Oh my God, et teaterstykke om oss?

Først av alt vil jeg berømme Rogaland teater for å ta fatt i Stavangers misjonshistorie gjennom teaterstykket Oh my God. At det ikke er gjort tidligere skyldes kanskje det noe ambivalente forholdet mellom misjons- og teatermiljøet i Norge. For dette, tror jeg, må være to av de bevegelsene i dette landet som sjeldnest har møttes og hatt dialog.

Selv var jeg spent på forestillingen i forkant. Spenningen ble ikke mindre etter å ha lest Tarald Aano sin anmeldelse i Aftenbladet, og Liv Riiser sin i Vårt land. Ville jeg føle meg dum, parodiert, latterliggjort?

Det har vært gjensidige fordommer på begge sider. I teateret har man vært overbevist om at misjonsfolket har et anstrengt, nærmest sykelig forhold til seksualitet. På den andre siden har misjonsfolket lenge levd med en forestilling om at alle skuespillere er promiskuøse.

Derfor var det, og er det svært interessant at Rogaland teater våget å gi seg i kast med et slikt tema. Måten teateret forholder seg til temaet er også interessant.

For denne teaterforestillingen spiller helt klart på sex. Vi ser ingen sengescener. Det lengste de strekker seg er noen som lett kysser på munnen. Men seksualiteten ligger under likevel i hovedpersonen Jakob’s seksualangst. Eller kanskje var forholdet til Edith et arrangert ekteskap han egentlig ikke ville ha? Kanskje var hele livet til Jakob arrangert? Uansett tok han aldri kontroll over sitt eget liv samtidig som han absolutt hadde en vellykket karriere. Det vil si, filmkontoret til Det Norske Misjonsselskap (NMS) var en suksess.

Den mest populære av filmene, Sanda, hadde premiere i aulaen på Universitetet i Oslo i 1961, og ble sett av rundt 1 mill nordmenn. Den ble laget fotografen Olaf Ellingsen og leder av filmseksjonen i NMS, Jan Dalland. Sosialantropologen Marianne Gullestad gav i 2007 ut boka Misjonsbilder, om film- og billedbruken i NMS, som noe av det siste hun gjorde før hun døde. Kunnskapen som Marianne Gullestad så vennlig lot oss få del i, er blitt brukt i teateroppsetningen. I tillegg har teateret brukt informasjon og bilder fra Misjonsarkivet ved Misjonshøyskolen. De fleste av de historiske referansene er derfor korrekte. Eksemplene på fortellerstemmer til filmene er autentiske. Det er rett at man byttet hovedperson i filmen Sanda til ei med lys hus, i stedet for hun med svart hud, og at de endret konklusjon i filmen. Men filmen var fra Kamerun, ikke Madagaskar, som det sies i teateroppsetningen.

Høydepunktet var da Samuel (spilt av Hugo Mikal Skår) gikk fra å være en afrikaner som har fått jobb som vaktmester, til å bli Gud. Hadde denne tilsidesatte vaktmesteren med mørk hud og gebrokkent norsk vært Gud hele tiden der han prøvde å komme til orde? Er det for lett, spør jeg meg, også for norske kulturinstitusjoner, å ikke slippe til mennesker med mørk hudfarge? Når får vi en stavangerkomedie der hovedpersonene har mørk hudfarge samtidig som de snakker ekte stavangersk? Forestillingen korrigerer oss, og utfordrer oss i forhold til alle de blir satt på sidelinjen som vaktmestere, for spesielle anledninger, men in the real life blir de ikke verdsatt.

Teateret arrangerte en fellesforestilling for ansatte og frivillige i NMS.

I etterkant har forestillingen blitt diskutert mange ganger. Reaksjonene spriker i alle retninger. Én kollega mente teateret var for snille med oss. Hvorfor lot de ikke misjonsleder Pål Simonsen, (spilt av Roar Kjølv Jensen) være gift og ha den eksterne filmmakeren Maria Lagerquist (spilt av Ingrid Rusten) som elskerinne i skjul?

Noen forteller at de gråt under forestillingen fordi de ble minnet på møter med mennesker som hadde et svært anstrengt forhold til kall og seksualitet. Noen ble sinte fordi de føler seg ærekrenket. Atter andre syntes hele forestillingen var latterlig. Dum. Og noen lo.

Selv lo jeg masse av vitsene, hadde lyst til å klappe til musikken og koste meg. Jeg følte imidlertid aldri at det var meg de snakket om. Kanskje er jeg for ung? Vi som kalles misjonsfolk er uansett en svært mangfoldig gruppering. Det gjør også at våre egne erfaringer er avgjørende for hvordan vi oppfatter teaterstykket.

Kanskje er samtalene på kantina en god nok grunn til å forsvare teaterstykket? konkluderte vi rundt bordet på kantina i NMS. Det at forestillingen blir diskutert, gjør den kanskje viktig nok i seg selv? Derfor vil jeg anbefale folk å se den. Den presenterer ikke hele sannheten om misjonsfolket eller oss som jobber og har jobbet i misjonen. Historien er gammel. Mye er forandret. Folk har svært forskjellig erfaring. Men den gir innspill til debatt om oss selv, som innbyggere i det moderne Norge. Det er nok i seg selv.