Skjer det noe?

Flybanen i Marolambo

Det var med en betydelig nysgjerrighet jeg fløy til Marolambo, Madagaskar, med kolleger i Den gassisk-lutherske kirken (MLC) og Det Norske Misjonsselskap (NMS). For å komme dit må en enten reise med småfly (MAF), gå, eller humpe på veien i 2-5 dager. Kommunen Marolambo har 15.000 innbyggere, og ligger i fjellandet mellom Antsirabe og østkysten. Synoden, eller bispedømmet, består av 8 distrikter og 346 menigheter.

Vi blir møtt av en rekke frivillige som i samarbeid med kirkens integrerte utviklingsprogram (MIRD), arbeider i sitt nærmiljø for å få til utvikling innenfor utdanning, helse, jordbruk og husdyrhold, kjønn og miljø. Ved å lære opp frivillige og bidra til at de etablerer lokale komitéer og utvalg, er målet at majoriteten av de frivillige vil kunne fortsette aktivitetene etter at prosjektet trekker seg ut. På denne måten drives åtte felleskjøp for innsatsvarer til landbruket, vaksinasjoner av mindre og større dyr, alfabetisering og helsekomiteer. Det bygges brønner og skogbevaring blir satt på dagsorden. Likestilling mellom kjønnene er en del av undervisningen, og de frivillige forteller at både menn og kvinner setter pris på mer likestilling i hjemmet. Det legges vinn på de positive konsekvensene med likestilling. Vi traff både menn og kvinner som gav uttrykk for at de satte pris på et mer likestilt familieliv. Selv om det er kirken som står bak, er det viktig at hele lokalsamfunnet får del i prosjektet, forteller staben oss.

Jordbruk er et viktig satsningsområde i området, men teknikkene som brukes ved risdyrkning gir svært dårlige avlinger. Prosjektet bidrar med undervisning. De lærer opp bøndene til å plante ut risen tidligere, og å sette de små risplantene på rette rader. Det har ført til at avlingene har økt fra 1 til 2,1 tonn per HA. Nå er ikke det spesielt mye, men det gir en betydelig bedring av levekårene for den enkelte familie. Dyrkingsarealet er også økt med 62 HA gjennom å bidra til å bygge ut irrigasjonssystemer. Mange bønder som tidligere bare fikk avling en gang i året, kan nå høste to ganger i året. Bøndene får også opplæring i å dyrke grønnsaker, noe som har ført til at importen av grønnsaker til området er redusert. Kornbanker bidrar også til å redusere bøndenes sårbarhet.

«Er det nok mat nå til hele året?», spurte jeg, og fikk til svar at selv om bonden hadde doblet risproduksjonen så var det fremdeles tøft i vårknipa. Dagen etter er vi på gudstjeneste i en fullstappet kirke, og ser en menighet bestående både av svært fattige mennesker og mer velstående som byr over hverandre under auksjonen. Livet er tøft for mange. 

NMS har vært med på å bygge ut biblioteker på skolene.

Madagaskar leverte sin siste rapport om Millenniumsmålene i 2010. I den står det at barnedødeligheten i forbindelse med fødsel og det første leveåret, er redusert med 48 % i perioden. Samtidig bekrefter rapporten at situasjonen generelt er blitt verre på nasjonalt nivå siden kuppet i 2009. Skoledeltagelsen økte fram til 2009, men har falt etter den tid, spesielt blant jenter. Fattigdommen har økt, og urskogen er truet av aggressiv hogst. En interimsregjering har styrt landet siden kuppet i januar 2009. Våren 2014 var det valg, og en ny regjering har startet å arbeide. Det blir spennende å se resultatet av dette.  

Den gassisk-lutherske kirken på Madagaskar (MLC) har, med sine 3,5 millioner satt i gang med et omfattende mobiliseringsarbeid for utvikling. De kaller strukturen for FANILO, som på samme tid betyr både lys, og kirkens utviklingsarbeid. Siden 2002 har kirken vedtatt sin egen utviklingsfilosofi, og etablert utviklingskomiteer på nasjonalt nivå, i 22 synoder, på distriktsnivå, og på menighetsnivå.

Parallelt med dette har kirken samlet en rekke av sine integrerte utviklingsprosjekter i programmet MIRD som får støtte av Norad gjennom Digni og NMS. De siste fem årene fra 2009-13 har MIRD arbeidet sammen med over 1000 frivillige. Befolkningen har definert sine egne behov. Dermed er motivasjonen stor for å bidra til å bedre levekårene lokalt. Dette lykkes de med på tross av enorme utfordringer.

Misjon - varig frukt?

I iveren etter å rapportere på resultater kan en lett velge å legge vekt på de raske tallene i stedet for å se på den langsiktige og varige endringen.

Det tok 15 år fra Hans P. S. Schreuder reiste til Sør-Afrika som misjonær, til den første zuluen ble døpt. Den unge jenta Matenshwaze Shange arbeidet som hushjelp hos misjonærene, og ble døpt i juni 1858. Dåpen ble feiret i hele Norge ved at flaggene gikk til topps, kirkeklokker i hvert eneste prestegjeld kimte. M.B. Landstad satte seg ned og skrev salmen «Opløft dit syn, o kristensjel».

I mange år var tall den viktigste indikatoren for å dokumentere resultatene av misjonsarbeidet. En telte døpte, misjonærer, misjonsstasjoner og felt. Symbolene var viktige, som flaggborgen på store misjonsstevner. Det å rapportere resultater er altså ikke noe nytt i misjonshistorien, eller noe som Norad fant på. Resultatene, som ble gjengitt i blader som Norsk Misjonstidende, har vært med på å legitimere arbeidet overfor både de aktive støttespillerne og hele det norske folk.

Etter hvert erfarte en at tallene varierte så mye at de ikke lenger var sammenlignbare. Noen kirker vokste raskt, andre seint. Lærdommen fra vekkelsene i Kina etter at kulturrevolusjonen tok slutt, gav dødsstøtet til mye av tellingen. I mange år trodde en at misjonsinnsatsen i Kina hadde vært fånyttes, men i dag ser vi kanskje den største vekkelsen i verdenshistorien i Kina.

Tre faser
De siste århundres misjonshistorie kan deles inn i tre faser. Den første fasen var oppstarten av de protestantiske misjonsbevegelsene fra slutten av 1700-tallet, og fram til kolonitiden tok slutt rundt 1960. Da sto misjonæren i hovedrollen. Han forkynte evangeliet, eller startet sykehus. Hun var lærer, sykepleier eller husmor, og startet skoler og helseklinikker. Det var en ekspansiv fase der arbeidet hadde vekst og fremgang.

Fra 1960–1990 ble det, parallelt med at kolonitiden tok slutt, etablert selvstendige kirker. Gradvis sluttet misjonærene å inneha sentrale lederfunksjoner i kirkene, og gradvis gikk finansieringen av kirkene over fra å være et misjonsansvar til å bli et ansvar som kirkene tok selv. Parallelt med dette fortsatte en å bygge opp store institusjoner som skoler og helseklinikker. Det ble satset stort på landbruk og jordbruksreformer. Noe av dette kunne foregå gjennom bruk av offentlige bistandsmidler.

Barnekor på gudstjeneste i Vest-Etiopia, på grensen til Sudan.

Snart var det knapt misjonærer igjen som menighetsprester i Afrika, og afrikanske leger, sykepleiere og lærere overtok  de jobbene som misjonærene hadde hatt tidligere.

Fra 1990-tallet har antallet vestlige misjonærer falt dramatisk, og en diskuterer nå hva misjonærrollen egentlig bør være. NMS har gjennomført en studie om misjonærrollen (2013), og det arbeides med en handlingsplan for å følge opp dette.

Dagens situasjon
Kirkene vokser imidlertid fremdeles, men situasjonen de arbeider i er helt annerledes enn situasjonen for bare 30–40 år siden med nasjonalstater som har ansvar for undervisning og helse. Dette langt mer komplekse verdensbildet i dag utfordrer også rapporteringen på misjonsarbeidet. Hva gjør en organisasjon som NMS i dag, og hvilke resultater oppnår en?

Utfordringer i Misjonsselskapet
Treårsmeldingen til Det Norske Misjonsselskap (NMS) skal behandles på sommerens generalforsamling. Landsstyrets junimøte behandlet programrapporter fra hvert av de tre programmene Budskap, Bistand og Bygging. Disse er skrevet av programlederne, og er basert på prosjektrapporter, rapporter fra Representantene, og egne observasjoner på feltbesøk.

Hva er så utfordringen i dagens misjon? La meg peke på noen av dem som ble diskutert på landsstyremøtet i NMS under behandlingen av årets programrapporter:

Kurs for styremedlemmer i bispedømmeråd og distriktsråd, Kamerun

– Mobilisering i menighetene: Hvis alle menighetsmedlemmer i alle kirkene bruker sine talenter til beste for lokalsamfunnet og kirken, vil dette kunne være en enorm ressurs. Menighetene i Kamerun har siden 2002 bidratt til å begrense aidsepidemien i landet gjennom mobilisering gjennom kirken. På Madagaskar arbeides det systematisk med at utviklingen skal komme nedenfra. Ved å gi mennesker hjelpemidler til å organisere seg, og ved å gi enkel opplæring, kan folk bryte ut av fattigdom og undertrykkelse.

– Utdanning av prester og ledere i kirkene: Kirkeveksten mange steder er så stor at det er en utfordring å få utdannet nok prester og evangelister. Den etiopiske Mekane Yesu-kirkens (EECMY) 8000 menigheter har kun 3000 prester. I EECMY sin nye strategiplan er det satt opp ambisiøse målsetninger for å utdanne flere prester. Risikoen ved å ikke få gode ledere til menighetene, er at menighetene utvikler seg i sekteristiske retninger. Dette er en reell fare.

Gudstjeneste i Marolambo, Madagaskar

– Institusjonene: Misjonsorganisasjonene har bidratt til å etablere en rekke institusjoner som enten er overtatt av staten, eller de drives av de nasjonale kirkene. I noen grad bidrar myndighetene med finansiering, men utfordringene med finansieringen er stor. Spesielt er det viktig at barnehjem blir avsluttet, samtidig som en må sørge for at sårbare barn tas hånd om av gode voksne.

Misjonerende kirker
I NMS sin visjon fra 2008 sies det at visjonen er å bidra til levende, handlende og misjonerende kirker i alle land. Dette er et betydelig et skritt i å definere oppdraget som ikke bare å døpe, men å bidra til at kirkene som blir etablert selv blir misjonerende, handlende og levende. Men hvordan kan en rapportere på denne innsatsen på en troverdig måte uten å bli fanget av et enormt byråkrati? Og hvordan rapportere på resultatene av en innsats som både er guddommelig og menneskelig. Vi tror jo at Gud virker i alt vi gjør og at han har både mer langsiktige og helhetlige perspektiver enn oss.

Evnen til å kunne rapportere på resultater på en slik måte at unge og gamle engasjeres for Guds hjertesak, misjonen, vil uansett være en livsbetingelse for videre misjonsarbeid. Det er fristende å velge et kortsiktig perspektiv på rapporteringen, også fordi de rørende skildringene ofte kan tale til følelser og hjerter. Spørsmålet er om ikke den langsiktige innsatsen, som å utdanne prester, mobilisere for lokalt samfunnsbyggende engasjement, og sørge for levedyktige institusjoner er det misjonsarbeidet som har best resultat i et langsiktig perspektiv.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 30. JUNI 2014

Kongo - litt om rettsaker og litt om hekseri

«Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes», skrev den indisk-britiske forfatteren og nobelprisvinneren Rudyard Kipling i diktet «Balladen om øst og vest» (1889). 

Når jeg hører, og følger med på rettssaken i Kongo har jeg en følelse av at det samme kunne vært sagt om forholdet mellom nord og sør.
For hele saken som har blitt rullet opp der Moland og French har stått i hovedrollen, med det kongolesiske militære rettsvesenet som den viktigste motpart, bærer preg av at to verdener møtes, og at de knapt forstår hverandre.

For hva er det egentlig som skjer? Hva har skjedd? Og hvem er skyldig i hva?
Svaret avhenger av hvilken rasjonalitet som brukes for å forklare, og av verdensbildet til den som beskriver.
I Kongo, som i Kamerun som jeg kjenner best, dør ingen uten at noen er skyld i dødsfallet. Du kan være skyld i et dødsfall på flere ulike måter. Du kan ha drevet med hekseri, med å tilkalle torden og regnåndene, eller begått et regelrett drap. Hekseri kan ha ulike former, og morderen kan ha gjort det enten med vitende og vilje, eller uten å vite om det, gjennom et svart øye el.l. Hvis morderen har drept med vitende å vilje, kan han enten ha gått til en trollmann som har kastet forbannelser, eller han har fått gift. Det finnes to typer gift, langtidsvirkende som bly, eller korttidsvirkende.
I tillegg til alt dette, bærer farsen preg av et maktspill, det har med penger å gjøre, og sannsynligvis er det en betydelig kolonikritikk i måten ting gjennomføres på. Og når utlendingene som kommer ikke engang kan fransk og ikke kan kle seg skikkelig, da fortjener de ikke respekt.
Det som er tragisk i hele saken er at afrikanske fengsler er farlige for de innsatte. Innsatte dør daglig av sykdom og sult. Mange er utsatt for den samme villkårligheten i domsavsigelsene som French, hver eneste dag.
Uansett er noen skyld i at Moland døde. En sekulær årsaksforklaring som at Moland har tatt selvmord er ikke, og vil aldri være en god nok forklaring på dødsfallet i et kongolesisk verdensbilde. For hva var årsaken til at han tok selvmord? Hadde noen kastet forbannelser? Og dessuten, hvis French ikke er skyldig, hvem er da skyldig i dødsfallet? Ledelsen i fengselet eller noen av de ansatte?

Eventyret om flodhesten og krokodillen

Krokodillene svømmer i elva, og flodhestene sover på sandbanken i morgensola

For lenge siden levde flodhesten på savannen sammen med de andre dyrene på land, og ikke i elva som nå. Den levde av blader og gras, og som dere vet, så spiser flodhester masse. En flodhest spiser 40 kg blader og gras i døgnet!  

En dag gikk flodhesten til Gud og ba om at han kunne få flytte ned i elva. “Der bor jo krokodillen”, innvendte Gud, “og han lever av fisken i elva. Hvis du flytter ned i elva vil det ikke bli noe fisk igjen til krokodillen, så mye som du spiser”. Flodhesten bedyret at den ikke ville røre fisken i elva. Tvert om skulle han stå opp om natta for å spise grass og blader på land om natta.  

Gud bestemte at krokodillen skulle være vitne på at flodhesten ikke spiste av fisken i elva, og godkjente at flodhesten flyttet fra savannen til elva. Det gikk en, to, tre netter, og etter den tredje natta kom krokodillen til Gud. Krokodillen fortalte at han og flodhesten var blitt gode venner, og at det slett ikke var blitt mindre fisk i elva. Tvert imot var det like mye fisk som før, og krokodillen bekreftet at flodhesten hver natt sto opp for å spise på land. 

Etter dette har flodhesten og krokodillen levd sammen fredelig i elva. Krokodillen lever av fisken, og flodhesten går hver natt opp av elva for å spise gras og blader på land. 

Eventyret ble fortalt meg i Kamerun, av en av guidene i nasjonalparken Benoué, mens vi sto på elvebredden og så på flodhestene og krokodillene i elva Benoué

Kriser i fransktalende Afrika

«Hvorfor har de fransktalende landene større problemer enn oss?», spurte den tanzanianske utenriksministeren Bernard Membe i et intervju i den franske ukeavisa Jeune Afrique (29.11.2012). Han henviste til de store politiske problemene i land som Madagaskar, Rwanda, Burundi, Kongo, SAR (Den sentralafrikanske republikk) og Mali.

Krisene har fortsatt, med kuppet i den sentralafrikanske republikk (RCA) som siste del av hendelsesrekken. I løpet av de siste årene har det vært borgerkrig/kupp på Madagaskar, Elfenbenskysten, Mali, og RCA, Kongo. Situasjonen er svært labil i land som Tchad, Rwanda, Kongo Brazzaville, Niger, Senegal og Kamerun. Dette er land som sjelden er i nyhetsbildet i Norge, men som økonomisk og politisk er viktige globalt.

Ingen av de fransktalende landene er fattige på naturressurser. De har tømmer, mineraler, olje og gass, kakao og bomull. I tillegg er det mye god jordbruksjord, og flere av landene produserer kjøtt som eksporteres til nabolandene. Utdannelsesnivået er ikke lavere enn de engelsktalende landene, med Elfenbenskysten, Kamerun og Senegal på topp. Samtidig er det krise på krise.

Det foregår en global kamp om tilgang til naturressurser der nasjoner, multinasjonale selskaper og private foretak sloss om rettigheter. I denne kampen er det mange som er villige til å bruke alle midler, også å destabilisere regimer, sette inn lakeier, eller bruke våpenmakt for å få tilgang på ressurser. Frankrike har brukt og bruker Fremmedlegionen som virkemiddel, og kombinasjonen av private franske økonomiske interesser og myndighetens økonomiske og politiske interesser i landene bidrar til å destabilisere dem.

Stabile demokratier med en befolkning som krever ansvar fra sine styrende ledere er det viktigste våpenet mot dette misbruket. Norge er involvert i skatteutviklingsprogram og Olje for utvikling i noen av disse landene, men dette arbeidet krever også at det utvikles demokratiske grunnmodeller nedenfra der befolkningen krever lederne til ansvar for sine beslutninger.

Norge de siste årene lagt ned de to ambassadene som lå i fransktalende land sør for Sahara, i henholdsvis Elfenbenskysten og Madagaskar. Det var mange fordeler med å etablere en ambassade i Ghana, som er ny olje- og gassnasjon, men samtidig er det et spørsmål om det var klokt å legge ned ambassadene i Antananarivo (Madagaskar) og Abidjan (Elfenbenskysten). Med det har Norge også forhindret seg selv fra å vedlikeholde kompetanse om disse landene, og om den politikken som føres fra Frankrike. Det er synd. 

Tar kjønnslemlestelsen i Mali snart slutt?

Arbeidet med å stoppe kjønnslemlestelse i Konna i Mali fortsetter på tross av uroen. Mange ledere og enkeltpersoner engasjerer seg i å stoppe praksisen, og at det ikke lenger er tabu å snakke om kjønnslemlestelse. 

Første gang noen fra NMS-kontoret i Stavanger tok opp problemene med kjønnslemlestelsen med de maliske ansatte i utviklingsprosjektet, ble det en hissig stemning. Temaet var tabubelagt. 

Misjonær Janne E. Hinderaker engasjerte seg, og sammen med misjonær Kari Vestbøstad, som er sykepleier, og Oumarou Maïga, satte de igang. Oumarou Maïga bor i Fatoma, og var leder i en frivillig organisasjon. De så hvor mye skader lemlestelsen av jenter førte til, og engasjerte seg for å jobbe mot praksisen sammen med Janne og Kari. 

NMS bidrog med litt penger. Frikirken bidrog med penger blant annet fra Aksjon håp. Sammen klarte de å sette problemet på dagsorden, mobilisere befolkningen, helsemyndighetene og lokale ledere i kommunene Fatoma og Konnari, og fikk svært gode resultater. 

I 2009 startet arbeidet med å ta i bruk lærdommen fra Fatoma og Kounari, for å stoppe omskjæringen i Konna kommune. Daværende utviklingsminister Erik Solheim var i Mali, og ønsket å bidra. Utenriksdepartementet bevilget 1 mill NOK i året til dette arbeidet. Disse pengene muliggjorde en intensiv innsats gjennom de siste fem årene.

Jeg var så heldig å treffe en rekke kvinneledere i Konna i mai 2009, sammen med ordføreren, samarbeidsorganisasjonen som NMS er en del av, og de ansatte i utviklingsprosjektet (bildet). Vi snakket om kvinners situasjon generelt, og om kjønnslemlestelse spesielt. Kvinnene fortalte om barn som var dødd eller fått alvorlige infeksjoner etter operasjonen. Vi snakket om de som utfører inngrepet og som har sin inntekt av dette arbeidet. Kvinnene lovte til slutt at de ville være med oss å arbeide for å stoppe omskjæringen. 

Det har vært viktig i hele prosessen ikke å være fordømmende, men å lytte til det folk har å si. Bare gjennom en åpen dialog, der alle motforestillinger får kommet fram, er det mulig å endre en så gammel og innarbeidet tradisjon. Ingen har fordeler av at praksisen fortsetter under jorda, men endringer tar tid. Foreldre flest ønsker ikke å skade barna sine. Når de fortsetter med gamle skikker, er det fordi de tror det er best for barna. 

Hva har så skjedd? Det er vanskelig å vite om kjønnslemlestelsen har tatt slutt eller om folk bare utsetter operasjonen. Det kan vi ikke vite før om mange år. Men temaet er ikke tabu lenger, slik det var i 2005, og mange har engasjert seg for å stoppe praksisen. Det er lovende for framtiden.

Den gode viljen

God vilje har aldri vært tilstrekkelig for å få gode resultater, men det er heller ikke nok å sette i gang med gode tiltak. De må koordineres med myndighetenes og kirkens strategier. Dette kan være et krevende arbeid. Samtidig opplever vi som misjonsorganisasjon at denne måten å arbeide på gir svært gode resultater.

– Lokalt eierskap, deltagelse og relevans, summerte evalueringsteamet. Men hva betyr disse ordene som gjentas, og hvorfor er de så viktige?
I løpet av våren sender NRK en serie om bistand: Den gode viljen. Er god vilje nok for at mennesker skal få et bedre liv? spør programskaperne. I NMS tror vi ikke at god vilje er nok.

Verdighet
Evangeliene forteller om en døvblind mann som ropte på Jesus. Da Jesus hørte ham, svarte han mannen ved å spørre: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Jesus lar mannen selv definere sine egne behov, og lar ham få lov til å beholde styringsretten i eget liv.

Landsbysjef Boureima Dicko med ungeflokken sin. Framme til høyre i bildet en prosjektansatt.

I 2009 snakket jeg med landsbysjef Boureima Dicko i Mali. Han la vinn på å fortelle at noe av det de satte mest pris på med NMS’ utviklingsprosjekt, var at prosjektet snakket med dem og lot dem selv beskrive egne behov.

– Når dere kommer, spør dere oss hva vi trenger før dere gjør noe. Det er det vi liker så godt med dere, sa Dicko. 

Jeg spurte litt mer hva han mente, og han svarte med å komme med et eksempel. Noen hadde kommet og gravd en brønn et stykke utenfor landsbyen. Han visste ikke helt hvem som hadde gjort det, men brønnen ble ikke brukt fordi den lå på feil sted. Den brønnen NMS-prosjektet  hadde gravd derimot, var gravd etter avtale med landsbyen. De hadde selv vært med på å grave, og de sørget for at den ble vedlikeholdt gjennom brønnkomiteen som var etablert. Denne brønnen og vaksinasjonsprogrammet som vi hadde medvirket til, hadde ført til at barna i landsbyen nå overlevde i langt større grad enn før. –Se så mange barn det er her. Før var det nesten ikke barn. De døde alle sammen. Før vi fikk brønn måtte vi også arbeide om natta. Da var det kjøligere. Nå overlever barna, vi kan vaske oss, og slipper å arbeide om natta.

Bærekraft
Det å selv få lov til å definere sine egne behov har med verdighet å gjøre. Men like viktig er det at resultatene av innsatsen ofte blir bedre og mer bærekraftige når lokalbefolkningen ikke bare er passive mottagere, men aktive medspillere i utviklingen.
NMS gjør dette gjennom å bidra til å etablere lokale utviklingskomiteer i prosjektene som drives av samarbeidskirkene. Medlemmene blir valgt av allmøtet i landsbyen. Utviklingsprosjektene har sjekklister som de bruker for å sikre at både kvinner og menn av alle lag i samfunnet er representert i komiteen.

– Hva er de største behovene i landsbyen? spør vi folk. De svarer ofte at de mangler rent drikkevann, vei, skole og helsetilbud til befolkningen. Avlingene er kanskje dårlige, og de mangler både innsatsvarer og mulighet for å selge varene på markedet. Noen er opptatt av at mange ikke kan lese og skrive. Atter andre at de unge jentene prostituerer seg for å få penger til mat og såpe.

Ett enkelt prosjekt kan ikke løse alle problemer for folk. Vi tror imidlertid at når landsbyen får hjelp til å organisere seg, og lærer hvordan de kan arbeide sammen med myndighetene for å løse noen problemer, kan de selv løse andre behov senere. Vi gir dem altså redskaper til å løse utfordringer i lokalsamfunnet. For å få dette til, må de også selv delta og komme med bidrag til utviklingen.

Gode resultater
I landsbyen Ankazoabo i Baraområdet på Madagaskar traff jeg ei kvinne

som hadde gjennomført lese- og skriveopplæring gjennom det integrerte utviklingsprosjektet som kirken driver, støttet av NMS. Hun gjennomførte kurset, fikk diplom, og etablerte en forening sammen med de andre som også hadde fullført lese- og skriveopplæringen. De lærte også litt regning på kurset. I denne landsbyen var folk ukjent med bruk av penger, så det fikk de også opplæring i. Staben i prosjektet kom med forslag på hva medlemmene i foreningen kunne gjøre for å øke inntektene sine. De valgte å starte med å dyrke peanøtter og bruke forbedrede metoder for risdyrking. Min venninne fikk to små bokser med peanøtter som frø, og sådde dem på rette rader. Etter den første avlingen gav hun tilbake de to boksene med peanøtter så andre kunne arbeide med dem. Resten av avlingen beholdt hun selv. Året etter hadde hun nok peanøtter både til mat til familien og til salg. Slik fikk hun inntekter.

I tillegg startet kvinnene i Fotivolo en kvinneforening som arbeidet med kvinnerettigheter. De var spesielt opptatt av at giftealderen for de unge jentene var så lav. De unge jentene etablerte en ungdomsforening der de møttes og fikk hjelp til å få inntekter på annet vis enn ved å prostituere seg. I landsbyen Fotivolo var det ikke unormalt at jenter på 10-12 år ble gravide og fødte.

Kvinnene jeg snakket med fortalte mange flere historier om konsekvensene av dette. Vi ser altså at en liten gnist som tennes gir enormt store resultater - fordi prosjektet arbeider så tett sammen med målgruppen.

I løpet av høsten 2012 ble prosjektet evaluert av et eksternt evalueringsteam, som skryter uhemmet av resultatene til prosjektet. Prosjektet evner å få til deltagelse, lokalt eierskap, og innsatsen er relevant. Den svarer altså på behovene til befolkningen.

Lokalt eierskap
I de integrerte utviklingsprosjektene i Etiopia, Mali og Madagaskar er ett av de viktigste kriteriene for prosjektene at folk selv skal definere sine egne behov. Lokalt eierskap kaller vi det når folk ikke bare er mottagere av hjelp, men selv opplever at de eier prosjektet. De deltar gjennom at de er med og definerer behovene sine. De deltar gjennom dugnader og fellestiltak. Og de deltar ved at de selv sørger for vedlikehold. Når målgruppen går fra å være mottager til å bli deltager, blir de også eiere av prosjektene, og sørger samtidig for at tiltakene er relevante for dem.

Verden i endring
Afrika har forandret seg svært mye de siste 50 årene siden frigjøringen. Det er i dag skoler og helseklinikker over alt. For 50 år siden var det et stort behov for utenlandske sykepleiere og lærere. I dag utdanner de fleste afrikanske landene sine egne lærere og sykepleiere. Dette betyr at vi som misjonsorganisasjoner, kirker og myndigheter har fått svært gode resultater på innsatsen vi har gjort for at barn skulle gå på skole og få et helsetilbud.

Samtidig må vi tenke framover for å dekke dagens behov, og finne ut hvilken plass kirkene skal ha i utviklingen av samfunnet. Statens rolle er mye mer aktiv i dag enn før.

I NMS sin innsats for flyktningene i Mali, er det de regionale myndighetene i Mopti region som koordinerer innsatsen gjennom en flyktningekomité. NMS sin samarbeidsorganisasjon er representert i denne komiteen.

God vilje har aldri vært tilstrekkelig for å få gode resultater, men det er heller ikke nok å sette i gang med gode tiltak. De må koordineres med myndigheter og kirkenes strategier. Dette kan være et krevende arbeid. Samtidig opplever vi som misjonsorganisasjon at denne måten å arbeide på gir svært gode resultater.

Artikkelen er også publisert i Misjonstidende 3/2013.

Til lags åt alle...

Om likhet eller ulikhet som grunnlag for nasjonsbygging. Trenger vi å være like for å være sammen som nasjon?

”Du snakker fransk som en kameruner. Hvor har du lært det?” Jeg fortalte at jeg var vokst opp i byen Ngaoundere i Nord-Kamerun. ”Men da er du jo kameruner, du da!”, smilte den ukjente mannen jeg kom i prat med. Jeg har hatt mange slike sterke møter med kamerunere de siste årene.

Fram til jeg var 16 år bodde jeg hovedsakelig i Kamerun i Vest-Afrika. I dag sier jeg ofte at jeg er svart bak den lyse huden. Det er fordi jeg som 40-åring erfarer at oppveksten i Afrika har formet meg langt mer enn jeg trodde tidligere.

Kamerunerne er rause, og denne rausheten har gjort det langt lettere for meg å komme til rette med min egen identitet som både norsk og kamerunsk.

Kamerun er, i motsetning til Norge, et av de mest heterogene landene på jorda. Befolkningen på rundt 20 millioner snakker 242 forskjellige språk, inndelt i 5 språkgrupper som innbyrdes er like ulike som norsk og arabisk. Landet er delt i et kristent sør, og et muslimsk nord, en franskspråklig og en engelskspråklig del. Kamerun var opprinnelig tysk koloni, som ble delt mellom Frankrike og England etter første verdenskrig, og har beholdt både fransk og engelsk skolesystem. For å summere opp; Kamerun er noe av det mest mangfoldige som finnes.

Allikevel, og på tross av alt dette, har befolkningen en idé om at kamerunere er noe eget, som er vesentlig forskjellige fra for eksempel nigerianere og tchadienere. De har altså lykkes i å etablere en nasjonal identitet, noe som gjør kamerunere til noe annet enn nabofolkene. I realiteten bor en stor del av folkegruppene også i nabolandene, og det er mye kontakt på tvers av grensene. Den kamerunske identiteten er etablert på tross av et stort mangfold av språk og folkegrupper. I Kamerun er folk kamerunere, samtidig som de beholder sin etniske og religiøse identitet, og det er kanskje derfor lettere å inkludere slike som meg inn i fellesskapet.

Da nasjonen Norge ble opprettet for 200 år siden, var det viktig å skape én nasjonal identitet. I hele Vest-Europa, ble nasjonalstatene etablert på basis av én etnisk identitet på tross av at det eksisterte minoriteter som jødene, samene og sigøynerne som ikke delte majoritetens språk og kultur. Mens land som Kamerun  ble etablert som nasjon uavhengig av befolkningens religiøse og etniske tilhørighet, blir etnisitet og nasjon satt som likestilte enheter i Vest-Europa.

Den nasjonale identiteten i Norge var basert på enhetsideologi der det var viktig at vi alle var like. Det at alle var luthersk kristne nordmenn ble sett på som en forutsetning for likheten. Det er symptomatisk at både jøder og jesuitter (katolikker) ikke fikk ”adgang til riket”. Konventikkelplakaten ble fjernet først i 1842, og inntil da hadde det ikke engang vært lov med religiøse samlinger utenom kirkene. Hvordan samene, jødene, kvenene, taterne, sigøynerne og russere som bodde i Norge opplevde situasjonen, var det få som brydde seg med.

Norge ble altså etablert på en myte om at vi nordmenn er like. Det ble gjort blant annet ved å eliminere alle ulikheter, som ved å føre en streng assimileringspolitikk mot samer og tatere, og ved å insistere på at alle etniske nordmenn skulle være like. Ulikhet blir fremdeles i dag sett på som en trussel av mange.

Geografiske ulikheter

Selv er jeg vestlending. Det er kulturforskjeller mellom Rogaland og Sunnmøre, men kulturforskjellene mellom kystområdene og innlandet er enda større. Det er forskjeller i kulturen mellom by og land, og mellom sør og nord.

De regionale forskjellene i Norge blir kanskje aller mest synlige når vi begynner å fortelle vitser. Humoren er ulik mellom de ulike landsdelene, og det er en kjensgjerning at trøndere og rogalendinger ikke forstår hverandres humor.

På 1800-tallet ble innlandskulturen i Telemark valgt som den representative norske kulturen på tross av at mange nok ikke opplevde at dette var deres kultur.

I Bergen heter det at ”jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Bergen”, og noen har tolket dette som en påstand om at bergensere ikke føler seg som nordmenn. Jeg tror kanskje heller at utsagnet sier mer om hvor krevende nasjonsbyggingsprosessen var, spesielt for mange byfolk og sjømenn som ikke følte seg hjemme i bildet av den norske bonden med bunad.

Familien min på morssiden er byfolk. De var etterkommere av bønder og håndverkere som arbeidet som funksjonærer, handelsfolk og sjømenn. De har imidlertid ikke etterlatt seg én eneste bunad, ikke et rosemalt skap og de lagde aldri rømmegrøt.

Vi har en idé i Norge om at vi må være like for å kunne fungere sammen som samfunn. Dermed oppstår det et sterkt konformitetspress, og det er liten aksept for variasjon. Når konformitetspresset er sterkt nok, blir det også viktig at ”min definisjon av det norske” blir rådende. Fordi hvis ikke jeg finner min definisjon av det norske igjen i den felles definisjonen av det norske, vil jeg da være ekte norsk?

Kampen om den kristne kulturarven havner midt oppi dette. For er vi egentlig kristne alle sammen, eller er det egentlig mest norsk å være passivt, døpt kirkemedlem? Er det bedehusfolket eller kirkefolket som er mest norske? De konservative eller de liberale?

I en slik kamp kan det være krevende å være katolikk eller muslim. Det kan imidlertid være like krevende å være aktiv kristen eller ateist fordi ens tro av mange fort oppleves som trussel på andres likhetsnorm. Skal ateisten eller muslimen definere norsk kultur, vil det kanskje ikke være rom for min tro, eller omvendt.

Jeg tror at vi er nødt til å utvide grensene for hva det vil si å være norsk, og vi må i større grad akseptere at andre nordmenn gjør ting vi selv ikke vil være en del av.

Jeg tror at det å avvikle skolegudstjenestene vil være å spille fallitt for mangfoldsønsket. For så lenge vi fortsetter med skolegudstjenester, så vil skolene måtte sørge for alternativer. Alternativene er med på å sikre at mangfoldet respekteres. Til lags åt alle kan ingen gjera, heter det i et gammelt ordtak. Det er ikke, og vil aldri være mulig å tilfredsstille alles behov i et samfunn. Det vi kan gjøre er imidlertid å respektere hverandres ulikhet, og anerkjenne at ulikheten er verdifull for samfunnet vårt. Det er ulikheten som får oss videre, som gjør at vi ikke stagnerer. Eksempelet fra Kamerun viser at det er mulig, og at det i en slik videre definisjon vil være lettere å inkludere mennesker med ulik hudfarge, etnisk bakgrunn og religion som norske nok.

Fader Vår, The Lords Prayer, in arabic

Anbefales!! Fader Vår på arabisk (med engelske undertekster). Utrolig vakkert!

Liturgireform og kirken vår. Hvor langt bør en gå?

Den nye liturgireformen ble initiert av Ungdommens kirkemøte, men i løpet av prosessen er det blitt svært få endringer. I realiteten er endringsmulighetene innskjerpet siden muligheten for unntak er begrenset. I min menighet i Gand kirke er knapt endringer fordi vi allerede har endret mye forut for reformen. Vi har eksperimentert noe, og tatt inn noen nye ledd, men de viktigste endringene ble gjort tidligere. Mange menigheter, spesielt i Stavanger bispedømme, har endret mye på liturgien de siste årene. Spesielt gjelder dette de nyetablerte menighetene, blant dem de menighetene som ble plantet med oppstartstøtte fra Det Norske Misjonsselskap (NMS), som Bogafjell og Bærland menigheter.

Spørsmålet er hvor langt en som kirke skal strekke seg for å holde på menigheter i Den norske kirken. I Stavanger har biskopen gått langt både i dialogen med forsamlinger som IMI, og med menigheter som Bymenigheten Sandnes (tidligere Lundehaugen menighet).

Ellers i Norge har man valgt en annen strategi.

Selv er jeg glad for at Stavanger biskop tidligere har gitt oss som menigheter stor frihet til å lage våre egne gudstjenester. Med den nye liturgireformen reduseres denne fleksibiliteten. Det er synd.

Avstandene på Jæren er korte. Det tar under en time å kjøre fra Stavanger i nord til Nærbø i sør. Det fører til at mange har mulighet å gå i en annen menighet enn der de geografisk sokner til. Vårt Land presenterer en gudstjeneste fra Bærland menighet, som ble etablert med støtte fra NMS. Det Vårt Land ikke sier er at nabomenigheten til Bærland, Ålgård kirke, følger tradisjonell liturgi. Folk har dermed en valgmulighet. Det samme gjelder i Stavanger sentrum. Mange som liker høykirkelighet kommer til domkirken på gudstjeneste, mens mange av dem som ønsker en mer barnevennlig gudstjeneste samt en skikkelig søndagsskole, søker seg til bydelsmenighetene.

Befolkningsveksten er svært stor i nabokommunene til Stavanger, noe som gjør det nødvendig å etablere nye menigheter og bygge nye kirker. Det er en viktig forutsetning for dette arbeidet.

Jeg er blant de som liker variasjon i former på gudstjenestene. Jeg synes det er flott når ungdommene slipper seg løs med lovsangsgruppe og band. Noen ganger tråkker de i salaten, men gjør vi ikke alle det? Jeg synes det er mye bedre at ungdommene slipper til og feiler enn en ungdomsfri gudstjeneste. Jeg liker når barnegospelkoret synger, og absolutt er best på sjarmen. Og jeg synes det er fantastisk når vi, slik vi gjorde det på søndag i min menighet, fikk lytte til solosang av operasanger Helge Rønning. Og jeg liker det når vi tar inn over oss at vi som kirke er del av et flerkulturelt fellesskap.  

Jeg kunne ønsket meg, og vil utfordre biskoper og kirkeråd, på en mer proaktiv rolle i forhold til både menighetsplanting og alternative gudstjenesteformer, spesielt i områder med stor befolkningsvekst. Det vil alltid bli ressursdiskusjoner ved etablering av nye menigheter, men samtidig er dette en forutsetning for vekst i vår kirke. 

En nesten identisk versjon av denne artikkelen er tidligere publisert i Vårt Land, og ligger på Verdidebatt.

Bistand for Dummies

Høyre har nylig lansert begrepet Blå bistand, og i den forbindelse har stortingsrepresentant Peter Gitmark (H) uttalt at det bør være et enda sterkere resultatfokus i bistanden enn før.

Bistand uten gode resultater er formålsløs sløsing av penger, og resultatfokuset i Norad de siste årene har vært nyttig for oss i Det Norske Misjonsselskap (NMS). Det har skjerpet oss og våre partnere, og gjort oss mer målbevisst og mer bevisste på hvilke resultater vi faktisk oppnår.

Samtidig er det en del utfordringer med et for sterkt kortsiktig resultatfokus på bistand.  Prosjekter er tidsavgrensede, mens varig endring tar lang tid, og kan kun måles etter flere år. Misjonsorganisasjonene med Digni i spissen, har flere ganger etterlyst en generasjonsevaluering for å undersøke dette nærmere. Jeg tror en slik evaluering vil gi nyttig læring til hvordan utvikling skjer.

Lokale behov. LandsbysjefBoureima Dicko i Mali forklarte meg insisterende at arbeidet vi (NMS) gjorde i hans område virkelig hadde gode og langsiktige resultater, før han begynte å snakke om en brønn utenfor landsbyen. Noen hadde kommet og gravd brønnen. Den var ikke i bruk fordi den lå på feil sted. Det var ingen som hadde bedt om brønnen, mente Dicko. Da vårt prosjekt gravde brønn, spurte vi dem om deres behov først. Nå hadde de masse barn i landsbyen, fortalte han. Før var det nesten ingen barn som vokste opp i landsbyen. Begge organisasjonene reiste hjem og rapporterte at brønnene var gravd, og begge brønnene inneholdt sannsynligvis rent vann. Problemet var, og dette ville donorene i Europa sannsynligvis aldri ville få vite, at bare den ene brønnen ble brukt og vedlikeholdt.

Bistandsprosjekter varer vanligvis i 1-5 år, og noen ganger opp til 15 år. Ofte har planleggingen vart i flere år før prosjektet starter. Vi ser ofte at de prosjektene som har hatt den grundigste forarbeidet før oppstart, også er de mest vellykkede. Mye handler om motivasjon på grasrotnivå. Tror folk på prosjektet? Tror de på initiativtakerne? Ønsker de å bruke dem eller oss til å få til utvikling i sitt nærmiljø? Behovet for et grundig forarbeid gjør at vi trenger forutsigbare rammevilkår for støtte til utviklingstiltak.

Etablering av spare- og lånegrupper, landsbykomiteer eller bondeorganisasjoner tar tid. Første fase er opplæring og valg av medlemmer. Så utarbeidelse av regler, oppstart av aktivitet og registrering. Tilslutt en varig drift. På landsbygda i Afrika er analfabetisme et stort problem, noe som medfører at vi ofte støtter alfabetiseringstiltak parallelt.

Resultatet av aktiviteten er at befolkningen får en praktisk erfaring av demokrati, og lærer hvordan de kan påvirke beslutninger i sitt eget samfunn. Det er viktig.

Men hvis kortsiktig resultatjakt er det viktigste, er det ikke da fristende å ta snarveier? Det tar tid å snakke med landsbyen og vente på at de blir enige om hvor brønnen skal ligge. Det tar tid å etablere landsbykomiteer som skal sikre at beslutninger som tas om utvikling i landsbyen er demokratiske. Og det tar tid å etablere en brønnkomité som skal sørge for vedlikehold.

Fristende snarveier. Hvis kortsiktige resultater er det som premieres høyest, er det ikke da fristende å støtte enkelttiltak som brønngraving, vaksinasjoner og skolebygging. Det er i seg selv ingenting galt med noe av dette, men hvis ikke de grunnleggende strukturene fungerer, og folk vet hvordan benytte seg av dem, er de lite verdt.

Anekdoter. Mens noen synes å overvurdere resultatet av egen innsats, er det andre som underrapporterer. Alle prosjekter har planer og rapporterer aktiviteter i forhold til dem. Men vi ønsker også en analyse av resultatet av aktivitetene, det vi kaller impact på engelsk. Gir brønnene bedre overlevelse for barn? Fungerer skolene, og lærer barna det de skal? Reduseres nysmitten av hiv?

Innen vitenskapen går diskusjonen høyt om måling av resultater. De prosjektansatte vet at selv om de oppnår mye, er det lett å trekke frem anekdotiske historier, og gjøre dem til evige sannheter. Noen ganger er anekdoter bare det, anekdoter. Andre ganger er historiene del av et mønster. Barna overlever faktisk i større grad enn før, slik Boureima Dicko prøvde å fortelle meg i Boni.

Holdningskapende for å stoppe kjønnslemlestelse av jente er noe av det mest krevende i resultatanalyser. Hvis barna er 0-2 år når inngrepet skjer, slik det er mange steder i Mali, kan man etter fem års prosjekt i beste fall kun si noe om hvorvidt praksisen har stoppet midlertidig. Når jentene har giftet seg og fått barn vil vi kunne si om vi har lykkes eller ei. Det betyr ikke at vi ikke lykkes, men at vi trenger tid både i arbeidet, og i resultatvurderingen.

I Norge har de siste års resultatrapporter fra skolevesenet blitt diskutert utallige ganger. Vi klarer ikke å bli enige om hvorvidt skolen leverer gode resultater eller ikke. Hvor vanskelig er det ikke da å levere gode og grundige rapporter i et område der det er relativt dårlig tilgang på offentlig statistikk?

Sideeffekter. Like viktig som de planlagte resultatene av et prosjekt, er de ikke-planlagte sidevirkningene. Et enkelt lite prosjekt kan bidra til å endre holdninger og skape et enormt sosialt engasjement som igjen har bidratt til stor endring. Andre ganger kan de negative resultatene av prosjektet langt overskygge de positive som at et godt utviklingstiltak bidrar til å øke konfliktnivået i samfunnet betraktelig.

Sideeffekter kan være både positive og negative. Noen ganger kan de langt overgå planene for prosjektet, slik at sideeffekten er viktigere den planlagte effekten. I jakten for å presentere de gode resultatene står en i fare for å underslå de negative sideeffektene av prosjektet. For å prøve å få oversikt over sideeffektene ber NMS alle prosjekter om å gjøre rede for sideeffektene i årsrapporten.

Utvikling tar tid å planlegge, gjennomføre, og resultatene er ikke endelige før etter mange år.

Stabile rammevilkår. Det er tidkrevende å bidra til å etablere grunnleggende demokratiske strukturer, få tillit, og å arbeide med langsiktig holdningsskapende arbeid. Det er imidlertid det som på lang sikt gir grunnlag for den beste samfunnsutviklingen på landsbygda i Afrika. For å få til det trenger en langsiktige rammevilkår, og et fokus på de gode resultatene framfor de raske. Det hadde videre vært interessant og nyttig med en generasjonsevaluering for å synliggjøre resultatet av forrige generasjons utviklingsarbeid.

Denne kronikken er tidligere publisert i Vårt Land 3.12.2012, og ligger på Verdidebatt.no

Er kirken relevant for nordmenn av i dag?

Andelen av befolkningen som regner seg som kristne er betydelig redusert de siste ti årene, melder Vårt Land. Kirken besvarer henvendelsen med å peke på trosopplæringsreformen som svar på problemet. Den viktig, men den kan nok i beste fall ikke gjøre annet enn å stoppe frafallet, tror jeg.

Kun et av bispedømmene i Norge, Stavanger, har hatt vekst i gudstjenestedeltagelsen de siste årene. Jeg bor selv i en kommune og en menighet som har vokst i oppslutning. I løpet av de tretten årene vi har bodd på Sandnes, er menigheten blitt delt to ganger. Den siste menighetsplanten er fremdeles ikke formelt skilt ut fra modermenigheten, men vi arbeider sammen for at de skal få kirke og bli eget sokn i løpet av noen år.

Det er fristende å spørre seg hva en mislykkes med i Den norske kirke, samtidig som det er relevant å spørre hvorfor gudstjenestesøkningen på Jæren vokser.

Form og språk

Ungdommer i Den norske kirken har i flere generasjoner klaget på formen på gudstjenestene uten at dette er tatt til følge. Den nye liturgireformen er egentlig svært lite radikal. Stavanger biskop har tidligere gitt vide rammer for alternative gudstjenesteform. Dette blir innskjerpet nå. Dessverre har mange menigheter tatt mer hensyn til til kantorene og de formkonservative innen kirken. Vi har sagt ”Nei, nei, nei!”, til de fleste ungdommelige forslagene i flere generasjoner. Og resultatet kan man se på gudstjenesteoppmøtet. Hvis kirken ikke oppleves som relevant for dagens mennesker, hvis språket, forkynnelsen og formene ikke oppleves relevante, hvis samværsformene ikke oppleves relevante, så går ikke folk i kirken. Vi er nå kommet i den situasjonen at besteforeldrene til dagens unge ikke fikk gehør. Ikke rart at mange har gitt opp.

Kirken og autoritetene

Dagens kirkekritikk går imidlertid dypere enn en formkritikk. ”Jeg vil ikke gå i kirka, og høre på en gammel mann som snakker”, sier tenåringen min. Dagens unge, som er vokst opp med en postmoderne læringsfilosofi opplever at presten ikke har noe å si dem. Ungdommene sier rett og slett at prestens enetale ikke er noe for dem. Jesu dialogmodell er kanskje langt bedre enn dagens prekenform?

Som kirke bør vi spørre oss hvordan vi kan gjøre gudstjenesten relevant for unge mennesker i dag. Det betyr en radikal endring både i form og i innhold.

Hva kan vi tilby som kirke?

Et budskap om Jesus som frigjører. Vi har vært for opptatt av at mennesker er syndige, og for lite opptatt av nåden og frigjøringen i Kristus. Det må gjøres et teologisk arbeid for å gjøre frigjøringen relevant for dagens mennesker, som ikke opplever seg fanget av synd.

Fellesskap

Noe av det viktigste vi som kirke kan tilby mennesker i dag er fellesskap med Gud, og med hverandre.

Den norske kirke er bygd opp av geografiske sokn. Det betyr at menigheten også er et viktig samlingssted i lokalmiljøet. Jeg er så heldig å bo bare 50 m fra kirka mi. Ungene kan springe bort til kirka enten det er barneklubb eller ungdomsklubber. Det betyr også at vi møter naboene våre i kirka.

Vi trenger som mennesker det store fellesskapet i gudstjenesten, men vi trenger også de små fellesskapene i foreninger, husfellesskap, kirkeringer eller cellegruppene. Vi trenger også de mellomstore fellesskapene som kor, ungdoms- og barneklubber.

De mindre fellesskapene er livsnødvendige for menigheten. De gir rom for å dele livet, troen, og bønnen, og for å bygge fellesskap.

Deltagelse og tilhørighet

Vi mennesker trenger å engasjere oss utenfor oss selv for å oppleve å ha et meningsfylt liv. I menighetene er det mange muligheter for engasjement. For at menigheten skal vokse må den tilrettelegge for frivillig engasjement. Deltagelse fremmer tilhørighet. Vi hører til fordi vi deltar. Slik er det i familien, og slik er det i menigheten. Oppgavene er mange, og alle er nødvendige med de ressursene hver enkelt har. For i menigheten er det slik at alle har et viktig bidrag.

I Norge har det mange steder vært slik at folk går på bedehuset og foreningen for å delta, mens de går i kirka for å høre på presten. Denne kulturen har gått så langt at det knapt er noen som foreslår at de kan arrangere enkle samlinger i kirken i stedet for messefall. Hvis vi som menighet eier kirken, må vi også kunne kreve av de ansatte at de hjelper oss til å organisere oss slik at vi klarer å samle oss om enkle samlinger for å dele Guds ord når presten og kantoren har fri.

Lekfolket eier kirken

Vi er på mange måter fanget i en ansattstyrt kirke, og nå er det på tide å gjøre opprør. Vi lekfolk eier kirken.

Liturgien må være levende, og formene og språket som brukes må være livsnært og relevante for folk, for at ikke kirken skal bli irrelevant. Kirken må snakke på et språk vi forstår, og gi oss mulighet for deltagelse. Dette er den stor utfordring for Den norske kirken fremover.

Oh my God, et teaterstykke om oss?

Først av alt vil jeg berømme Rogaland teater for å ta fatt i Stavangers misjonshistorie gjennom teaterstykket Oh my God. At det ikke er gjort tidligere skyldes kanskje det noe ambivalente forholdet mellom misjons- og teatermiljøet i Norge. For dette, tror jeg, må være to av de bevegelsene i dette landet som sjeldnest har møttes og hatt dialog.

Selv var jeg spent på forestillingen i forkant. Spenningen ble ikke mindre etter å ha lest Tarald Aano sin anmeldelse i Aftenbladet, og Liv Riiser sin i Vårt land. Ville jeg føle meg dum, parodiert, latterliggjort?

Det har vært gjensidige fordommer på begge sider. I teateret har man vært overbevist om at misjonsfolket har et anstrengt, nærmest sykelig forhold til seksualitet. På den andre siden har misjonsfolket lenge levd med en forestilling om at alle skuespillere er promiskuøse.

Derfor var det, og er det svært interessant at Rogaland teater våget å gi seg i kast med et slikt tema. Måten teateret forholder seg til temaet er også interessant.

For denne teaterforestillingen spiller helt klart på sex. Vi ser ingen sengescener. Det lengste de strekker seg er noen som lett kysser på munnen. Men seksualiteten ligger under likevel i hovedpersonen Jakob’s seksualangst. Eller kanskje var forholdet til Edith et arrangert ekteskap han egentlig ikke ville ha? Kanskje var hele livet til Jakob arrangert? Uansett tok han aldri kontroll over sitt eget liv samtidig som han absolutt hadde en vellykket karriere. Det vil si, filmkontoret til Det Norske Misjonsselskap (NMS) var en suksess.

Den mest populære av filmene, Sanda, hadde premiere i aulaen på Universitetet i Oslo i 1961, og ble sett av rundt 1 mill nordmenn. Den ble laget fotografen Olaf Ellingsen og leder av filmseksjonen i NMS, Jan Dalland. Sosialantropologen Marianne Gullestad gav i 2007 ut boka Misjonsbilder, om film- og billedbruken i NMS, som noe av det siste hun gjorde før hun døde. Kunnskapen som Marianne Gullestad så vennlig lot oss få del i, er blitt brukt i teateroppsetningen. I tillegg har teateret brukt informasjon og bilder fra Misjonsarkivet ved Misjonshøyskolen. De fleste av de historiske referansene er derfor korrekte. Eksemplene på fortellerstemmer til filmene er autentiske. Det er rett at man byttet hovedperson i filmen Sanda til ei med lys hus, i stedet for hun med svart hud, og at de endret konklusjon i filmen. Men filmen var fra Kamerun, ikke Madagaskar, som det sies i teateroppsetningen.

Høydepunktet var da Samuel (spilt av Hugo Mikal Skår) gikk fra å være en afrikaner som har fått jobb som vaktmester, til å bli Gud. Hadde denne tilsidesatte vaktmesteren med mørk hud og gebrokkent norsk vært Gud hele tiden der han prøvde å komme til orde? Er det for lett, spør jeg meg, også for norske kulturinstitusjoner, å ikke slippe til mennesker med mørk hudfarge? Når får vi en stavangerkomedie der hovedpersonene har mørk hudfarge samtidig som de snakker ekte stavangersk? Forestillingen korrigerer oss, og utfordrer oss i forhold til alle de blir satt på sidelinjen som vaktmestere, for spesielle anledninger, men in the real life blir de ikke verdsatt.

Teateret arrangerte en fellesforestilling for ansatte og frivillige i NMS.

I etterkant har forestillingen blitt diskutert mange ganger. Reaksjonene spriker i alle retninger. Én kollega mente teateret var for snille med oss. Hvorfor lot de ikke misjonsleder Pål Simonsen, (spilt av Roar Kjølv Jensen) være gift og ha den eksterne filmmakeren Maria Lagerquist (spilt av Ingrid Rusten) som elskerinne i skjul?

Noen forteller at de gråt under forestillingen fordi de ble minnet på møter med mennesker som hadde et svært anstrengt forhold til kall og seksualitet. Noen ble sinte fordi de føler seg ærekrenket. Atter andre syntes hele forestillingen var latterlig. Dum. Og noen lo.

Selv lo jeg masse av vitsene, hadde lyst til å klappe til musikken og koste meg. Jeg følte imidlertid aldri at det var meg de snakket om. Kanskje er jeg for ung? Vi som kalles misjonsfolk er uansett en svært mangfoldig gruppering. Det gjør også at våre egne erfaringer er avgjørende for hvordan vi oppfatter teaterstykket.

Kanskje er samtalene på kantina en god nok grunn til å forsvare teaterstykket? konkluderte vi rundt bordet på kantina i NMS. Det at forestillingen blir diskutert, gjør den kanskje viktig nok i seg selv? Derfor vil jeg anbefale folk å se den. Den presenterer ikke hele sannheten om misjonsfolket eller oss som jobber og har jobbet i misjonen. Historien er gammel. Mye er forandret. Folk har svært forskjellig erfaring. Men den gir innspill til debatt om oss selv, som innbyggere i det moderne Norge. Det er nok i seg selv.

Biogass og teknologioverføring mellom Kina og Madagaskar

Jeg har en forkjærlighet for alternativ energi. Og biogass laget av husdyrmøkk og kloakk er noe av det mest fasinerende.

Kokeplater som bruker metangass fra biogasstanken.

Tank under bygging. Oppå her skal doen være.

Koblingsboks på kjøkkenet.

Gloria (ZhongFei) demonstrerer gassledninger fra tanken. 

Altså, man tager et utedo, og gjerne møkka fra et par griser i tillegg, og leder kloakken ned i en stor rund tank. Kloakken avgir metangass som er en klimagass, er brennbar, er luktfri, og som er det samme som brukes på gasskomfyrer. Man leder altså gassen i ledninger inn på kjøkkenet og bruker den til matlaging.
Når kloakken er blitt til gjødsel, ledes den over til en ny tank, som bonden kan finne gjødsel i. Denne gjødselen er ren, etter prosessen i tanken, og luktfri, men har ikke mistet egenskapene som gjødsel.

Hva er så effekten?

- Det går mindre ved til matlaging. Skogforvalterne rapporterer at de i løpet av få år ser endringer i skogen. Mer skog, altså, som er bra for klimaet, for å forhindre erosjon, osv.
- Kvinnene, som hadde jobb med å hente ved, får frigjort mye tid. Denne tiden brukes til å få opplæring i inntektsbringende aktiviteter.
- God kompost er bra for avlingene og matproduksjonen.
Altså en vinn-vinn-situasjon for bonden og for miljøet.

Kompetanseoverføring fra Kina til Madagaskar

NMS har startet et prosjekt i samarbeid mellom Den lutherske kirken på Madagaskar (FLM) og Amity Foundation, som er en frivillig organisasjon startet av Tre-selvkirken i Kina, for å overføre denne teknologien fra Kina til Madagaskar.
Dette er veldig spennende. Det har vært flere spennende møter mellom kinesere og gassere på prosjektnivå med sang, dans og nye vennskap, samtaler om religion, og gudstjenestegang.
Kinesiske myndigheter har møtt opp og engasjert seg, men da denne avtalen er mellom frivillige organisasjoner, vil det ikke ligge noen økonomiske incentiver for dem i dette.
Det er mange utfordringer. En av de største er at det på Madagaskar er tabu mange steder å samle skit. Det er altså vanskelig med doer, og enda verre for bøndene å bruke komposten fra mennesker på åkrene. De vil starte med grisemøkk og kumøkk. Gasserne driver mye med griseoppdrett, og har mye melkekyr. De første anleggene skal bygges på jordbruksskoler.
I Kina sponser lokale myndigheter biogassanleggene med ca 50 %. Bøndene dekker 27 %, og prosjektet 23 %. Dette er en utfordring på Madagaskar fordi bøndene der er langt fattigere enn i Kina, og fordi staten på Madagaskar ikke dekker slikt. Dette medfører en utfordring på kostnadssiden. Vi hadde håpet å kunne bruke lokalprodusert murstein, men de er ikke sterke nok, noe som også er prisdrivende.
Skal vi så gi opp? Nei. For bonden får gratis gjødsel, og gratis kokegass. Denne effekten er verdt mye. Forhåpentligvis vil mange gassiske bønder skjønne det etter hvert.

Les mer om hvordan dette går på bloggene til Stine H. Pedersen på Madagaskar, og en Prosjektblogg i Kina. 

I NMS betaler vi våre klimakvoter på alle flyreiser til dette prosjektet. Les mer her

Kinareise

Jeg var så heldig å få være med på tur med flere av kollegene i NMS til Kina i sist uke. Jeg var med som ansattes representant og medlem i Landsstyret i NMS.

Hong Kong

Lutheran Theological Seminary, LTS, Hong Kong

Turen startet i Hong Kong. NMS har én partner i Hong Kong, Den evangelisk-lutherske kirken i Hong Kong (ELCHC). Dette er en av sju (!) små lutherske kirker i Hong Kong.Vi hadde samtaler med kirkens biskop, og var på omvisning og hadde samtaler på LTS, som er et felles luthersk teologisk seminar i Hong Kong. På seminaret utdannes det prester som arbeider i kirkene i Hong Kong, i hele Mekong (Burma, Laos, Kambodsja) så vel som i Fastlands-Kina. NMS har ei misjonær, PoChu Grønvold, sekundert til LTS. LTS holder på å etablere et nytt undervisningstilbud i diakoni som NMS er med på å delfinansiere.

Lutheran Theological Seminary, LTS, Hong Kong

Da misjonsarbeidet i Hong Kong ble etablert, etter revolusjonen i Kina i 1948, var det mye flyktninger i Hong Kong, og den sosiale nøden vare stor. Mange av misjonsorganisasjonene og kirkene etablerte skoler, helsetilbud og sosiale tilbud i byen. I dag drives en stor andel av helse- og sosiale institusjoner i Hong Kong av kirkene, med finansiering fra myndighetene.

Jernbanestasjonen i Changsha med Maos signatur i rødt

Kirken i Hunan

Vi fortsatte med hurtigtog fra Shenzhen, som er nabobyen til Hong Kong i Fastlands-Kina. Toget brukte 2,5 timer Changsha, som er hovedstad i Hunan provins. 300 km/t. 

Hunan er for øvrig provinsen som formann Mao kom fra. På jernbanestasjonen i Changsha, som er provinshovedstad, er Mao's signatur udødeliggjort på taket av jernbanestasjonen . 

En ny kirke i Yiyang

NMS startet arbeidet i Hunan i 1902, med senter i byen Yiyang. Ved siden av evangeliserende arbeid, ble det etablert sykehus, skoler og sosiale institusjoner. Disse drives idag av staten, og er anerkjente som faglig svært gode institusjoner. Folk vi snakket med mente årsaken var fundamentet misjonærene hadde lagt ned. Uansett årsak er det gledelig at institusjonene er faglig gode, og har et godt renommé så lenge etter at misjonærene måtte reise i 1948.
Alle kirkene i dette området, som i resten av Kina, ble stengt under kulturrevolusjonen (1966-1976), og mange prester og kristne ble fengslet fordi de ble beskyldt for å være borgerlige. Først fra 1979 ble de første kirkene åpnet, og fremdeles arbeider kirken med å få tilbake konfiskerte eiendommer.

Huset til høyre ble bygd av norske misjonærer, og inneholder fire leiligheter.

Forurensning

Elva som går gjennom ZhangJiaJie, Hunan, en av sideelvene til Yangtse. 

En må reise langt ut på landsbygda i Kina for å se klar, blå himmel. Vi fant himmelen i Yongshun, området der Amity Foundation, som er en av NMS sin partnere i Kina, driver et biogassprosjekt med støtte av NMS v/Norad. 

Elva som går gjennom ZhangJiaJie, Hunan. 

Befolkningen som får nytte av biogassprosjektet er fra minoritetsgruppa Tujia. 

Landsby i Yongshun som er del av biogassprosjektet

Det bygges nye hus overalt på landsbygda,

Shanghai og Nanjing

Reisen ble avsluttet med møter og litt sightseeing i Nanjing og Shanghai, store byer med enormt med mennesker og masse rikdom. 

De offisielle tallene på antall medlemmer av Tre-selv-kirken i Kina er nå 23mill fordelt på over 56.000 menigheter. Det sier seg selv at det er en stor utfordring å utdanne nok prester og menighetsledere til så mange menigheter. I tillegg er det husmenigheter, den katolske kirken, og noen ortodokse kristne. Tallene på antall kristne varierer mye alt etter hvem en spør, og varierer mellom 2 og 10% av befolkningen. 

Amity sitt bibeltrykkeri feirer i disse dager at de har trykket 100 mill bibler. 56 mill av disse er distribuert i Kina siden 1985. Det er mulig å få kjøpt bibler i kirkene, men det er nok en stor utfordring og få distribuert bibler ut til hele dette store landet.

Gratulerer med dagen!

I dag er Det Norske Misjonsselskap 170 år.

Les mer på www.nms.no

Hvis nissen flytter med på lasset

Det Norske Misjonsselskap (NMS) ikke ønsker å bidra til å hastedøpe mennesker. Vi bruker lang tid, gjerne mange år, fra en muslim viser interesse for kristen tro til vedkommende blir døpt og innlemmet formelt i kirken. NMS ønsker ikke å bidra til økt konflikt i lokalsamfunnet, og derfor føres det mange steder samtaler både med konvertitten og familien før vedkommende blir døpt.

Mandag denne uka ble det kjent at en norsk konvertitt til islam, med norske foreldre er kommet i medienes søkelys etter at han har gjennomgått terrortrening i Yemen.

Som kommentar til hendelsen sier Linda Alzaghari til VG at det tipper over for noen konvertitter fordi de opplever store omveltninger. ”De stopper å gjøre ting på dagen. De er ofte i konflikt med familien. De blir en del av utenforskapet, og søker da tilhørighet hos muslimske grupper”. Linda Alzaghari er daglig leder i tenketanken Minotenk. Hun konverterte selv til islam i 2005 (fra VG-nett, 27.6.2012).

Konfliktmakere. I en norsk folkesang synger vi om mannen som ville flytte, men som aldri ble kvitt nissen. Nissen hang med på lasset uansett hvor han fòr. Selv om kirken skal være et sted for ufullkomne mennesker, er det ikke nødvendigvis greit at kirken eller moskeen blir et samlingssted for konfliktmakere som ikke finner seg til rette noen steder. Det er en stor utfordring for mottagermenighetene av konvertitter å ta imot de ærlig søkende, og samtidig ikke ukritisk ta imot konfliktmakerne. Jeg vil tro at dette er et tema også blant muslimske lærde i Norge, på samme måte som vi som arbeider med kristen misjon diskuterer dette.

Samtidig er det en rekke mennesker som etter lang tids ærlig søking ender med å skifte tro eller konfesjon. En av disse ærlige søkende var broder Arnfinn Haram, som gikk fra å være en konservativ lavkirkelig teolog og prest i Den norske kirke, til å melde overgang til den katolske kirken. Han ble gravlagt i sist uke under et stort oppmøte av kirke- og organisasjonsledere fra alle leire. Begravelsen ble et vitnesbyrd om kirkens enhet fra en av Norges mest kjente konvertitter.

Ikke hastedøpe. Når en starter misjon på et nytt sted, er det ikke sjelden at de som først nærmer seg misjonærene er folk som strever med å finne seg til rette i eget samfunn. For kirken er dette en stor utfordring fordi vi er kalt til å forkynne for de som står utenfor samfunnet. De fattige og marginaliserte har alltid vært en viktig målgruppe for kirkelig arbeid. Samtidig er det en utfordring hvis de første medlemmene av menigheten blir mennesker som er i konflikt med samfunnet de kommer fra.

Dette, og at noen kan ønske å konvertere til kristen tro av bekvemmelighetshensyn, resulterer i at Det Norske Misjonsselskap (NMS) ikke ønsker å bidra til å hastedøpe mennesker. Vi bruker lang tid, gjerne mange år, fra en muslim viser interesse for kristen tro til vedkommende blir døpt og innlemmet formelt i kirken. NMS ønsker ikke å bidra til økt konflikt i lokalsamfunnet, og derfor føres det mange steder samtaler både med konvertitten og familien før vedkommende blir døpt. For selv om mange kristne opplever forfølgelse i muslimske land, er det ikke et poeng å bidra til å øke polariseringen og konfliktene mellom kristne og muslimer.

Det er knyttet sterke sanksjoner til å konvertere fra islam til kristendom. Noen land praktiserer dødsstraff eller fengselsstraff mot konvertering. Minst like farlig er det når familien tar saken i egne hender og straffer familiemedlemmet som forlater islam, og det er ikke noe man kan ta lett på som misjonsorganisasjon eller kirke.

Respektfull. NMS arbeider gjennom kirker og kirkelige organisasjoner i hele verden innenfor de tre programmene Budskap, Bistand og Bygging. I Policydokumentet om muslimmisjon for Det Norske Misjonsselskap (www.nms.no) fra 1994 uttrykkes det et ønske om at mennesker skal bli kristne gjennom en fredelig og respektfull dialog. ”Do no Harm”, som er en konfliktforebyggende metodikk, brukes også i dette arbeidet. NMS var derfor aktiv deltager i arbeidet med å utvikle en Codes of conduct for misjon, initiert av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, som del av dette engasjementet.

Debattinnlegget ble publisert i Vårt Land fredag, 29.6.2012, og på Verdidebatt senere samme dag.

Studiepermisjon

Jippi!
I dag har jeg fått innvilget studiepermisjon fra midten av august. Skal få lov til å skrive endel. Det betyr at det kommer mer på bloggen framover.

Endelig ei jente!

Jeg kjente ei jente som het Endelig!. Ja, hun het ikke Endelig!, men navnet hennes betyr det.
Endelig! er et navn som ofte brukes på ei etterlengtet jente som kommer etter en rekke gutter i søskenflokken.

Endelig! var lillesøster med seks eldre brødre. Mora hennes fortalte meg at hun så gjerne ønsket seg ei datter. Derfor fikk hun det ene barnet etter det andre, i håp om at det snart skulle komme ei jente, men det kom bare gutter.

Mora fikk en drøm, slik gravide kvinner ofte får i begynnelsen av svangerskapet. Hun fikk en drøm om ei jente som var kullsvart, og hun svarte: "Endelig! Jeg vil ha henne likevel, uansett om hun er helt svart, vil jeg ha denne jenta". Og hun fikk jenta, og jenta var helt svart. Og hun fikk navnet Endelig! fordi mora var så glad for å få ei jente, selv om hun var svart, sa hun.

Endelig! hadde en drøm om å bli journalist, og gikk på universitetet da hun ble syk.
Hun døde av kreft for noen år siden, 22 år gammel, og mora sørger fremdeles.

En liten andakt på en tung dag

Jeg hadde andakt på Misjonshøyskolen idag. Her er teksten, og noen ord jeg delte etter det.

Dagens tekst er hentet fra Esekiel 34.

11 Så sier Herren Gud: Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem. 12 Som en gjeter tar seg av sauene sine og er med dem den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem fra alle stedene de kom til da de ble spredt, på den mørke og skytunge dagen. 13 Jeg vil føre dem ut fra folkene, samle dem fra landene og føre dem inn i deres eget land. Så skal jeg gjete dem på fjellene i Israel, i dalene og overalt hvor de bor i landet. 14 På gode beitemarker skal jeg gjete dem, de skal ha engene sine på Israels høye fjell. Der skal de hvile i frodige enger. De skal gå på saftige beiter på fjellene i Israel. 15 Jeg vil gjete sauene mine og la dem hvile, sier Herren Gud. 16 Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.

Vi er for tiden vitne til rettssaken etter den 22. juli. Ungdommer som ble jaget som fritt vilt. Bombe-eksplosjon. Hat.

Vi er også vitne til en forferdelig situasjon i Mali, i Syria, og i Sør-Sudan, der mennesker tvinges på flukt.
NMS sitt arbeid i Mali er hardt rammet av borgerkrigen og sultkatastrofen. I sist uke snakket jeg med en som hadde flyktet ut fra Douentza, som er en av byene der det inntil nylig var misjonærer. Nå er byen tom. Nesten tom for mennesker. Helt tom for mat. Og helt tom for medisiner og helsepersonell. Daglig er det raid fra rebeller som holder til ikke langt unna.
NMS arbeider i Mopti region, som grenser opp mot de tre nordlige provinsene som er tatt av touareg-geriljaen, tett fulgt av salafister.

Teksten for idag er trassig. For hvordan kan man snakke om grønne enger i en verden preget av ondskap, av sorg, og av nød?

Jeg vil gjete sauene mine, og la dem hvile, sier Herren Gud. På frodige enger. Jeg vil lete opp de bortkomne, og hele (to heal) dem. Dette er kirkens kall. Oppstandelsen vitner om dette, at Jesus vant over døden, og over ondskapen. Vårt kall å samtidig arbeide for å hele (to heal) mennesker, samtidig som vi tror at én dag skal rettferdigheten seire. En dag skal vi alle få frihet og rettferd, og Gud skal ta et oppgjør med ondskapen. Gud skal bringe rett, og reise opp de undertrykte.

Andakt Misjonshøyskolen, 19.4.2012