En dag i Boni , Mali

I mai 2009 var jeg på tjenestereise til Mali, og var bl.a. i Boni. Intervjuet ble gjort, og har siden blitt liggende i en skuff. Nå fant jeg ut at det var på tide å finne det frem.

Boureima Dicko er landsbysjef i landsbyen Boni, som er en av landsbyene i området som kalles Seeno, øst for Douentza i Mali. Seeno er arabisk, og betyr sand. Vi er ikke langt fra den store ørkenen.

«Det integrerte prosjektet har bidratt til å bedre levevilkårene våre betydelig.» Han sier det nærmest insisterende. Jeg må ikke tro at han sier dette bare for å være høflig. Dette utviklingsprosjektet har virkelig hatt impact, og bedret livsvilkårene i området her, sier han. Det er ikke uvanlig når vi reiser rundt at vi får høre skrytetaler som framføres av den ene grunn at folk vil ha mer penger.

Rent vann
Mannen som sitter foran meg skryter så uhemmet av utviklingsarbeidet som drives av MELM at jeg må spørre mer.

«Hvorfor er arbeidet til prosjektet bra,» spør jeg. «Først og fremst fordi dere har gitt oss tilgang på rent vann,» sier landsbysjefen, før han begynner å fortelle om hvordan situasjonen var før de fikk rent vann til landsbyen. Folket måtte gå om natta, for de var så tørste at de ville ikke klare å jobbe om dagen. Ungene døde både av vannmangel og av sykdommer som vaksinene har bidratt til å ta bort. «Se så mange barn det er her rundt meg», fortsetter han. «Før var det nesten ingen barn her. Alle disse barna har overlevd på grunn av prosjektets arbeid med å sikre rent vann og vaksiner til landsbyen.» «Er alle barna dine», spør vi? «Ja, de er alle mine,» svarer han og ler, og bilde må jeg få for å vise de som har støttet dette arbeidet at det arbeidet som MELM driver er viktig for dem.

«Men det er mange organisasjoner som jobber her i området,» argumenterer jeg. «Skryter du slik til alle?» «Ja, det er mange organisasjoner, men mange snakker ikke med oss.» Så begynner han og de andre rundt meg å snakke om brønnen som noen har gravd ute i ødemarken utenfor landsbyen, den som ingen bruker og som ingen har interesse av fordi den ligger på feil sted. «Hvem er det som har gravd den,» spør jeg. Det er ingen som helt vet. «De spurte ikke oss om hva vi ville ha? MELM snakker med oss og lar oss få fortelle hva vi trenger. Derfor liker vi så godt å arbeide sammen med MELM.»

«Vann er det viktigste behovet vårt her,» fortsetter landsbysjefen. «Det er vanskelig å grave etter vann her, men MELM har gravd selv om de må grave dypt. De er modige disse folkene som våger å grave 40-60 meter etter vann.»

Kamelen drar vann opp fra brønnen.

Fødselsattester
Etter å ha snakket med landsbysjefen fortsetter vi til borgermesteren. Han er ikke inne, men to av de kontoransatte vil snakke med oss. Vi spør om prosjektet og hva det har bidratt med. De er opptatt av fødselspapirer til å registrere nyfødte. Prosjektet har gitt opplæring til fødekoner som hjelper fødende kvinner i landsbyene. Helsevesenet har ikke nok kapasitet til å ta imot alle fødende, og kvinnene er heller ikke vant til å reise til klinikken for å føde. Fra gammelt av har det vært kvinner i alle landsbyer som har hjulpet til ved fødsler. Prosjektet har, i samarbeid med lokale helseklinikker og sykehus, gitt mange av disse fødekonene elementær opplæring i hygiene og fødselshjelp, kunnskap om risikofødsler slik at de får evakuert i tide, og de har fått opplæring i å føre fødselsstatistikk. De fører i kladdebøker, og gir barnets foreldre en gjenpart. Med denne gjenparten kan myndighetene utstede fødselsattest til barnet, som er viktig senere i livet når barnet skal begynne på skolen eller trenger pass eller legitimasjon. Hver uke fikk de inn lapper til fødselsregisteret. De viste meg siste ukes ”fangst” på 4-5 lapper. Dette er et veldig viktig resultat, for det er viktig for mange enkeltpersoner.

Marked i Serena. Salg av fòr.

Borgermesteren kommer springende han også og beklager forsinkelsen. Han hadde vært opptatt. Han fortsetter med å skryte og snakker om MELM som en partner som lytter til dem, som tar dem med på råd, og som samarbeider. Jo, de liker å arbeide med MELM og de prosjektansatte som er med meg. Borgermesteren er opptatt av hva prosjektet skal arbeide med framover. Vi forklarer at vi ikke lenger skal grave store brønner, men pumpebrønner til drikkevann. Det synes han er bra, for vann er viktig. Vi skal arbeide med jordvern og miljø, snakker vi om. Det er bra, sier han.

Kornbank. Tilfeldig forbipasserende

Før vi går får vi med oss Guds velsignelse fra landsbysjefen. Måtte Gud gi dere igjen for alt dere har hjulpet oss her, sier han, og vi håper at dere vil fortsette å arbeide sammen med oss med vann og mat. Prosjektet har bidratt til å etablere kornbanker i mange landsbyer som er viktige bidrag til å sikre befolkningen tilgang til mat i krisetider.

______

Landsbysjef i Boni, Boureima Dicko, står omtalt i innstikk til Misjonstidende nr.3/2001, Opprør og moglegheiter i Mali, av Kåre Lode. Han står omtalt som en av to nøkkelpersoner til å lede et folkemøte i byen Bambara Maounde. Han står beskrevet som en som ”hadde vist stort mot tidligere under opprøret for å avgrense valdshandlingane”.

MELM står for Mission Evangélique Luthérienne au Mali, og er en fellesorganisasjon for norske og afrikanske misjonsorganisasjoner som arbeider blant fulaniene i Mali.

Dødsdommen mot Asia Bibi

Shabana Rehman kritiserer dødsdommen til den pakistanske kvinnen Asia Bibi i en kommentar i Aftenposten. Asia Bibi har konvertert til kristen tro. Hun ble dødsdømt 8. november, og venter på iverksettelse av dommen. Pakistan har verdens strengeste blasfemilovgivning som ligger til grunn for dommen.
Hun er imidlertid ikke den eneste. Vårt Land skriver for to dager siden at bare tre dager etter at Bibi ble dømt, ble den 22-årige kristne pakistaneren Imran Latif skutt og drep i hjemmet sitt i Lahore i Pakistan.

Dette er ikke det første tilfellet av vold mot den kristne minoriteten i land som Pakistan. Problemene med dødsstraff for konvertitter er et velkjent problem i muslimske land. Men problemet er langt større enn manglende rettigheter i rettssystemet.  Det største problemet for kristne konvertitter er sanksjonene fra familien, naboene og imamene, slik vi også kan lese i Vårt land. Selv om dommen over Asia Bibi blir tilsidesatt, er hun ikke trygg. Hun risikerer at mobben slippes løs på henne, og det er slettes ikke sikkert at mobben vil bli stilt til ansvar for ugjerningen.
Mange kristne konvertitter fra muslimske familier opplever å blir gjort arveløse. De blir erklært som ikke-meldem i familien, og andre blir drept. Fra Vest-Afrika kjenner jeg til eksempler på forgiftninger.

Sakene mot en kristen som konverterer blir heller ikke rettsforfulgt i mange land. Til og med i land som Egypt er det eksempler på historier om politi som trakasserer konvertitter.
Imran Latif ble drept uten at politiet løftet en finger for å hjelpe ham. For ikke mange ukene siden ble en kirke i Irak stormet uten at politiet løftet en finger.

En kristen i Midtøsten og Sentralasia har få rettigheter. De blir diskriminert i arbeidslivet. De har fått kjenne på kroppen harmen over karikaturtegningene i vesten og har tålt mobbens aggresjon. Og hvem vet om de ikke står sist i køen ved matutdelingssentraene også. Men det verste av alt er mangelen på beskyttelse fra nærmiljøet.

11.1.2011
Jeg har behov for å oppdatere artikkelen noe.

Asia Bibi er i norske medier fremstilt som en konvertitt. På mandag kjøpte jeg ukens Le Point, fransk ukeavis, som hadde forfølgelse av kristne (La chasse aux Chretiens) som hovedsak denne uka.

Le Point fremstiller IKKE Asia Bibi som konvertitt, men som er kristen 45 år gammel kvinne med mange barn. Hun var på åkeren og arbeidet, og noen av muslimene hun arbeidet sammen med ba henne om å gå og hente vann. Hun så gjorde, men da hun kom tilbake ville de ikke drikke vannet fordi det va besudlet og infisert. Dette angivelig fordi hun var kristen.

Når de anklager henne, svarer hun med å anklage Mohammed for ikke å være så god som Jesus. Dette resulterer i blasfemianklager, og hun settes rett i fengsel.

Altså: Asia Bibi er ikke konvertitt, men ei kristen kvinne som etter å ha blitt presset uttalte en negativ setning om Muhammed.

I dag melder nyhetsmediene om den andre blasfemisaken i Pakistan etter de nye blasfemilovene. Stavanger Aftenblad forklarer saken her.

Flerkulturell ballast. Litt om egne erfaringer

Integrerngsdebatt er noe vi i Norge aldri blir lei av. Først klager vi på at innvandrerne ikke blir norske nok, og så vil vi ikke at de skal bli norske. Vi tror liksom ikke at en mørkhudet person med utenlandsklingende navn kan være norsk like god som noen selv om vedkommende er vokst opp i Norge.

La meg si litt om meg selv. Jeg er født i Norge, og flyttet til Kamerun som treåring etter å ha tilbrakt et år i Frankrike sammen med foreldre som var på språk- og tropemedisinkurs. Fram til jeg var 16 år, bodde jeg ni år i Kamerun i byen Ngaoundere i provinsen Adamaoua i Nord-Kamerun.

Ngaoundere er en tradisjonell muslimsk by på savannen. Navnet betyr navnefjell på mbum, og byen er oppkalt etter et fjell som ligger i utkanten av byen.

Utsikt mot Ngaounderetoppen fra trappa på palasset. Moskéen på venstre side. Bildet er tatt på ramadanfesten 2010.

Da jeg forlot Kamerun som 16-åring for å begynne på videregående skole i Norge, hadde jeg gått på en liten norsk skole. Vi var så få norske at vi også hadde kamerunske venner.
Det var tøft å komme til Norge. I min verden var mote noe som skulle være elegant og vakkert. Jeg så på de unge libanesiske kvinnene, og lærte at bruden skulle ha gullarmbånd på hele armene, og ri på en hvit hest. Vi var på besøk i den rikeste familien i Ngaoundere, muslimer selvsagt, for de hadde ungdommer på alder med oss. Vi hørte på Reaggea-musikk og kamerunsk popmusikk.
Etter noen års studier reiste jeg tilbake for å ha feltarbeid for hovedfagsoppgaven i sosialantropologi. Jeg bodde i byen i 8 måneder, og har etter den tid vært på besøk flere ganger i forbindelse med jobben.

Nå sist var jeg i Kamerun i september. Det første som møtte meg var de hyggelige menneskene jeg pratet med på flyplassen da vi ventet på bagasjen. Du snakker fransk som en kameruner, sa de til meg. Og da de hørte grunnen fikk jeg høre: men da er du jo kameruner.
Jeg har mange ganger opplevd å bli regnet som kameruner. Det gjør godt at folk anerkjenner denne delen av identiteten min. Når jeg er tilbake i Kamerun opplever jeg stadig å finne tilbake til min egen historie. Ungdomsvenner. De som husker meg fra jeg var liten. De fellesskapene vi var en del av vi barn, både norske og kamerunske, som vokste opp rundt misjonsstasjonen i Ngaoundere.

Dette at jeg har opplevd å få anerkjennelse for den kamerunske delen av identiteten min medfører at jeg mange ganger tenker på andre og tredje generasjons innvandrere som til stadighet får høre at de er utlendinger. Det blir fullstendig feil å kalle andre eller tredjegenerasjons innvandrere for pakistanere eller marokkanere. De er jo nordmenn. Det er ikke de som har et problem. Det er vi norske som har for snever grense for hva som regnes som norsk.

Gudstjeneste i Begi, Etiopia

Søndag formiddag er gudstjenestetid uansett hvor i verden man er. Det er noe fint med det å samles til gudstjeneste og vite at andre samles slik rundt på hele kloden. Luktene er forskjellige, sangene og melodiene likeså. Noen steder ropes det, andre synger stille.

Søndag for en uke siden var vi i Begi kirke i Etiopia på grensen til Sudan. Full kirke av barn, ungdommer, voksne og eldre. Gudstjenesten startet kl 0830. Vi kom 10 min senere, og satt der til den var slutt nær 1130. Jeg forsto lite og ingenting, men mye er likt likevel.

Jeg ble så fasinert av koret som sang, og har strevd med å laste opp videoen fra noe av sangen.Synes de synger utrolig vakkert.

Sist jeg var i Begi, for to år siden, var det prestevigsel for 14 prester. To av dem var kvinner. Nå var det en av disse prestene som forrettet (ledet gudstjenesten).

Forbønn for barna før søndagsskolen tok til.

De har en fin skikk med å be for ungene før søndagsskolen. Noen var litt ukonsentrerte og mer opptatt av de to hvite damene på første benk...

To skjønne jenter på gudstjeneste.

Veier i Afrika

Gatebilde fra Addis Abeba

Ofte liker vi å presentere bilder av dårlige veier i Afrika. Sannheten er imidlertid at det foregår en storstilt infrastrukturbygging i Afrika for tiden.

Det har blitt bygget masse nye veier i Etiopia de siste årene.
Addis Abeba er blitt helt ugjenkjennelig med masse flerefeltsveier.
En ringvei går rundt hele byen, og i selve byen er mange veier bygd ut med flere felter, som på bildet.

Hovedveien vestover fra Addis. I bakgrunnen rosegartnerier.

Veiene vestover mot Wollega er blitt fine, bortsett fra midtområdet som har gammel asfalt som nå blir reparert.

Det er kommet en ny vei mellom Begi og Nedjo. Det er lite trafikk på veien, og den går ikke gjennom så mange byer som den gamle, så selv med grusvei, går det raskt.

Veien mellom Begi og Nedjo. Her i Dabbus-deltaet. Dabbus er en av side-elvene til Blånilen.