Nigeriakonflikten - litt nyansering

Hva er det som skjer i Nord-Nigeria? Hvorfor denne volden?

Aftenposten har skrevet litt her, men jeg synes artikkelen er noe unyansert, og vil prøve å bidra til en nyansering.

Mitt perspektiv er ikke som Nigeriakjenner, men på bakgrunn av kjennskap til situasjonen på den andre siden av Adamawa-platået i Kamerun, og fra andre områder med vold mellom muslimer og kristne, vil jeg prøve meg på noen forklaringer.

For det første brukes religionsidentitet først og fremst som politisk og etnisk kjennemerke. I Aftenpost-artikkelen refereres det til at konflikten mellom det kristne sør og det muslimske nord polariseres. Religiøs identitet blir brukt for å klargjøre posisjoner i en politisk konflikt. I Kamerun brukes  religion like mye som en identitetsmarkør som noe man deltar i, altså har faste aktiviteter knyttet til. Det er langt flere mennesker som kaller seg kristne eller muslimer, enn de som møter på gudstjeneste eller fredagsbønn. Man kan også oppleve at det innen samme familie er både muslimer og kristne, og at de lever fredelig sammen, og en kan oppleve at de melder om religionsskifte uten konflikter. Det vil si, når det er undersøkelser svarer mange det som er opportunt basert på lokale og nasjonale konflikter, på om de sender ungene på skole eller ikke, basert på om presidenten er muslim elleer kristen, osv. Det er altså en rekke faktorer som spiller inn på hvilke valg enkeltpersoner tar i forhold til religiøs markering. Et av dem er personlig tro. Når det er sagt er det selvsagt mange troende mennesker, som er de som møter til gudstjeneste og bønn, og som bærer kirkene.

For det andre er landressursene mer og mer presset. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg der jeg diskuterer flyktningssituasjonen i Kamerun. Når ørkenen vokser, fører det til en stor migrasjon sørover mot savannen fra Sahel. Samtidig fører skoghogst og befolkningsvekst til stor migrasjon fra tropeskogene i sør og opp til savannen. Byen Jos ligger på savannen. På savannen i Nigeria og Kamerun har det i mange generasjoner bodd både nomader/seminomader med kveg og fastboende bønder. De fastboende bøndene har i stor grad blitt kristne/kaller seg kristne, mens nomadene i all hovedsak er muslimer. Når savannen fylles opp av bønder fra nord og sør, i tillegg til at rike handelsfolk kjøper opp store landområder, blir det trangere for nomadene. Dette kunne vi se med egne øyne i Kamerun i fjor.

På denne maisåkeren har kveg kommet seg inn gjennom gjerdene, og hele maisavlingen var ødelagt.  

For det tredje synes det å være kriminelle bander som kaller seg islamister, som i Nord-Nigeria, som bidrar til volden. Dette er grupperinger som i noen tilfeller vigler opp lokalbefolkningen, og i andre tilfeller opererer selv for å skape uro og opprør. I Kamerun slår myndighetene hardt ned på slike opprørere, men de har bidratt til branner av kirker og drap av kristne de siste årene i land som Etiopia, Kamerun og Nigeria. Disse må sees på både som et resultat av konfliktene i regionen (som Sudan, Libya, Elfenbenskysten) og mye våpen i omløp. Dette er ikke vanlige muslimer. I vesten ville vi kanskje kalt dem for kriminelle bander?

Vi må for all del ikke sanskjonere den lokale muslimske befolkningen for dette, for de er ofte like fortvilte på volden som de kristne.


4.1.2012. I går meldte utenlandske medier, og Vårt Land at islamistgruppen Boko Haram har gitt kristne i Nord-Nigeria tre dager til å flykte på.


10.1.2012 - En oppdatering
Situasjonen i Nigeria har vært gjenstand for flere lunsj- og gangsamtaler her i NMS de siste dagene. Mitt utgangspunkt for å forstå debatten har vært naturressursdiskusjonene som jeg også ser i Kamerun, og som kamerunerne hevder er viktige for å forstå konflikten i Nord-Nigeria.

Samtidig har konflikten et religiøst element som ikke er ensidig. I vestlige nyhetskilder den siste tiden har muslimene blitt ansett som de fæle, mens de kristne er snille. Så enkelt er det nok ikke.


I hele den muslimske verden er det vanlig at muslimer sender ungene på kristne skoler. Spesielt katolske skoler har vært, og blir ansett som gode skoler for barna. Kirkene som driver skolene har til gjengjeld ofte gitt de muslimske barna fritak for andakter og gudstjenester. Slik fungerer det i Kamerun. Men ikke i Nigeria.

I Nigeria har det utviklet seg et hatforhold fra kristne mot islam og muslimer. Dette har sannsynligvis rot i to forhold: For det første, den muslimske/fulaniinvasjonen av området på 17-1800-tallet, kalt Jihad. Den var ledet av hærføreren Osman dan Fodio fra Mali til Sokoto, og ført videre av hærføreren Adama fra Sokoto og østover. Derav navnet Adamaoua/Adamawa på høyplatået som både min hjemby Ngaoundere, og den nigerianske byen Jos ligger på. De muslimske krigerne la under seg store landområder, tok folket som slaver, og tvangsislamiserte store befolkningsgrupper. Slaverraidene foregikk fram til nyere tid. I Kamerun tok ikke slaveraidene slutt før etter frigjøringen i 1960.
For det andre har mange av misjonsorganisasjonene som har arbeidet i Nigeria vært av en amerikansk evangelikal tradisjon der man bruker et hat-språk og hat-retorikk mot muslimer. Muslimske barn får ikke gå på kristne skoler, de blir ikke tilsatt i noen stillinger, fordi man etter sigende ikke kan stole på en muslim.

Dette er fullstendig forskjellig fra situasjonen i Nord-Kamerun som har samme befolkningsgrunnlag. I Nord-Kamerun tilhører befolkningen vanligvis ulik religion basert på etnisitet (fulani og hausa er muslimer), men blant de andre folkegruppene er det muslimer og kristne i alle familier. Uansett omgås man i nabolagene der folk bor, man snakker sammen, går på de samme skolene, og jeg har endog ofte hørt kristne og muslimer ønsker hverandre Guds velsignelse.
 

Julestemning, Skomaker Andersen, og grasbranner

Den siste tiden har aviser og sosiale medier strømmet over at innspill fra folk som ønsker å få tilbake Skomaker Andersen som julekalenderprogram på BarneTv. Disse folkene er omtrent jamgamle som meg, altså i 40-årene, og de forteller entusiastisk om hvor viktig dette er. Det er opprettet støttegrupper på Facebook, og NRK har, til manges fortvilelse, nektet å sende programmet flere ganger.

Jeg bodde i utlandet mens jeg var barn og ungdom, og fikk ikke sett Skomaker Andersen på barne-TV før jeg var 19 år, og registrerte det følelsesladede engasjementet noen av dem hadde i forhold til Skomaker Andersen. Et engasjement som blir litt absurd når man er vant til at 19-åringer ikke ser barne-TV.

Men jula er tida for nostalgi, for drømmer og for tradisjoner. Kanskje er det slik at det som var jul da vi var små, bidrar til å skape julestemning når vi blir voksne.

De samme rare uttalelsene kommer når det snakkes om snø og jul. For det er jo slik i vårt lille land at det ikke blir ekte jul uten at snøen ligger dyp. Det vil si, på sørvestlandet er vi mest vant med regn og 10g til jul. Likevel snakker mange om denne mytisk snøen som må til for at det "skal bli jul", sammen med skomaker Andersen, selvsagt.

Min barndoms jul var på savannen i Afrika. Der er det to årstider; regntid og tørketid. Regnet startet i månedsskiftet mars/april, og varte til månedsskiftet oktober/november. I overgangsperiodene regnet det lite, mens det i juni til august kom regnskyll nærmest daglig i to-tida på ettermiddagen. Men jula, den kom i tørketida. Utover november og desember kom harmattan-vindene fra Sahara, og la et lett støvlag overalt. Temperaturen sank om nettene, og oftest er det så mye støv i lufta at temperaturen holdt seg under 25 g om dagen. Samtidig startet grasbrannene.

Det to meter høye graset og buskasen ble tent på enten av kvegnomadene, av folk som ville rydde land, eller av jegere som ville se byttedyrene bedre. Hvert år brenner hus ned. Men på samme måte som mange av hageplantene i Norge liker litt frost, er det endel planter på savannen som trenger brannen for å sette frø.

Kvelder med grasbranner i horisonten er et vakkert syn, med mindre du skal gjennom flammene med bilen. Det blir en egen lukt og stemning, og for meg er dette juleluktene mer enn noe annet.

Man trenger ikke så mye for å ha en god jul.Vi pleide spise middag om ettermiddagen, pakke opp gaver, og gå opp på kirkens sykehus om kvelden og se på når kvinnegruppene i området hadde teateroppvisning med hele juleevangeliet. Det ble lest og spilt og sunget. Vi lo når gjeterne ble livredde av englene, og når kvinnene, omkledd til menn, marsjerte inn som vise menn. Til mat hadde vi litt forskjellig, alt etter hva vi fikk tak i.

Ikke langt fra der vi bodde, drev kirken et Collège med internat for ungdommer. De hadde før juleferien en stor konsert med teater, sang og dans. Når Gospel Singers synger "Mary's boychild", ja da blir det jul.

Kanskje var jula i Afrika nærmere den opprinnelige jula, for gjeterne rundt bålet kunne liksågodt ha satt i vårt nabolag og sett på grasbrannene i det fjerne.
Men uansett julestemning, han som kom som et lite barn er ikke mer farlig enn et hvilket som helst barn. Han ber oss om å svøpe seg, og legges i en krybbe, på samme måte som vi er kalt til å ta oss av ethvert lite barn som trenger omsorg, mat og kjærlighet.

God jul!

Verdens aidsdag 1. desember

Det er verdens aidsdag i dag.

Jeg ønsker å gratulere alle hiv-positive med dagen.
La oss minnes de syke, de døende, de foreldreløse, og alle pårørende til de syke!

Leger uten grenser har lagt ut en fin kronikk i Aftenposten.

Her er hva NMS gjør for å bidra til å stoppe aidsepidemien i Kamerun, gjennom Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun (EELC). Et viktig arbeid, som gir gode resultater.

Jeg anbefaler også bloggen til Erik og Sandra Bichler der det står masse om aids-aidsarbeidet til EELC, og som Sandra arbeider i.