Først av alt vil jeg berømme Rogaland teater for å ta fatt i
Stavangers misjonshistorie gjennom teaterstykket Oh my God. At det ikke er
gjort tidligere skyldes kanskje det noe ambivalente forholdet mellom misjons-
og teatermiljøet i Norge. For dette, tror jeg, må være to av de bevegelsene i
dette landet som sjeldnest har møttes og hatt dialog.
Selv var jeg spent på forestillingen i forkant. Spenningen
ble ikke mindre etter å ha lest Tarald Aano sin anmeldelse i Aftenbladet, og
Liv Riiser sin i Vårt land. Ville jeg føle meg dum, parodiert, latterliggjort?
Det har vært gjensidige fordommer på begge sider. I teateret
har man vært overbevist om at misjonsfolket har et anstrengt, nærmest sykelig
forhold til seksualitet. På den andre siden har misjonsfolket lenge levd med en
forestilling om at alle skuespillere er promiskuøse.
Derfor var det, og er det svært interessant at Rogaland
teater våget å gi seg i kast med et slikt tema. Måten teateret forholder seg
til temaet er også interessant.
For denne teaterforestillingen spiller helt klart på sex. Vi
ser ingen sengescener. Det lengste de strekker seg er noen som lett kysser på
munnen. Men seksualiteten ligger under likevel i hovedpersonen Jakob’s
seksualangst. Eller kanskje var forholdet til Edith et arrangert ekteskap han
egentlig ikke ville ha? Kanskje var hele livet til Jakob arrangert? Uansett tok
han aldri kontroll over sitt eget liv samtidig som han absolutt hadde en
vellykket karriere. Det vil si, filmkontoret til Det Norske Misjonsselskap
(NMS) var en suksess.
Den mest populære av filmene, Sanda, hadde premiere i aulaen
på Universitetet i Oslo i 1961, og ble sett av rundt 1 mill nordmenn. Den ble
laget fotografen Olaf Ellingsen og leder av filmseksjonen i NMS, Jan Dalland.
Sosialantropologen Marianne Gullestad gav i 2007 ut boka Misjonsbilder, om
film- og billedbruken i NMS, som noe av det siste hun gjorde før hun døde. Kunnskapen
som Marianne Gullestad så vennlig lot oss få del i, er blitt brukt i
teateroppsetningen. I tillegg har teateret brukt informasjon og bilder fra
Misjonsarkivet ved Misjonshøyskolen. De fleste av de historiske referansene er
derfor korrekte. Eksemplene på fortellerstemmer til filmene er autentiske. Det
er rett at man byttet hovedperson i filmen Sanda til ei med lys hus, i stedet
for hun med svart hud, og at de endret konklusjon i filmen. Men filmen var fra
Kamerun, ikke Madagaskar, som det sies i teateroppsetningen.
Høydepunktet var da Samuel (spilt
av Hugo Mikal Skår) gikk fra å være en afrikaner som har fått jobb som vaktmester,
til å bli Gud. Hadde denne tilsidesatte vaktmesteren med mørk hud og gebrokkent
norsk vært Gud hele tiden der han prøvde å komme til orde? Er det for lett,
spør jeg meg, også for norske kulturinstitusjoner, å ikke slippe til mennesker
med mørk hudfarge? Når får vi en stavangerkomedie der hovedpersonene har mørk
hudfarge samtidig som de snakker ekte stavangersk? Forestillingen korrigerer
oss, og utfordrer oss i forhold til alle de blir satt på sidelinjen som
vaktmestere, for spesielle anledninger, men in the real life blir de ikke
verdsatt.
Teateret arrangerte en fellesforestilling for ansatte og
frivillige i NMS.
I etterkant har forestillingen blitt diskutert mange ganger.
Reaksjonene spriker i alle retninger. Én kollega mente teateret var for snille
med oss. Hvorfor lot de ikke misjonsleder Pål Simonsen, (spilt av Roar Kjølv
Jensen) være gift og ha den eksterne filmmakeren Maria Lagerquist (spilt av
Ingrid Rusten) som elskerinne i skjul?
Noen forteller at de gråt under forestillingen fordi de ble
minnet på møter med mennesker som hadde et svært anstrengt forhold til kall og
seksualitet. Noen ble sinte fordi de føler seg ærekrenket. Atter andre syntes
hele forestillingen var latterlig. Dum. Og noen lo.
Selv lo jeg masse av vitsene, hadde lyst til å klappe til
musikken og koste meg. Jeg følte imidlertid aldri at det var meg de snakket om.
Kanskje er jeg for ung? Vi som kalles misjonsfolk er uansett en svært
mangfoldig gruppering. Det gjør også at våre egne erfaringer er avgjørende for
hvordan vi oppfatter teaterstykket.
Kanskje er samtalene på kantina en god nok grunn til å
forsvare teaterstykket? konkluderte vi rundt bordet på kantina i NMS. Det at
forestillingen blir diskutert, gjør den kanskje viktig nok i seg selv? Derfor
vil jeg anbefale folk å se den. Den presenterer ikke hele sannheten om
misjonsfolket eller oss som jobber og har jobbet i misjonen. Historien er
gammel. Mye er forandret. Folk har svært forskjellig erfaring. Men den gir
innspill til debatt om oss selv, som innbyggere i det moderne Norge. Det er nok
i seg selv.
