Arbeidet med å stoppe kjønnslemlestelse i Konna i Mali fortsetter på tross av uroen. Mange ledere og enkeltpersoner engasjerer seg i å stoppe praksisen, og at det ikke lenger er tabu å snakke om kjønnslemlestelse.
Første gang noen fra NMS-kontoret i Stavanger tok opp problemene med kjønnslemlestelsen med de maliske ansatte i utviklingsprosjektet, ble det en hissig stemning. Temaet var tabubelagt.
Misjonær Janne E. Hinderaker engasjerte seg, og sammen med misjonær Kari Vestbøstad, som er sykepleier, og Oumarou Maïga, satte de igang. Oumarou Maïga bor i Fatoma, og var leder i en frivillig organisasjon. De så hvor mye skader lemlestelsen av jenter førte til, og engasjerte seg for å jobbe mot praksisen sammen med Janne og Kari.
NMS bidrog med litt penger. Frikirken bidrog med penger blant annet fra Aksjon håp. Sammen klarte de å sette problemet på dagsorden, mobilisere befolkningen, helsemyndighetene og lokale ledere i kommunene Fatoma og Konnari, og fikk svært gode resultater.
I 2009 startet arbeidet med å ta i bruk lærdommen fra Fatoma og Kounari, for å stoppe omskjæringen i Konna kommune. Daværende utviklingsminister Erik Solheim var i Mali, og ønsket å bidra. Utenriksdepartementet bevilget 1 mill NOK i året til dette arbeidet. Disse pengene muliggjorde en intensiv innsats gjennom de siste fem årene.
Jeg var så heldig å treffe en rekke kvinneledere i Konna i mai 2009, sammen med ordføreren, samarbeidsorganisasjonen som NMS er en del av, og de ansatte i utviklingsprosjektet (bildet). Vi snakket om kvinners situasjon generelt, og om kjønnslemlestelse spesielt. Kvinnene fortalte om barn som var dødd eller fått alvorlige infeksjoner etter operasjonen. Vi snakket om de som utfører inngrepet og som har sin inntekt av dette arbeidet. Kvinnene lovte til slutt at de ville være med oss å arbeide for å stoppe omskjæringen.
Det har vært viktig i hele prosessen ikke å være fordømmende, men å lytte til det folk har å si. Bare gjennom en åpen dialog, der alle motforestillinger får kommet fram, er det mulig å endre en så gammel og innarbeidet tradisjon. Ingen har fordeler av at praksisen fortsetter under jorda, men endringer tar tid. Foreldre flest ønsker ikke å skade barna sine. Når de fortsetter med gamle skikker, er det fordi de tror det er best for barna.
Hva har så skjedd? Det er vanskelig å vite om kjønnslemlestelsen har tatt slutt eller om folk bare utsetter operasjonen. Det kan vi ikke vite før om mange år. Men temaet er ikke tabu lenger, slik det var i 2005, og mange har engasjert seg for å stoppe praksisen. Det er lovende for framtiden.
