Om meg

Bildet mitt
Arbeider med kirkelig bistand og organisasjonsutvikling i NMS. Sosialantropolog. Flerkulturell. Gift trebarnsmor. Synspunktene i bloggen er mine egne, og jeg står selv ansvarlig for dem. Jeg setter pris på kommentarer, uenigheter, saklige feil, referanser, eller hilsener i kommentarfeltet.

4. jan. 2013

Liturgireform og kirken vår. Hvor langt bør en gå?


Den nye liturgireformen ble initiert av Ungdommens kirkemøte, men i løpet av prosessen er det blitt svært få endringer. I realiteten er endringsmulighetene innskjerpet siden muligheten for unntak er begrenset. I min menighet i Gand kirke er knapt endringer fordi vi allerede har endret mye forut for reformen. Vi har eksperimentert noe, og tatt inn noen nye ledd, men de viktigste endringene ble gjort tidligere. Mange menigheter, spesielt i Stavanger bispedømme, har endret mye på liturgien de siste årene. Spesielt gjelder dette de nyetablerte menighetene, blant dem de menighetene som ble plantet med oppstartstøtte fra Det Norske Misjonsselskap (NMS), som Bogafjell og Bærland menigheter.

Spørsmålet er hvor langt en som kirke skal strekke seg for å holde på menigheter i Den norske kirken. I Stavanger har biskopen gått langt både i dialogen med forsamlinger som IMI, og med menigheter som Bymenigheten Sandnes (tidligere Lundehaugen menighet).

Ellers i Norge har man valgt en annen strategi.

Selv er jeg glad for at Stavanger biskop tidligere har gitt oss som menigheter stor frihet til å lage våre egne gudstjenester. Med den nye liturgireformen reduseres denne fleksibiliteten. Det er synd.
Avstandene på Jæren er korte. Det tar under en time å kjøre fra Stavanger i nord til Nærbø i sør. Det fører til at mange har mulighet å gå i en annen menighet enn der de geografisk sokner til. Vårt Land presenterer en gudstjeneste fra Bærland menighet, som ble etablert med støtte fra NMS. Det Vårt Land ikke sier er at nabomenigheten til Bærland, Ålgård kirke, følger tradisjonell liturgi. Folk har dermed en valgmulighet. Det samme gjelder i Stavanger sentrum. Mange som liker høykirkelighet kommer til domkirken på gudstjeneste, mens mange av dem som ønsker en mer barnevennlig gudstjeneste samt en skikkelig søndagsskole, søker seg til bydelsmenighetene.
Befolkningsveksten er svært stor i nabokommunene til Stavanger, noe som gjør det nødvendig å etablere nye menigheter og bygge nye kirker. Det er en viktig forutsetning for dette arbeidet.

Jeg er blant de som liker variasjon i former på gudstjenestene. Jeg synes det er flott når ungdommene slipper seg løs med lovsangsgruppe og band. Noen ganger tråkker de i salaten, men gjør vi ikke alle det? Jeg synes det er mye bedre at ungdommene slipper til og feiler enn en ungdomsfri gudstjeneste. Jeg liker når barnegospelkoret synger, og absolutt er best på sjarmen. Og jeg synes det er fantastisk når vi, slik vi gjorde det på søndag i min menighet, fikk lytte til solosang av operasanger Helge Rønning. Og jeg liker det når vi tar inn over oss at vi som kirke er del av et flerkulturelt fellesskap.  

Jeg kunne ønsket meg, og vil utfordre biskoper og kirkeråd, på en mer proaktiv rolle i forhold til både menighetsplanting og alternative gudstjenesteformer, spesielt i områder med stor befolkningsvekst. Det vil alltid bli ressursdiskusjoner ved etablering av nye menigheter, men samtidig er dette en forutsetning for vekst i vår kirke. 

En nesten identisk versjon av denne artikkelen er tidligere publisert i Vårt Land, og ligger på Verdidebatt.