Skjer det noe?

Flybanen i Marolambo

Det var med en betydelig nysgjerrighet jeg fløy til Marolambo, Madagaskar, med kolleger i Den gassisk-lutherske kirken (MLC) og Det Norske Misjonsselskap (NMS). For å komme dit må en enten reise med småfly (MAF), gå, eller humpe på veien i 2-5 dager. Kommunen Marolambo har 15.000 innbyggere, og ligger i fjellandet mellom Antsirabe og østkysten. Synoden, eller bispedømmet, består av 8 distrikter og 346 menigheter.

Vi blir møtt av en rekke frivillige som i samarbeid med kirkens integrerte utviklingsprogram (MIRD), arbeider i sitt nærmiljø for å få til utvikling innenfor utdanning, helse, jordbruk og husdyrhold, kjønn og miljø. Ved å lære opp frivillige og bidra til at de etablerer lokale komitéer og utvalg, er målet at majoriteten av de frivillige vil kunne fortsette aktivitetene etter at prosjektet trekker seg ut. På denne måten drives åtte felleskjøp for innsatsvarer til landbruket, vaksinasjoner av mindre og større dyr, alfabetisering og helsekomiteer. Det bygges brønner og skogbevaring blir satt på dagsorden. Likestilling mellom kjønnene er en del av undervisningen, og de frivillige forteller at både menn og kvinner setter pris på mer likestilling i hjemmet. Det legges vinn på de positive konsekvensene med likestilling. Vi traff både menn og kvinner som gav uttrykk for at de satte pris på et mer likestilt familieliv. Selv om det er kirken som står bak, er det viktig at hele lokalsamfunnet får del i prosjektet, forteller staben oss.

Jordbruk er et viktig satsningsområde i området, men teknikkene som brukes ved risdyrkning gir svært dårlige avlinger. Prosjektet bidrar med undervisning. De lærer opp bøndene til å plante ut risen tidligere, og å sette de små risplantene på rette rader. Det har ført til at avlingene har økt fra 1 til 2,1 tonn per HA. Nå er ikke det spesielt mye, men det gir en betydelig bedring av levekårene for den enkelte familie. Dyrkingsarealet er også økt med 62 HA gjennom å bidra til å bygge ut irrigasjonssystemer. Mange bønder som tidligere bare fikk avling en gang i året, kan nå høste to ganger i året. Bøndene får også opplæring i å dyrke grønnsaker, noe som har ført til at importen av grønnsaker til området er redusert. Kornbanker bidrar også til å redusere bøndenes sårbarhet.

«Er det nok mat nå til hele året?», spurte jeg, og fikk til svar at selv om bonden hadde doblet risproduksjonen så var det fremdeles tøft i vårknipa. Dagen etter er vi på gudstjeneste i en fullstappet kirke, og ser en menighet bestående både av svært fattige mennesker og mer velstående som byr over hverandre under auksjonen. Livet er tøft for mange. 

NMS har vært med på å bygge ut biblioteker på skolene.

Madagaskar leverte sin siste rapport om Millenniumsmålene i 2010. I den står det at barnedødeligheten i forbindelse med fødsel og det første leveåret, er redusert med 48 % i perioden. Samtidig bekrefter rapporten at situasjonen generelt er blitt verre på nasjonalt nivå siden kuppet i 2009. Skoledeltagelsen økte fram til 2009, men har falt etter den tid, spesielt blant jenter. Fattigdommen har økt, og urskogen er truet av aggressiv hogst. En interimsregjering har styrt landet siden kuppet i januar 2009. Våren 2014 var det valg, og en ny regjering har startet å arbeide. Det blir spennende å se resultatet av dette.  

Den gassisk-lutherske kirken på Madagaskar (MLC) har, med sine 3,5 millioner satt i gang med et omfattende mobiliseringsarbeid for utvikling. De kaller strukturen for FANILO, som på samme tid betyr både lys, og kirkens utviklingsarbeid. Siden 2002 har kirken vedtatt sin egen utviklingsfilosofi, og etablert utviklingskomiteer på nasjonalt nivå, i 22 synoder, på distriktsnivå, og på menighetsnivå.

Parallelt med dette har kirken samlet en rekke av sine integrerte utviklingsprosjekter i programmet MIRD som får støtte av Norad gjennom Digni og NMS. De siste fem årene fra 2009-13 har MIRD arbeidet sammen med over 1000 frivillige. Befolkningen har definert sine egne behov. Dermed er motivasjonen stor for å bidra til å bedre levekårene lokalt. Dette lykkes de med på tross av enorme utfordringer.

Misjon - varig frukt?

I iveren etter å rapportere på resultater kan en lett velge å legge vekt på de raske tallene i stedet for å se på den langsiktige og varige endringen.

Det tok 15 år fra Hans P. S. Schreuder reiste til Sør-Afrika som misjonær, til den første zuluen ble døpt. Den unge jenta Matenshwaze Shange arbeidet som hushjelp hos misjonærene, og ble døpt i juni 1858. Dåpen ble feiret i hele Norge ved at flaggene gikk til topps, kirkeklokker i hvert eneste prestegjeld kimte. M.B. Landstad satte seg ned og skrev salmen «Opløft dit syn, o kristensjel».

I mange år var tall den viktigste indikatoren for å dokumentere resultatene av misjonsarbeidet. En telte døpte, misjonærer, misjonsstasjoner og felt. Symbolene var viktige, som flaggborgen på store misjonsstevner. Det å rapportere resultater er altså ikke noe nytt i misjonshistorien, eller noe som Norad fant på. Resultatene, som ble gjengitt i blader som Norsk Misjonstidende, har vært med på å legitimere arbeidet overfor både de aktive støttespillerne og hele det norske folk.

Etter hvert erfarte en at tallene varierte så mye at de ikke lenger var sammenlignbare. Noen kirker vokste raskt, andre seint. Lærdommen fra vekkelsene i Kina etter at kulturrevolusjonen tok slutt, gav dødsstøtet til mye av tellingen. I mange år trodde en at misjonsinnsatsen i Kina hadde vært fånyttes, men i dag ser vi kanskje den største vekkelsen i verdenshistorien i Kina.

Tre faser
De siste århundres misjonshistorie kan deles inn i tre faser. Den første fasen var oppstarten av de protestantiske misjonsbevegelsene fra slutten av 1700-tallet, og fram til kolonitiden tok slutt rundt 1960. Da sto misjonæren i hovedrollen. Han forkynte evangeliet, eller startet sykehus. Hun var lærer, sykepleier eller husmor, og startet skoler og helseklinikker. Det var en ekspansiv fase der arbeidet hadde vekst og fremgang.

Fra 1960–1990 ble det, parallelt med at kolonitiden tok slutt, etablert selvstendige kirker. Gradvis sluttet misjonærene å inneha sentrale lederfunksjoner i kirkene, og gradvis gikk finansieringen av kirkene over fra å være et misjonsansvar til å bli et ansvar som kirkene tok selv. Parallelt med dette fortsatte en å bygge opp store institusjoner som skoler og helseklinikker. Det ble satset stort på landbruk og jordbruksreformer. Noe av dette kunne foregå gjennom bruk av offentlige bistandsmidler.

Barnekor på gudstjeneste i Vest-Etiopia, på grensen til Sudan.

Snart var det knapt misjonærer igjen som menighetsprester i Afrika, og afrikanske leger, sykepleiere og lærere overtok  de jobbene som misjonærene hadde hatt tidligere.

Fra 1990-tallet har antallet vestlige misjonærer falt dramatisk, og en diskuterer nå hva misjonærrollen egentlig bør være. NMS har gjennomført en studie om misjonærrollen (2013), og det arbeides med en handlingsplan for å følge opp dette.

Dagens situasjon
Kirkene vokser imidlertid fremdeles, men situasjonen de arbeider i er helt annerledes enn situasjonen for bare 30–40 år siden med nasjonalstater som har ansvar for undervisning og helse. Dette langt mer komplekse verdensbildet i dag utfordrer også rapporteringen på misjonsarbeidet. Hva gjør en organisasjon som NMS i dag, og hvilke resultater oppnår en?

Utfordringer i Misjonsselskapet
Treårsmeldingen til Det Norske Misjonsselskap (NMS) skal behandles på sommerens generalforsamling. Landsstyrets junimøte behandlet programrapporter fra hvert av de tre programmene Budskap, Bistand og Bygging. Disse er skrevet av programlederne, og er basert på prosjektrapporter, rapporter fra Representantene, og egne observasjoner på feltbesøk.

Hva er så utfordringen i dagens misjon? La meg peke på noen av dem som ble diskutert på landsstyremøtet i NMS under behandlingen av årets programrapporter:

Kurs for styremedlemmer i bispedømmeråd og distriktsråd, Kamerun

– Mobilisering i menighetene: Hvis alle menighetsmedlemmer i alle kirkene bruker sine talenter til beste for lokalsamfunnet og kirken, vil dette kunne være en enorm ressurs. Menighetene i Kamerun har siden 2002 bidratt til å begrense aidsepidemien i landet gjennom mobilisering gjennom kirken. På Madagaskar arbeides det systematisk med at utviklingen skal komme nedenfra. Ved å gi mennesker hjelpemidler til å organisere seg, og ved å gi enkel opplæring, kan folk bryte ut av fattigdom og undertrykkelse.

– Utdanning av prester og ledere i kirkene: Kirkeveksten mange steder er så stor at det er en utfordring å få utdannet nok prester og evangelister. Den etiopiske Mekane Yesu-kirkens (EECMY) 8000 menigheter har kun 3000 prester. I EECMY sin nye strategiplan er det satt opp ambisiøse målsetninger for å utdanne flere prester. Risikoen ved å ikke få gode ledere til menighetene, er at menighetene utvikler seg i sekteristiske retninger. Dette er en reell fare.

Gudstjeneste i Marolambo, Madagaskar

– Institusjonene: Misjonsorganisasjonene har bidratt til å etablere en rekke institusjoner som enten er overtatt av staten, eller de drives av de nasjonale kirkene. I noen grad bidrar myndighetene med finansiering, men utfordringene med finansieringen er stor. Spesielt er det viktig at barnehjem blir avsluttet, samtidig som en må sørge for at sårbare barn tas hånd om av gode voksne.

Misjonerende kirker
I NMS sin visjon fra 2008 sies det at visjonen er å bidra til levende, handlende og misjonerende kirker i alle land. Dette er et betydelig et skritt i å definere oppdraget som ikke bare å døpe, men å bidra til at kirkene som blir etablert selv blir misjonerende, handlende og levende. Men hvordan kan en rapportere på denne innsatsen på en troverdig måte uten å bli fanget av et enormt byråkrati? Og hvordan rapportere på resultatene av en innsats som både er guddommelig og menneskelig. Vi tror jo at Gud virker i alt vi gjør og at han har både mer langsiktige og helhetlige perspektiver enn oss.

Evnen til å kunne rapportere på resultater på en slik måte at unge og gamle engasjeres for Guds hjertesak, misjonen, vil uansett være en livsbetingelse for videre misjonsarbeid. Det er fristende å velge et kortsiktig perspektiv på rapporteringen, også fordi de rørende skildringene ofte kan tale til følelser og hjerter. Spørsmålet er om ikke den langsiktige innsatsen, som å utdanne prester, mobilisere for lokalt samfunnsbyggende engasjement, og sørge for levedyktige institusjoner er det misjonsarbeidet som har best resultat i et langsiktig perspektiv.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 30. JUNI 2014

Kongo - litt om rettsaker og litt om hekseri

«Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes», skrev den indisk-britiske forfatteren og nobelprisvinneren Rudyard Kipling i diktet «Balladen om øst og vest» (1889). 

Når jeg hører, og følger med på rettssaken i Kongo har jeg en følelse av at det samme kunne vært sagt om forholdet mellom nord og sør.
For hele saken som har blitt rullet opp der Moland og French har stått i hovedrollen, med det kongolesiske militære rettsvesenet som den viktigste motpart, bærer preg av at to verdener møtes, og at de knapt forstår hverandre.

For hva er det egentlig som skjer? Hva har skjedd? Og hvem er skyldig i hva?
Svaret avhenger av hvilken rasjonalitet som brukes for å forklare, og av verdensbildet til den som beskriver.
I Kongo, som i Kamerun som jeg kjenner best, dør ingen uten at noen er skyld i dødsfallet. Du kan være skyld i et dødsfall på flere ulike måter. Du kan ha drevet med hekseri, med å tilkalle torden og regnåndene, eller begått et regelrett drap. Hekseri kan ha ulike former, og morderen kan ha gjort det enten med vitende og vilje, eller uten å vite om det, gjennom et svart øye el.l. Hvis morderen har drept med vitende å vilje, kan han enten ha gått til en trollmann som har kastet forbannelser, eller han har fått gift. Det finnes to typer gift, langtidsvirkende som bly, eller korttidsvirkende.
I tillegg til alt dette, bærer farsen preg av et maktspill, det har med penger å gjøre, og sannsynligvis er det en betydelig kolonikritikk i måten ting gjennomføres på. Og når utlendingene som kommer ikke engang kan fransk og ikke kan kle seg skikkelig, da fortjener de ikke respekt.
Det som er tragisk i hele saken er at afrikanske fengsler er farlige for de innsatte. Innsatte dør daglig av sykdom og sult. Mange er utsatt for den samme villkårligheten i domsavsigelsene som French, hver eneste dag.
Uansett er noen skyld i at Moland døde. En sekulær årsaksforklaring som at Moland har tatt selvmord er ikke, og vil aldri være en god nok forklaring på dødsfallet i et kongolesisk verdensbilde. For hva var årsaken til at han tok selvmord? Hadde noen kastet forbannelser? Og dessuten, hvis French ikke er skyldig, hvem er da skyldig i dødsfallet? Ledelsen i fengselet eller noen av de ansatte?

Eventyret om flodhesten og krokodillen

Krokodillene svømmer i elva, og flodhestene sover på sandbanken i morgensola

For lenge siden levde flodhesten på savannen sammen med de andre dyrene på land, og ikke i elva som nå. Den levde av blader og gras, og som dere vet, så spiser flodhester masse. En flodhest spiser 40 kg blader og gras i døgnet!  

En dag gikk flodhesten til Gud og ba om at han kunne få flytte ned i elva. “Der bor jo krokodillen”, innvendte Gud, “og han lever av fisken i elva. Hvis du flytter ned i elva vil det ikke bli noe fisk igjen til krokodillen, så mye som du spiser”. Flodhesten bedyret at den ikke ville røre fisken i elva. Tvert om skulle han stå opp om natta for å spise grass og blader på land om natta.  

Gud bestemte at krokodillen skulle være vitne på at flodhesten ikke spiste av fisken i elva, og godkjente at flodhesten flyttet fra savannen til elva. Det gikk en, to, tre netter, og etter den tredje natta kom krokodillen til Gud. Krokodillen fortalte at han og flodhesten var blitt gode venner, og at det slett ikke var blitt mindre fisk i elva. Tvert imot var det like mye fisk som før, og krokodillen bekreftet at flodhesten hver natt sto opp for å spise på land. 

Etter dette har flodhesten og krokodillen levd sammen fredelig i elva. Krokodillen lever av fisken, og flodhesten går hver natt opp av elva for å spise gras og blader på land. 

Eventyret ble fortalt meg i Kamerun, av en av guidene i nasjonalparken Benoué, mens vi sto på elvebredden og så på flodhestene og krokodillene i elva Benoué

Kriser i fransktalende Afrika

«Hvorfor har de fransktalende landene større problemer enn oss?», spurte den tanzanianske utenriksministeren Bernard Membe i et intervju i den franske ukeavisa Jeune Afrique (29.11.2012). Han henviste til de store politiske problemene i land som Madagaskar, Rwanda, Burundi, Kongo, SAR (Den sentralafrikanske republikk) og Mali.

Krisene har fortsatt, med kuppet i den sentralafrikanske republikk (RCA) som siste del av hendelsesrekken. I løpet av de siste årene har det vært borgerkrig/kupp på Madagaskar, Elfenbenskysten, Mali, og RCA, Kongo. Situasjonen er svært labil i land som Tchad, Rwanda, Kongo Brazzaville, Niger, Senegal og Kamerun. Dette er land som sjelden er i nyhetsbildet i Norge, men som økonomisk og politisk er viktige globalt.

Ingen av de fransktalende landene er fattige på naturressurser. De har tømmer, mineraler, olje og gass, kakao og bomull. I tillegg er det mye god jordbruksjord, og flere av landene produserer kjøtt som eksporteres til nabolandene. Utdannelsesnivået er ikke lavere enn de engelsktalende landene, med Elfenbenskysten, Kamerun og Senegal på topp. Samtidig er det krise på krise.

Det foregår en global kamp om tilgang til naturressurser der nasjoner, multinasjonale selskaper og private foretak sloss om rettigheter. I denne kampen er det mange som er villige til å bruke alle midler, også å destabilisere regimer, sette inn lakeier, eller bruke våpenmakt for å få tilgang på ressurser. Frankrike har brukt og bruker Fremmedlegionen som virkemiddel, og kombinasjonen av private franske økonomiske interesser og myndighetens økonomiske og politiske interesser i landene bidrar til å destabilisere dem.

Stabile demokratier med en befolkning som krever ansvar fra sine styrende ledere er det viktigste våpenet mot dette misbruket. Norge er involvert i skatteutviklingsprogram og Olje for utvikling i noen av disse landene, men dette arbeidet krever også at det utvikles demokratiske grunnmodeller nedenfra der befolkningen krever lederne til ansvar for sine beslutninger.

Norge de siste årene lagt ned de to ambassadene som lå i fransktalende land sør for Sahara, i henholdsvis Elfenbenskysten og Madagaskar. Det var mange fordeler med å etablere en ambassade i Ghana, som er ny olje- og gassnasjon, men samtidig er det et spørsmål om det var klokt å legge ned ambassadene i Antananarivo (Madagaskar) og Abidjan (Elfenbenskysten). Med det har Norge også forhindret seg selv fra å vedlikeholde kompetanse om disse landene, og om den politikken som føres fra Frankrike. Det er synd.