Om meg

Bildet mitt
Arbeider med kirkelig bistand og organisasjonsutvikling i NMS. Sosialantropolog. Flerkulturell. Gift trebarnsmor. Synspunktene i bloggen er mine egne, og jeg står selv ansvarlig for dem. Jeg setter pris på kommentarer, uenigheter, saklige feil, referanser, eller hilsener i kommentarfeltet.

7. aug. 2014

Misjon - varig frukt?

I iveren etter å rapportere på resultater kan en lett velge å legge vekt på de raske tallene i stedet for å se på den langsiktige og varige endringen.
Det tok 15 år fra Hans P. S. Schreuder reiste til Sør-Afrika som misjonær, til den første zuluen ble døpt. Den unge jenta Matenshwaze Shange arbeidet som hushjelp hos misjonærene, og ble døpt i juni 1858. Dåpen ble feiret i hele Norge ved at flaggene gikk til topps, kirkeklokker i hvert eneste prestegjeld kimte. M.B. Landstad satte seg ned og skrev salmen «Opløft dit syn, o kristensjel».
I mange år var tall den viktigste indikatoren for å dokumentere resultatene av misjonsarbeidet. En telte døpte, misjonærer, misjonsstasjoner og felt. Symbolene var viktige, som flaggborgen på store misjonsstevner. Det å rapportere resultater er altså ikke noe nytt i misjonshistorien, eller noe som Norad fant på. Resultatene, som ble gjengitt i blader som Norsk Misjonstidende, har vært med på å legitimere arbeidet overfor både de aktive støttespillerne og hele det norske folk.
Etter hvert erfarte en at tallene varierte så mye at de ikke lenger var sammenlignbare. Noen kirker vokste raskt, andre seint. Lærdommen fra vekkelsene i Kina etter at kulturrevolusjonen tok slutt, gav dødsstøtet til mye av tellingen. I mange år trodde en at misjonsinnsatsen i Kina hadde vært fånyttes, men i dag ser vi kanskje den største vekkelsen i verdenshistorien i Kina.
Tre faser
De siste århundres misjonshistorie kan deles inn i tre faser. Den første fasen var oppstarten av de protestantiske misjonsbevegelsene fra slutten av 1700-tallet, og fram til kolonitiden tok slutt rundt 1960. Da sto misjonæren i hovedrollen. Han forkynte evangeliet, eller startet sykehus. Hun var lærer, sykepleier eller husmor, og startet skoler og helseklinikker. Det var en ekspansiv fase der arbeidet hadde vekst og fremgang.
Fra 1960–1990 ble det, parallelt med at kolonitiden tok slutt, etablert selvstendige kirker. Gradvis sluttet misjonærene å inneha sentrale lederfunksjoner i kirkene, og gradvis gikk finansieringen av kirkene over fra å være et misjonsansvar til å bli et ansvar som kirkene tok selv. Parallelt med dette fortsatte en å bygge opp store institusjoner som skoler og helseklinikker. Det ble satset stort på landbruk og jordbruksreformer. Noe av dette kunne foregå gjennom bruk av offentlige bistandsmidler.
Barnekor på gudstjeneste i Vest-Etiopia, på grensen til Sudan.
Snart var det knapt misjonærer igjen som menighetsprester i Afrika, og afrikanske leger, sykepleiere og lærere overtok  de jobbene som misjonærene hadde hatt tidligere.
Fra 1990-tallet har antallet vestlige misjonærer falt dramatisk, og en diskuterer nå hva misjonærrollen egentlig bør være. NMS har gjennomført en studie om misjonærrollen (2013), og det arbeides med en handlingsplan for å følge opp dette.
Dagens situasjon
Kirkene vokser imidlertid fremdeles, men situasjonen de arbeider i er helt annerledes enn situasjonen for bare 30–40 år siden med nasjonalstater som har ansvar for undervisning og helse. Dette langt mer komplekse verdensbildet i dag utfordrer også rapporteringen på misjonsarbeidet. Hva gjør en organisasjon som NMS i dag, og hvilke resultater oppnår en?
Utfordringer i Misjonsselskapet
Treårsmeldingen til Det Norske Misjonsselskap (NMS) skal behandles på sommerens generalforsamling. Landsstyrets junimøte behandlet programrapporter fra hvert av de tre programmene Budskap, Bistand og Bygging. Disse er skrevet av programlederne, og er basert på prosjektrapporter, rapporter fra Representantene, og egne observasjoner på feltbesøk.
Hva er så utfordringen i dagens misjon? La meg peke på noen av dem som ble diskutert på landsstyremøtet i NMS under behandlingen av årets programrapporter:
Kurs for styremedlemmer i bispedømmeråd og distriktsråd, Kamerun
Mobilisering i menighetene: Hvis alle menighetsmedlemmer i alle kirkene bruker sine talenter til beste for lokalsamfunnet og kirken, vil dette kunne være en enorm ressurs. Menighetene i Kamerun har siden 2002 bidratt til å begrense aidsepidemien i landet gjennom mobilisering gjennom kirken. På Madagaskar arbeides det systematisk med at utviklingen skal komme nedenfra. Ved å gi mennesker hjelpemidler til å organisere seg, og ved å gi enkel opplæring, kan folk bryte ut av fattigdom og undertrykkelse.
Utdanning av prester og ledere i kirkene: Kirkeveksten mange steder er så stor at det er en utfordring å få utdannet nok prester og evangelister. Den etiopiske Mekane Yesu-kirkens (EECMY) 8000 menigheter har kun 3000 prester. I EECMY sin nye strategiplan er det satt opp ambisiøse målsetninger for å utdanne flere prester. Risikoen ved å ikke få gode ledere til menighetene, er at menighetene utvikler seg i sekteristiske retninger. Dette er en reell fare.
Gudstjeneste i Marolambo, Madagaskar
Institusjonene: Misjonsorganisasjonene har bidratt til å etablere en rekke institusjoner som enten er overtatt av staten, eller de drives av de nasjonale kirkene. I noen grad bidrar myndighetene med finansiering, men utfordringene med finansieringen er stor. Spesielt er det viktig at barnehjem blir avsluttet, samtidig som en må sørge for at sårbare barn tas hånd om av gode voksne.
Misjonerende kirker
I NMS sin visjon fra 2008 sies det at visjonen er å bidra til levende, handlende og misjonerende kirker i alle land. Dette er et betydelig et skritt i å definere oppdraget som ikke bare å døpe, men å bidra til at kirkene som blir etablert selv blir misjonerende, handlende og levende. Men hvordan kan en rapportere på denne innsatsen på en troverdig måte uten å bli fanget av et enormt byråkrati? Og hvordan rapportere på resultatene av en innsats som både er guddommelig og menneskelig. Vi tror jo at Gud virker i alt vi gjør og at han har både mer langsiktige og helhetlige perspektiver enn oss.
Evnen til å kunne rapportere på resultater på en slik måte at unge og gamle engasjeres for Guds hjertesak, misjonen, vil uansett være en livsbetingelse for videre misjonsarbeid. Det er fristende å velge et kortsiktig perspektiv på rapporteringen, også fordi de rørende skildringene ofte kan tale til følelser og hjerter. Spørsmålet er om ikke den langsiktige innsatsen, som å utdanne prester, mobilisere for lokalt samfunnsbyggende engasjement, og sørge for levedyktige institusjoner er det misjonsarbeidet som har best resultat i et langsiktig perspektiv.
FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 30. JUNI 2014