke om oss?


Først av alt vil jeg berømme Rogaland teater for å ta fatt i Stavangers misjonshistorie gjennom teaterstykket Oh my God. At det ikke er gjort tidligere skyldes kanskje det noe ambivalente forholdet mellom misjons- og teatermiljøet i Norge. For dette, tror jeg, må være to av de bevegelsene i dette landet som sjeldnest har møttes og hatt dialog.
Selv var jeg spent på forestillingen i forkant. Spenningen ble ikke mindre etter å ha lest Tarald Aano sin anmeldelse i Aftenbladet, og Liv Riiser sin i Vårt land. Ville jeg føle meg dum, parodiert, latterliggjort?

Det har vært gjensidige fordommer på begge sider. I teateret har man vært overbevist om at misjonsfolket har et anstrengt, nærmest sykelig forhold til seksualitet. På den andre siden har misjonsfolket lenge levd med en forestilling om at alle skuespillere er promiskuøse.
Derfor var det, og er det svært interessant at Rogaland teater våget å gi seg i kast med et slikt tema. Måten teateret forholder seg til temaet er også interessant.
For denne teaterforestillingen spiller helt klart på sex. Vi ser ingen sengescener. Det lengste de strekker seg er noen som lett kysser på munnen. Men seksualiteten ligger under likevel i hovedpersonen Jakob’s seksualangst. Eller kanskje var forholdet til Edith et arrangert ekteskap han egentlig ikke ville ha? Kanskje var hele livet til Jakob arrangert? Uansett tok han aldri kontroll over sitt eget liv samtidig som han absolutt hadde en vellykket karriere. Det vil si, filmkontoret til Det Norske Misjonsselskap (NMS) var en suksess.

Den mest populære av filmene, Sanda, hadde premiere i aulaen på Universitetet i Oslo i 1961, og ble sett av rundt 1 mill nordmenn. Den ble laget fotografen Olaf Ellingsen og leder av filmseksjonen i NMS, Jan Dalland. Sosialantropologen Marianne Gullestad gav i 2007 ut boka Misjonsbilder, om film- og billedbruken i NMS, som noe av det siste hun gjorde før hun døde. Kunnskapen som Marianne Gullestad så vennlig lot oss få del i, er blitt brukt i teateroppsetningen. I tillegg har teateret brukt informasjon og bilder fra Misjonsarkivet ved Misjonshøyskolen. De fleste av de historiske referansene er derfor korrekte. Eksemplene på fortellerstemmer til filmene er autentiske. Det er rett at man byttet hovedperson i filmen Sanda til ei med lys hus, i stedet for hun med svart hud, og at de endret konklusjon i filmen. Men filmen var fra Kamerun, ikke Madagaskar, som det sies i teateroppsetningen.

Høydepunktet var da Samuel (spilt av Hugo Mikal Skår) gikk fra å være en afrikaner som har fått jobb som vaktmester, til å bli Gud. Hadde denne tilsidesatte vaktmesteren med mørk hud og gebrokkent norsk vært Gud hele tiden der han prøvde å komme til orde? Er det for lett, spør jeg meg, også for norske kulturinstitusjoner, å ikke slippe til mennesker med mørk hudfarge? Når får vi en stavangerkomedie der hovedpersonene har mørk hudfarge samtidig som de snakker ekte stavangersk? Forestillingen korrigerer oss, og utfordrer oss i forhold til alle de blir satt på sidelinjen som vaktmestere, for spesielle anledninger, men in the real life blir de ikke verdsatt.

Teateret arrangerte en fellesforestilling for ansatte og frivillige i NMS.

I etterkant har forestillingen blitt diskutert mange ganger. Reaksjonene spriker i alle retninger. Én kollega mente teateret var for snille med oss. Hvorfor lot de ikke misjonsleder Pål Simonsen, (spilt av Roar Kjølv Jensen) være gift og ha den eksterne filmmakeren Maria Lagerquist (spilt av Ingrid Rusten) som elskerinne i skjul?
Noen forteller at de gråt under forestillingen fordi de ble minnet på møter med mennesker som hadde et svært anstrengt forhold til kall og seksualitet. Noen ble sinte fordi de føler seg ærekrenket. Atter andre syntes hele forestillingen var latterlig. Dum. Og noen lo.
Selv lo jeg masse av vitsene, hadde lyst til å klappe til musikken og koste meg. Jeg følte imidlertid aldri at det var meg de snakket om. Kanskje er jeg for ung? Vi som kalles misjonsfolk er uansett en svært mangfoldig gruppering. Det gjør også at våre egne erfaringer er avgjørende for hvordan vi oppfatter teaterstykket.

Kanskje er samtalene på kantina en god nok grunn til å forsvare teaterstykket? konkluderte vi rundt bordet på kantina i NMS. Det at forestillingen blir diskutert, gjør den kanskje viktig nok i seg selv? Derfor vil jeg anbefale folk å se den. Den presenterer ikke hele sannheten om misjonsfolket eller oss som jobber og har jobbet i misjonen. Historien er gammel. Mye er forandret. Folk har svært forskjellig erfaring. Men den gir innspill til debatt om oss selv, som innbyggere i det moderne Norge. Det er nok i seg selv.

27. sep. 2012

Biogass og teknologioverføring mellom Kina og Madagaskar

Jeg har en forkjærlighet for alternativ energi. Og biogass laget av husdyrmøkk og kloakk er noe av det mest fasinerende.

Kokeplater som bruker metangass fra biogasstanken.

Tank under bygging. Oppå her skal doen være.
Koblingsboks på kjøkkenet.


Gloria (ZhongFei) demonstrerer gassledninger fra tanken. 
Altså, man tager et utedo, og gjerne møkka fra et par griser i tillegg, og leder kloakken ned i en stor rund tank. Kloakken avgir metangass som er en klimagass, er brennbar, er luktfri, og som er det samme som brukes på gasskomfyrer. Man leder altså gassen i ledninger inn på kjøkkenet og bruker den til matlaging.
Når kloakken er blitt til gjødsel, ledes den over til en ny tank, som bonden kan finne gjødsel i. Denne gjødselen er ren, etter prosessen i tanken, og luktfri, men har ikke mistet egenskapene som gjødsel.

Hva er så effekten?

- Det går mindre ved til matlaging. Skogforvalterne rapporterer at de i løpet av få år ser endringer i skogen. Mer skog, altså, som er bra for klimaet, for å forhindre erosjon, osv.
- Kvinnene, som hadde jobb med å hente ved, får frigjort mye tid. Denne tiden brukes til å få opplæring i inntektsbringende aktiviteter.
- God kompost er bra for avlingene og matproduksjonen.
Altså en vinn-vinn-situasjon for bonden og for miljøet.

Kompetanseoverføring fra Kina til Madagaskar

NMS har startet et prosjekt i samarbeid mellom Den lutherske kirken på Madagaskar (FLM) og Amity Foundation, som er en frivillig organisasjon startet av Tre-selvkirken i Kina, for å overføre denne teknologien fra Kina til Madagaskar.
Dette er veldig spennende. Det har vært flere spennende møter mellom kinesere og gassere på prosjektnivå med sang, dans og nye vennskap, samtaler om religion, og gudstjenestegang.
Kinesiske myndigheter har møtt opp og engasjert seg, men da denne avtalen er mellom frivillige organisasjoner, vil det ikke ligge noen økonomiske incentiver for dem i dette.
Det er mange utfordringer. En av de største er at det på Madagaskar er tabu mange steder å samle skit. Det er altså vanskelig med doer, og enda verre for bøndene å bruke komposten fra mennesker på åkrene. De vil starte med grisemøkk og kumøkk. Gasserne driver mye med griseoppdrett, og har mye melkekyr. De første anleggene skal bygges på jordbruksskoler.
I Kina sponser lokale myndigheter biogassanleggene med ca 50 %. Bøndene dekker 27 %, og prosjektet 23 %. Dette er en utfordring på Madagaskar fordi bøndene der er langt fattigere enn i Kina, og fordi staten på Madagaskar ikke dekker slikt. Dette medfører en utfordring på kostnadssiden. Vi hadde håpet å kunne bruke lokalprodusert murstein, men de er ikke sterke nok, noe som også er prisdrivende.
Skal vi så gi opp? Nei. For bonden får gratis gjødsel, og gratis kokegass. Denne effekten er verdt mye. Forhåpentligvis vil mange gassiske bønder skjønne det etter hvert.

Les mer om hvordan dette går på bloggene til Stine H. Pedersen på Madagaskar, og en Prosjektblogg i Kina. 

I NMS betaler vi våre klimakvoter på alle flyreiser til dette prosjektet. Les mer her

25. sep. 2012

Kinareise

Jeg var så heldig å få være med på tur med flere av kollegene i NMS til Kina i sist uke. Jeg var med som ansattes representant og medlem i Landsstyret i NMS.

Hong Kong

Lutheran Theological Seminary, LTS, Hong Kong
Turen startet i Hong Kong. NMS har én partner i Hong Kong, Den evangelisk-lutherske kirken i Hong Kong (ELCHC). Dette er en av sju (!) små lutherske kirker i Hong Kong.Vi hadde samtaler med kirkens biskop, og var på omvisning og hadde samtaler på LTS, som er et felles luthersk teologisk seminar i Hong Kong. På seminaret utdannes det prester som arbeider i kirkene i Hong Kong, i hele Mekong (Burma, Laos, Kambodsja) så vel som i Fastlands-Kina. NMS har ei misjonær, PoChu Grønvold, sekundert til LTS. LTS holder på å etablere et nytt undervisningstilbud i diakoni som NMS er med på å delfinansiere.
Lutheran Theological Seminary, LTS, Hong Kong
Da misjonsarbeidet i Hong Kong ble etablert, etter revolusjonen i Kina i 1948, var det mye flyktninger i Hong Kong, og den sosiale nøden vare stor. Mange av misjonsorganisasjonene og kirkene etablerte skoler, helsetilbud og sosiale tilbud i byen. I dag drives en stor andel av helse- og sosiale institusjoner i Hong Kong av kirkene, med finansiering fra myndighetene.
Jernbanestasjonen i Changsha med Maos signatur i rødt

Kirken i Hunan

Vi fortsatte med hurtigtog fra Shenzhen, som er nabobyen til Hong Kong i Fastlands-Kina. Toget brukte 2,5 timer Changsha, som er hovedstad i Hunan provins. 300 km/t. 

Hunan er for øvrig provinsen som formann Mao kom fra. På jernbanestasjonen i Changsha, som er provinshovedstad, er Mao's signatur udødeliggjort på taket av jernbanestasjonen . 

En ny kirke i Yiyang
NMS startet arbeidet i Hunan i 1902, med senter i byen Yiyang. Ved siden av evangeliserende arbeid, ble det etablert sykehus, skoler og sosiale institusjoner. Disse drives idag av staten, og er anerkjente som faglig svært gode institusjoner. Folk vi snakket med mente årsaken var fundamentet misjonærene hadde lagt ned. Uansett årsak er det gledelig at institusjonene er faglig gode, og har et godt renommé så lenge etter at misjonærene måtte reise i 1948.
Alle kirkene i dette området, som i resten av Kina, ble stengt under kulturrevolusjonen (1966-1976), og mange prester og kristne ble fengslet fordi de ble beskyldt for å være borgerlige. Først fra 1979 ble de første kirkene åpnet, og fremdeles arbeider kirken med å få tilbake konfiskerte eiendommer.
Huset til høyre ble bygd av norske misjonærer, og inneholder fire leiligheter.

Forurensning

Elva som går gjennom ZhangJiaJie, Hunan, en av sideelvene til Yangtse. 
En må reise langt ut på landsbygda i Kina for å se klar, blå himmel. Vi fant himmelen i Yongshun, området der Amity Foundation, som er en av NMS sin partnere i Kina, driver et biogassprosjekt med støtte av NMS v/Norad. 
Elva som går gjennom ZhangJiaJie, Hunan. 
Befolkningen som får nytte av biogassprosjektet er fra minoritetsgruppa Tujia. 
Landsby i Yongshun som er del av biogassprosjektet
Det bygges nye hus overalt på landsbygda,

Shanghai og Nanjing

Reisen ble avsluttet med møter og litt sightseeing i Nanjing og Shanghai, store byer med enormt med mennesker og masse rikdom. 
De offisielle tallene på antall medlemmer av Tre-selv-kirken i Kina er nå 23mill fordelt på over 56.000 menigheter. Det sier seg selv at det er en stor utfordring å utdanne nok prester og menighetsledere til så mange menigheter. I tillegg er det husmenigheter, den katolske kirken, og noen ortodokse kristne. Tallene på antall kristne varierer mye alt etter hvem en spør, og varierer mellom 2 og 10% av befolkningen. 
Amity sitt bibeltrykkeri feirer i disse dager at de har trykket 100 mill bibler. 56 mill av disse er distribuert i Kina siden 1985. Det er mulig å få kjøpt bibler i kirkene, men det er nok en stor utfordring og få distribuert bibler ut til hele dette store landet.




2. jul. 2012

Hvis nissen flytter med på lasset


Det Norske Misjonsselskap (NMS) ikke ønsker å bidra til å hastedøpe mennesker. Vi bruker lang tid, gjerne mange år, fra en muslim viser interesse for kristen tro til vedkommende blir døpt og innlemmet formelt i kirken. NMS ønsker ikke å bidra til økt konflikt i lokalsamfunnet, og derfor føres det mange steder samtaler både med konvertitten og familien før vedkommende blir døpt.

Mandag denne uka ble det kjent at en norsk konvertitt til islam, med norske foreldre er kommet i medienes søkelys etter at han har gjennomgått terrortrening i Yemen.

Som kommentar til hendelsen sier Linda Alzaghari til VG at det tipper over for noen konvertitter fordi de opplever store omveltninger. ”De stopper å gjøre ting på dagen. De er ofte i konflikt med familien. De blir en del av utenforskapet, og søker da tilhørighet hos muslimske grupper”. Linda Alzaghari er daglig leder i tenketanken Minotenk. Hun konverterte selv til islam i 2005 (fra VG-nett, 27.6.2012).

Konfliktmakere. I en norsk folkesang synger vi om mannen som ville flytte, men som aldri ble kvitt nissen. Nissen hang med på lasset uansett hvor han fòr. Selv om kirken skal være et sted for ufullkomne mennesker, er det ikke nødvendigvis greit at kirken eller moskeen blir et samlingssted for konfliktmakere som ikke finner seg til rette noen steder. Det er en stor utfordring for mottagermenighetene av konvertitter å ta imot de ærlig søkende, og samtidig ikke ukritisk ta imot konfliktmakerne. Jeg vil tro at dette er et tema også blant muslimske lærde i Norge, på samme måte som vi som arbeider med kristen misjon diskuterer dette.

Samtidig er det en rekke mennesker som etter lang tids ærlig søking ender med å skifte tro eller konfesjon. En av disse ærlige søkende var broder Arnfinn Haram, som gikk fra å være en konservativ lavkirkelig teolog og prest i Den norske kirke, til å melde overgang til den katolske kirken. Han ble gravlagt i sist uke under et stort oppmøte av kirke- og organisasjonsledere fra alle leire. Begravelsen ble et vitnesbyrd om kirkens enhet fra en av Norges mest kjente konvertitter.

Ikke hastedøpe. Når en starter misjon på et nytt sted, er det ikke sjelden at de som først nærmer seg misjonærene er folk som strever med å finne seg til rette i eget samfunn. For kirken er dette en stor utfordring fordi vi er kalt til å forkynne for de som står utenfor samfunnet. De fattige og marginaliserte har alltid vært en viktig målgruppe for kirkelig arbeid. Samtidig er det en utfordring hvis de første medlemmene av menigheten blir mennesker som er i konflikt med samfunnet de kommer fra.

Dette, og at noen kan ønske å konvertere til kristen tro av bekvemmelighetshensyn, resulterer i at Det Norske Misjonsselskap (NMS) ikke ønsker å bidra til å hastedøpe mennesker. Vi bruker lang tid, gjerne mange år, fra en muslim viser interesse for kristen tro til vedkommende blir døpt og innlemmet formelt i kirken. NMS ønsker ikke å bidra til økt konflikt i lokalsamfunnet, og derfor føres det mange steder samtaler både med konvertitten og familien før vedkommende blir døpt. For selv om mange kristne opplever forfølgelse i muslimske land, er det ikke et poeng å bidra til å øke polariseringen og konfliktene mellom kristne og muslimer.

Det er knyttet sterke sanksjoner til å konvertere fra islam til kristendom. Noen land praktiserer dødsstraff eller fengselsstraff mot konvertering. Minst like farlig er det når familien tar saken i egne hender og straffer familiemedlemmet som forlater islam, og det er ikke noe man kan ta lett på som misjonsorganisasjon eller kirke.

Respektfull. NMS arbeider gjennom kirker og kirkelige organisasjoner i hele verden innenfor de tre programmene Budskap, Bistand og Bygging. I Policydokumentet om muslimmisjon for Det Norske Misjonsselskap (www.nms.no) fra 1994 uttrykkes det et ønske om at mennesker skal bli kristne gjennom en fredelig og respektfull dialog. ”Do no Harm”, som er en konfliktforebyggende metodikk, brukes også i dette arbeidet. NMS var derfor aktiv deltager i arbeidet med å utvikle en Codes of conduct for misjon, initiert av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, som del av dette engasjementet.

Debattinnlegget ble publisert i Vårt Land fredag, 29.6.2012, og på Verdidebatt senere samme dag.

19. jun. 2012

Studiepermisjon

Jippi!
I dag har jeg fått innvilget studiepermisjon fra midten av august. Skal få lov til å skrive endel. Det betyr at det kommer mer på bloggen framover.

5. jun. 2012

Endelig ei jente!

Jeg kjente ei jente som het Endelig!. Ja, hun het ikke Endelig!, men navnet hennes betyr det.
Endelig! er et navn som ofte brukes på ei etterlengtet jente som kommer etter en rekke gutter i søskenflokken.

Endelig! var lillesøster med seks eldre brødre. Mora hennes fortalte meg at hun så gjerne ønsket seg ei datter. Derfor fikk hun det ene barnet etter det andre, i håp om at det snart skulle komme ei jente, men det kom bare gutter.

Mora fikk en drøm, slik gravide kvinner ofte får i begynnelsen av svangerskapet. Hun fikk en drøm om ei jente som var kullsvart, og hun svarte: "Endelig! Jeg vil ha henne likevel, uansett om hun er helt svart, vil jeg ha denne jenta". Og hun fikk jenta, og jenta var helt svart. Og hun fikk navnet Endelig! fordi mora var så glad for å få ei jente, selv om hun var svart, sa hun.

Endelig! hadde en drøm om å bli journalist, og gikk på universitetet da hun ble syk.
Hun døde av kreft for noen år siden, 22 år gammel, og mora sørger fremdeles.


19. apr. 2012

En liten andakt på en tung dag


Jeg hadde andakt på Misjonshøyskolen idag. Her er teksten, og noen ord jeg delte etter det.

Dagens tekst er hentet fra Esekiel 34.
11 Så sier Herren Gud: Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem. 12 Som en gjeter tar seg av sauene sine og er med dem den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem fra alle stedene de kom til da de ble spredt, på den mørke og skytunge dagen. 13 Jeg vil føre dem ut fra folkene, samle dem fra landene og føre dem inn i deres eget land. Så skal jeg gjete dem på fjellene i Israel, i dalene og overalt hvor de bor i landet. 14 På gode beitemarker skal jeg gjete dem, de skal ha engene sine på Israels høye fjell. Der skal de hvile i frodige enger. De skal gå på saftige beiter på fjellene i Israel. 15 Jeg vil gjete sauene mine og la dem hvile, sier Herren Gud. 16 Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.
Vi er for tiden vitne til rettssaken etter den 22. juli. Ungdommer som ble jaget som fritt vilt. Bombe-eksplosjon. Hat.

Vi er også vitne til en forferdelig situasjon i Mali, i Syria, og i Sør-Sudan, der mennesker tvinges på flukt.
NMS sitt arbeid i Mali er hardt rammet av borgerkrigen og sultkatastrofen. I sist uke snakket jeg med en som hadde flyktet ut fra Douentza, som er en av byene der det inntil nylig var misjonærer. Nå er byen tom. Nesten tom for mennesker. Helt tom for mat. Og helt tom for medisiner og helsepersonell. Daglig er det raid fra rebeller som holder til ikke langt unna.
NMS arbeider i Mopti region, som grenser opp mot de tre nordlige provinsene som er tatt av touareg-geriljaen, tett fulgt av salafister.

Teksten for idag er trassig. For hvordan kan man snakke om grønne enger i en verden preget av ondskap, av sorg, og av nød?

Jeg vil gjete sauene mine, og la dem hvile, sier Herren Gud. På frodige enger. Jeg vil lete opp de bortkomne, og hele (to heal) dem. Dette er kirkens kall. Oppstandelsen vitner om dette, at Jesus vant over døden, og over ondskapen. Vårt kall å samtidig arbeide for å hele (to heal) mennesker, samtidig som vi tror at én dag skal rettferdigheten seire. En dag skal vi alle få frihet og rettferd, og Gud skal ta et oppgjør med ondskapen. Gud skal bringe rett, og reise opp de undertrykte.
Andakt Misjonshøyskolen, 19.4.2012

7. mar. 2012

Når hønene begynner å synge

I år skal kvinnene i Fotivolo, en liten landsby i bara-land på Madagaskar, feire 8. mars for første gang. Vi skal gå i tog med oksekjerrer og sykler på ettermiddagen. På formiddagen skal vi sammen vaske sykestua på dugnad, svarer de når vi spør hva de skal gjøre på 8. mars. 

Før prosjektet kom, visste vi ikke at kvinner har rettigheter, forteller de. Kvinnene snakker om at foreldrene planlegger hvem som skal gifte seg når barna er små. Om hva som gjøres hvis jenta ikke vil gifte seg. Om tabuer og barnesvangerskap.
Når jentene er 10-12 år må de enten gifte seg, eller forsørge seg selv. Fram til nå har eneste mulighet for jentene vært prostitusjon. Det fører til mange tragedier både i forbindelse med svangerskapet, og etter at barnet er født. Jentene er så unge at de sover tungt om natta, forklarer Dr. Noro. Dermed har det vært flere tilfeller av barn som har dødd fordi de unge mødrene ikke merket at de la seg oppå barnet.

Hva sier mennene, da, spør vi? De er også fornøyde svarer kvinnene med Claire i spissen. De har fått koner som tar mer ansvar, og de deler mer på både gledene og utfordringene i ekteskapet. Det kommer begge parter tilgode.

Så var det hønsene da. Et gassisk ordtak sier at Det er hanene som synger. Da ordføreren hilste oss velkommen, uttalte han at Nå begynner hønene å synge.

Prosjektet startet med aktiviteter og forstudier i området i 2009, så hovedtyngden av aktivitetene har vært i 2010 og 2011. Kvinnene er opptatt av å fortelle at de har lært at kvinner har både rettigheter og ansvar. Dette har de lært både gjennom alfabetiseringen mange av dem har vært med på, og i kvinnegruppene som er opprettet. Engasjementet er et direkte resultat av Bistandsnemnda/Dignis fagutviklingsprosjekt kalt WEGE.

20. feb. 2012

Madagaskar

Sammen med en kollega planlegger jeg tur til Madagaskar første halvdel av mars. Vi skal rundt på alle de integrerte landsbyutviklingsprosjektene som NMS støtter på Madagaskar. Disse prosjektene, som er drevet av Den gassisk-lutherske kirken, FLM, er samlet i et program, MIRD.

Jeg gleder meg, og vil legge ut bilder og skrive litt etterhvert.

Foreløpig nøyer jeg meg med reiseprogrammet der det bl.a står:


The airport has to be prepared before MAF is coming.

Argumenter, ikke latterliggjør

På lørdag slengte jeg litt sleivete ut et par kommentarer på Twitter om

Lurer på når vi skal ha vitsedag om dumme ateister på Twitter. Så kan vi alle le av de som er så dumme at de tror Gud ikke finnes. Eller?


Eller når vi skal vitse om dumme humanetikere? ...


Mange retweetet spørsmålene (sendte dem videre til sine følgere), og noen svarte. 


Poenget mitt var ikke å gjøre narr av verken humanetikere eller ateister. Alle ærlige troende skal tas på alvor enten de tror at englefjær fyker rundt, at Gud den allmektige har skapt himmel og jord, eller at jorden er blitt til ved en tilfeldighet. 
Tro er ikke noe man kan påtvinge andre, og derfor er det heller ikke noe vi skal le av utrengsmål. 


Selv om baksnakking er galt uansett hvordan det skjer, er det en vesensforskjell på å le av englefjær i et middagsselskap og å gjøre det offentlig i media. Konsekvensene er naturlig nok mye større, og presset på de utsatte går fort fra å være morsomt til å bli mobbing.


Argumenter, ikke latterliggjøring
Det er en ærlig sak å være uenige. Det er også en ærlig sak å mene at den andre tar fullstendig feil, og at synspunktene er latterlige. Men det er ikke greit å latterliggjøre andres meninger likevel. 



31. jan. 2012

Fattigdommen dreper kvinner og barn

Strenge abortlover dreper, skriver kommentator Inger Anne Olsen i Aftenposten 31. januar 2012. Det er en sant. Det er sant at mange kvinner og jenter i Afrika dør eller blir skadet i aborter hvert år.
Sammenhengen mellom årsak og virkning er samtidig litt mangelfull i kommentaren. Jeg ønsker å utdype litt når det gjelder uønskede svangerskap og avslutning av disse i Afrika. Mange kvinner, også i Afrika blir uønsket gravid, og noen av dem tar abort, ofte med fatale konsekvenser. 
Statistikken Inger Anne Olsen henviser til på legal og illegal abort i Afrika er samtidig sannsynligvis basert på stipulater. Det eneste man vet med sikkerhet er hvor mange som tar abort legalt i de landene som har legal abortlov.

Jeg ønsker å fortelle to historier om to ulike kvinner, den ene har jeg møtt mens jeg bare har hørt om den andre. 


Ei gift gravid kvinne
På landsbygda i Etiopia bor det ei kvinne som hadde vært gravid seks ganger da jeg møtte henne. Hun var nå gravid for sjuende gang. Hun fortalte meg følgende historie. 
Hun gikk på skolen da mora kom og sa at hun skulle begynne på en annen skole. Hun var interessert i å gå videre på skolen, fortalte hun. Det viste seg at mora hadde lurt henne. Hun skulle klargjøres for ekteskapet, som hun sa. Hun måtte gifte seg, og flytte til en landsby som mangler vei ti av årets 12 måneder pga oversvømmelser. Hun fødte seks barn. To av dem døde før de ble store. Nå ønsket hun ikke flere barn.
Et bistandsprosjekt hadde lært henne og de andre kvinnene i landsbyen om familieplanlegging, og gitt henne p-piller. Dermed var hun litt mindre forsiktig, og ble gravid. Dette er ganske vanlig i Afrika, at kvinnene som får p-piller ikke tar dem korrekt, og blir dermed gravide likevel. Nå grudde hun seg til fødselen. 
Tre uker før jeg kom på besøk hadde landsbyen opplevd et tragisk dødsfall. Ei fødende kvinne fikk ikke barnet ut. Etter noen dager fikk de stablet på beina ei båre for å få henne på sykehus. Men stedet manglet vei. Først døde ungen i magen. Kvinnen døde også før de fikk henne fram til sykehuset. 
Jeg kjente det i magen, og kjente angsten til mi venninne som skulle føde snart. Hva om hun ikke kom seg fram til sykehuset i tide? 
Jeg tror fødselsangsten til afrikanske kvinner er underkommunisert. Med manglende helsetilbud mange steder er det å bli gravid og føde et stort risikoprosjekt. 
Dessuten vokser de økonomiske belastningene med barna. Mens de før arbeidet for maten, skal de idag sendes på skole. Skolen koster, og mat må de ha. Det betyr at det er færre hender til å skaffe husholdet nok mat, og at pengebehovet er større. 

Ei ung jente i Vest-Afrika
Menge ungdommer i Afrika, både gutter og jenter, har foreldre som ønsker å sende dem på skolen, mens de selv ikke har nok penger til å dekke skolepenger, hybel, mat, klær og bøker for barna. Det vil si, de har kanskje såvidt nok til skolepengene og hybelen, men resten er det ikke penger til. Hva gjør så ungdommene? Det offentlige har i liten grad stipender. Tidligere kunne utenlandske organisasjoner betale skolegang, men det gjøres mindre i dag. Du kan håpe på en utenlending eller et familiemedlem med penger, men ellers er situasjonen håpløs. 
Hva gjør de da, disse ungdommene? Jo mange av dem skaffer seg sponsorer. Sponsorene er rike eldre menn og kvinner som ønsker ei ung jente eller gutt som elskerinne. Til gjengjeld får ungdommene penger til mat og fine klær, og dette oppleves som veldig forlokkende for mange. De er sultne, mange av ungdommene, så de må forstås i lys av det. 
Så kommer da den voksne elskeren, kanskje med alkohol, og den unge jenta som først var velvillig, begynner kanskje å angre på hele affæren. Men da er det for sent. Og så blir hun gravid. Hva skal hun si til den jevnaldrede kjæresten som hun har tenkt å gifte seg med, til foreldrene, i kirka? Noen av disse jentene tar abort, og noen blir skadet for livet eller dør. Jenta jeg hørt om døde. Andre av jentene og guttene blir hiv-positive, og må leve med det resten av livet. 


De vanskelige valgene
Inger Anne Olsen mener tilsynelatende at legalisering av abort løser alle problemer, men hvordan skal det kunne la seg praktisk gjennomføre i land som ikke har råd til skikkelig fødselsomsorg for de fødende? I Etiopia, for eksempel, gjennomføres kun 6 % av fødslene under skikkelige helsetilsyn i henhold til World Health Statistics 2011, fra Verdens helseorganisasjonI land som ikke har råd til å gi ungdommene utdannelse uten at de må prostituere seg? I land der hiv-smitte er en like stor risiko som uønsket svangerskap?


Noen av løsningene
  • Det må arbeides med å unngå stigmatisering av enslige mødre også i forhold til kirkeledere, ledelsen på skolene, osv.
  • Familieplanlegging må være et satsningsområde slik at kvinnene har tilgang til god prevensjon som hjelper dem til å unngå å bli gravide. 
  • Forebygging av hiv-smitte, og behandling for hiv-positive og aidssyke. 
  • Fødselsomsorg, og gratis utdannelse for alle må være et mål. 
  • Det må arbeides med anmeldelse og politibeskyttelse for voldtatte og voldsutsatte kvinner.

26. jan. 2012

Vindmøller

Jeg har en forkjærlighet for alt som har med fornybar energi å gjøre. Biogass, vannkraft, solenergi og nå vindmøller. Jeg synes de er vakre, jeg!
Utsikt mot Bryne og havet.





Alle bildene er fra anlegget på Høg-Jæren ved Undheim.

NB. Det er mine bilder...

2. jan. 2012

Nettdebatter

Vi skal blande oss i nettdebatter, sier Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg. Ja, jeg er enig med dem. Vi må blande oss.

Men hvordan? Skal vi rette feil holdninger hos de andre, eller heller stille spørsmål, utfordre holdninger?

Jeg ønsker meg det siste, med vekt på å utvide horisonten, lære mer, i stedet for å påpeke hva den andre "mener feil".

Godt nyttår!