Til lags åt alle...

Om likhet eller ulikhet som grunnlag for nasjonsbygging. Trenger vi å være like for å være sammen som nasjon?

”Du snakker fransk som en kameruner. Hvor har du lært det?” Jeg fortalte at jeg var vokst opp i byen Ngaoundere i Nord-Kamerun. ”Men da er du jo kameruner, du da!”, smilte den ukjente mannen jeg kom i prat med. Jeg har hatt mange slike sterke møter med kamerunere de siste årene.

Fram til jeg var 16 år bodde jeg hovedsakelig i Kamerun i Vest-Afrika. I dag sier jeg ofte at jeg er svart bak den lyse huden. Det er fordi jeg som 40-åring erfarer at oppveksten i Afrika har formet meg langt mer enn jeg trodde tidligere.

Kamerunerne er rause, og denne rausheten har gjort det langt lettere for meg å komme til rette med min egen identitet som både norsk og kamerunsk.

Kamerun er, i motsetning til Norge, et av de mest heterogene landene på jorda. Befolkningen på rundt 20 millioner snakker 242 forskjellige språk, inndelt i 5 språkgrupper som innbyrdes er like ulike som norsk og arabisk. Landet er delt i et kristent sør, og et muslimsk nord, en franskspråklig og en engelskspråklig del. Kamerun var opprinnelig tysk koloni, som ble delt mellom Frankrike og England etter første verdenskrig, og har beholdt både fransk og engelsk skolesystem. For å summere opp; Kamerun er noe av det mest mangfoldige som finnes.

Allikevel, og på tross av alt dette, har befolkningen en idé om at kamerunere er noe eget, som er vesentlig forskjellige fra for eksempel nigerianere og tchadienere. De har altså lykkes i å etablere en nasjonal identitet, noe som gjør kamerunere til noe annet enn nabofolkene. I realiteten bor en stor del av folkegruppene også i nabolandene, og det er mye kontakt på tvers av grensene. Den kamerunske identiteten er etablert på tross av et stort mangfold av språk og folkegrupper. I Kamerun er folk kamerunere, samtidig som de beholder sin etniske og religiøse identitet, og det er kanskje derfor lettere å inkludere slike som meg inn i fellesskapet.

Da nasjonen Norge ble opprettet for 200 år siden, var det viktig å skape én nasjonal identitet. I hele Vest-Europa, ble nasjonalstatene etablert på basis av én etnisk identitet på tross av at det eksisterte minoriteter som jødene, samene og sigøynerne som ikke delte majoritetens språk og kultur. Mens land som Kamerun  ble etablert som nasjon uavhengig av befolkningens religiøse og etniske tilhørighet, blir etnisitet og nasjon satt som likestilte enheter i Vest-Europa.

Den nasjonale identiteten i Norge var basert på enhetsideologi der det var viktig at vi alle var like. Det at alle var luthersk kristne nordmenn ble sett på som en forutsetning for likheten. Det er symptomatisk at både jøder og jesuitter (katolikker) ikke fikk ”adgang til riket”. Konventikkelplakaten ble fjernet først i 1842, og inntil da hadde det ikke engang vært lov med religiøse samlinger utenom kirkene. Hvordan samene, jødene, kvenene, taterne, sigøynerne og russere som bodde i Norge opplevde situasjonen, var det få som brydde seg med.

Norge ble altså etablert på en myte om at vi nordmenn er like. Det ble gjort blant annet ved å eliminere alle ulikheter, som ved å føre en streng assimileringspolitikk mot samer og tatere, og ved å insistere på at alle etniske nordmenn skulle være like. Ulikhet blir fremdeles i dag sett på som en trussel av mange.

Geografiske ulikheter

Selv er jeg vestlending. Det er kulturforskjeller mellom Rogaland og Sunnmøre, men kulturforskjellene mellom kystområdene og innlandet er enda større. Det er forskjeller i kulturen mellom by og land, og mellom sør og nord.

De regionale forskjellene i Norge blir kanskje aller mest synlige når vi begynner å fortelle vitser. Humoren er ulik mellom de ulike landsdelene, og det er en kjensgjerning at trøndere og rogalendinger ikke forstår hverandres humor.

På 1800-tallet ble innlandskulturen i Telemark valgt som den representative norske kulturen på tross av at mange nok ikke opplevde at dette var deres kultur.

I Bergen heter det at ”jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Bergen”, og noen har tolket dette som en påstand om at bergensere ikke føler seg som nordmenn. Jeg tror kanskje heller at utsagnet sier mer om hvor krevende nasjonsbyggingsprosessen var, spesielt for mange byfolk og sjømenn som ikke følte seg hjemme i bildet av den norske bonden med bunad.

Familien min på morssiden er byfolk. De var etterkommere av bønder og håndverkere som arbeidet som funksjonærer, handelsfolk og sjømenn. De har imidlertid ikke etterlatt seg én eneste bunad, ikke et rosemalt skap og de lagde aldri rømmegrøt.

Vi har en idé i Norge om at vi må være like for å kunne fungere sammen som samfunn. Dermed oppstår det et sterkt konformitetspress, og det er liten aksept for variasjon. Når konformitetspresset er sterkt nok, blir det også viktig at ”min definisjon av det norske” blir rådende. Fordi hvis ikke jeg finner min definisjon av det norske igjen i den felles definisjonen av det norske, vil jeg da være ekte norsk?

Kampen om den kristne kulturarven havner midt oppi dette. For er vi egentlig kristne alle sammen, eller er det egentlig mest norsk å være passivt, døpt kirkemedlem? Er det bedehusfolket eller kirkefolket som er mest norske? De konservative eller de liberale?

I en slik kamp kan det være krevende å være katolikk eller muslim. Det kan imidlertid være like krevende å være aktiv kristen eller ateist fordi ens tro av mange fort oppleves som trussel på andres likhetsnorm. Skal ateisten eller muslimen definere norsk kultur, vil det kanskje ikke være rom for min tro, eller omvendt.

Jeg tror at vi er nødt til å utvide grensene for hva det vil si å være norsk, og vi må i større grad akseptere at andre nordmenn gjør ting vi selv ikke vil være en del av.

Jeg tror at det å avvikle skolegudstjenestene vil være å spille fallitt for mangfoldsønsket. For så lenge vi fortsetter med skolegudstjenester, så vil skolene måtte sørge for alternativer. Alternativene er med på å sikre at mangfoldet respekteres. Til lags åt alle kan ingen gjera, heter det i et gammelt ordtak. Det er ikke, og vil aldri være mulig å tilfredsstille alles behov i et samfunn. Det vi kan gjøre er imidlertid å respektere hverandres ulikhet, og anerkjenne at ulikheten er verdifull for samfunnet vårt. Det er ulikheten som får oss videre, som gjør at vi ikke stagnerer. Eksempelet fra Kamerun viser at det er mulig, og at det i en slik videre definisjon vil være lettere å inkludere mennesker med ulik hudfarge, etnisk bakgrunn og religion som norske nok.