Kriser i fransktalende Afrika

«Hvorfor har de fransktalende landene større problemer enn oss?», spurte den tanzanianske utenriksministeren Bernard Membe i et intervju i den franske ukeavisa Jeune Afrique (29.11.2012). Han henviste til de store politiske problemene i land som Madagaskar, Rwanda, Burundi, Kongo, SAR (Den sentralafrikanske republikk) og Mali.

Krisene har fortsatt, med kuppet i den sentralafrikanske republikk (RCA) som siste del av hendelsesrekken. I løpet av de siste årene har det vært borgerkrig/kupp på Madagaskar, Elfenbenskysten, Mali, og RCA, Kongo. Situasjonen er svært labil i land som Tchad, Rwanda, Kongo Brazzaville, Niger, Senegal og Kamerun. Dette er land som sjelden er i nyhetsbildet i Norge, men som økonomisk og politisk er viktige globalt.

Ingen av de fransktalende landene er fattige på naturressurser. De har tømmer, mineraler, olje og gass, kakao og bomull. I tillegg er det mye god jordbruksjord, og flere av landene produserer kjøtt som eksporteres til nabolandene. Utdannelsesnivået er ikke lavere enn de engelsktalende landene, med Elfenbenskysten, Kamerun og Senegal på topp. Samtidig er det krise på krise.

Det foregår en global kamp om tilgang til naturressurser der nasjoner, multinasjonale selskaper og private foretak sloss om rettigheter. I denne kampen er det mange som er villige til å bruke alle midler, også å destabilisere regimer, sette inn lakeier, eller bruke våpenmakt for å få tilgang på ressurser. Frankrike har brukt og bruker Fremmedlegionen som virkemiddel, og kombinasjonen av private franske økonomiske interesser og myndighetens økonomiske og politiske interesser i landene bidrar til å destabilisere dem.

Stabile demokratier med en befolkning som krever ansvar fra sine styrende ledere er det viktigste våpenet mot dette misbruket. Norge er involvert i skatteutviklingsprogram og Olje for utvikling i noen av disse landene, men dette arbeidet krever også at det utvikles demokratiske grunnmodeller nedenfra der befolkningen krever lederne til ansvar for sine beslutninger.

Norge de siste årene lagt ned de to ambassadene som lå i fransktalende land sør for Sahara, i henholdsvis Elfenbenskysten og Madagaskar. Det var mange fordeler med å etablere en ambassade i Ghana, som er ny olje- og gassnasjon, men samtidig er det et spørsmål om det var klokt å legge ned ambassadene i Antananarivo (Madagaskar) og Abidjan (Elfenbenskysten). Med det har Norge også forhindret seg selv fra å vedlikeholde kompetanse om disse landene, og om den politikken som føres fra Frankrike. Det er synd. 

Tar kjønnslemlestelsen i Mali snart slutt?

Arbeidet med å stoppe kjønnslemlestelse i Konna i Mali fortsetter på tross av uroen. Mange ledere og enkeltpersoner engasjerer seg i å stoppe praksisen, og at det ikke lenger er tabu å snakke om kjønnslemlestelse. 

Første gang noen fra NMS-kontoret i Stavanger tok opp problemene med kjønnslemlestelsen med de maliske ansatte i utviklingsprosjektet, ble det en hissig stemning. Temaet var tabubelagt. 

Misjonær Janne E. Hinderaker engasjerte seg, og sammen med misjonær Kari Vestbøstad, som er sykepleier, og Oumarou Maïga, satte de igang. Oumarou Maïga bor i Fatoma, og var leder i en frivillig organisasjon. De så hvor mye skader lemlestelsen av jenter førte til, og engasjerte seg for å jobbe mot praksisen sammen med Janne og Kari. 

NMS bidrog med litt penger. Frikirken bidrog med penger blant annet fra Aksjon håp. Sammen klarte de å sette problemet på dagsorden, mobilisere befolkningen, helsemyndighetene og lokale ledere i kommunene Fatoma og Konnari, og fikk svært gode resultater. 

I 2009 startet arbeidet med å ta i bruk lærdommen fra Fatoma og Kounari, for å stoppe omskjæringen i Konna kommune. Daværende utviklingsminister Erik Solheim var i Mali, og ønsket å bidra. Utenriksdepartementet bevilget 1 mill NOK i året til dette arbeidet. Disse pengene muliggjorde en intensiv innsats gjennom de siste fem årene.

Jeg var så heldig å treffe en rekke kvinneledere i Konna i mai 2009, sammen med ordføreren, samarbeidsorganisasjonen som NMS er en del av, og de ansatte i utviklingsprosjektet (bildet). Vi snakket om kvinners situasjon generelt, og om kjønnslemlestelse spesielt. Kvinnene fortalte om barn som var dødd eller fått alvorlige infeksjoner etter operasjonen. Vi snakket om de som utfører inngrepet og som har sin inntekt av dette arbeidet. Kvinnene lovte til slutt at de ville være med oss å arbeide for å stoppe omskjæringen. 

Det har vært viktig i hele prosessen ikke å være fordømmende, men å lytte til det folk har å si. Bare gjennom en åpen dialog, der alle motforestillinger får kommet fram, er det mulig å endre en så gammel og innarbeidet tradisjon. Ingen har fordeler av at praksisen fortsetter under jorda, men endringer tar tid. Foreldre flest ønsker ikke å skade barna sine. Når de fortsetter med gamle skikker, er det fordi de tror det er best for barna. 

Hva har så skjedd? Det er vanskelig å vite om kjønnslemlestelsen har tatt slutt eller om folk bare utsetter operasjonen. Det kan vi ikke vite før om mange år. Men temaet er ikke tabu lenger, slik det var i 2005, og mange har engasjert seg for å stoppe praksisen. Det er lovende for framtiden.

Den gode viljen

God vilje har aldri vært tilstrekkelig for å få gode resultater, men det er heller ikke nok å sette i gang med gode tiltak. De må koordineres med myndighetenes og kirkens strategier. Dette kan være et krevende arbeid. Samtidig opplever vi som misjonsorganisasjon at denne måten å arbeide på gir svært gode resultater.

– Lokalt eierskap, deltagelse og relevans, summerte evalueringsteamet. Men hva betyr disse ordene som gjentas, og hvorfor er de så viktige?
I løpet av våren sender NRK en serie om bistand: Den gode viljen. Er god vilje nok for at mennesker skal få et bedre liv? spør programskaperne. I NMS tror vi ikke at god vilje er nok.

Verdighet
Evangeliene forteller om en døvblind mann som ropte på Jesus. Da Jesus hørte ham, svarte han mannen ved å spørre: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Jesus lar mannen selv definere sine egne behov, og lar ham få lov til å beholde styringsretten i eget liv.

Landsbysjef Boureima Dicko med ungeflokken sin. Framme til høyre i bildet en prosjektansatt.

I 2009 snakket jeg med landsbysjef Boureima Dicko i Mali. Han la vinn på å fortelle at noe av det de satte mest pris på med NMS’ utviklingsprosjekt, var at prosjektet snakket med dem og lot dem selv beskrive egne behov.

– Når dere kommer, spør dere oss hva vi trenger før dere gjør noe. Det er det vi liker så godt med dere, sa Dicko. 

Jeg spurte litt mer hva han mente, og han svarte med å komme med et eksempel. Noen hadde kommet og gravd en brønn et stykke utenfor landsbyen. Han visste ikke helt hvem som hadde gjort det, men brønnen ble ikke brukt fordi den lå på feil sted. Den brønnen NMS-prosjektet  hadde gravd derimot, var gravd etter avtale med landsbyen. De hadde selv vært med på å grave, og de sørget for at den ble vedlikeholdt gjennom brønnkomiteen som var etablert. Denne brønnen og vaksinasjonsprogrammet som vi hadde medvirket til, hadde ført til at barna i landsbyen nå overlevde i langt større grad enn før. –Se så mange barn det er her. Før var det nesten ikke barn. De døde alle sammen. Før vi fikk brønn måtte vi også arbeide om natta. Da var det kjøligere. Nå overlever barna, vi kan vaske oss, og slipper å arbeide om natta.

Bærekraft
Det å selv få lov til å definere sine egne behov har med verdighet å gjøre. Men like viktig er det at resultatene av innsatsen ofte blir bedre og mer bærekraftige når lokalbefolkningen ikke bare er passive mottagere, men aktive medspillere i utviklingen.
NMS gjør dette gjennom å bidra til å etablere lokale utviklingskomiteer i prosjektene som drives av samarbeidskirkene. Medlemmene blir valgt av allmøtet i landsbyen. Utviklingsprosjektene har sjekklister som de bruker for å sikre at både kvinner og menn av alle lag i samfunnet er representert i komiteen.

– Hva er de største behovene i landsbyen? spør vi folk. De svarer ofte at de mangler rent drikkevann, vei, skole og helsetilbud til befolkningen. Avlingene er kanskje dårlige, og de mangler både innsatsvarer og mulighet for å selge varene på markedet. Noen er opptatt av at mange ikke kan lese og skrive. Atter andre at de unge jentene prostituerer seg for å få penger til mat og såpe.

Ett enkelt prosjekt kan ikke løse alle problemer for folk. Vi tror imidlertid at når landsbyen får hjelp til å organisere seg, og lærer hvordan de kan arbeide sammen med myndighetene for å løse noen problemer, kan de selv løse andre behov senere. Vi gir dem altså redskaper til å løse utfordringer i lokalsamfunnet. For å få dette til, må de også selv delta og komme med bidrag til utviklingen.

Gode resultater
I landsbyen Ankazoabo i Baraområdet på Madagaskar traff jeg ei kvinne

som hadde gjennomført lese- og skriveopplæring gjennom det integrerte utviklingsprosjektet som kirken driver, støttet av NMS. Hun gjennomførte kurset, fikk diplom, og etablerte en forening sammen med de andre som også hadde fullført lese- og skriveopplæringen. De lærte også litt regning på kurset. I denne landsbyen var folk ukjent med bruk av penger, så det fikk de også opplæring i. Staben i prosjektet kom med forslag på hva medlemmene i foreningen kunne gjøre for å øke inntektene sine. De valgte å starte med å dyrke peanøtter og bruke forbedrede metoder for risdyrking. Min venninne fikk to små bokser med peanøtter som frø, og sådde dem på rette rader. Etter den første avlingen gav hun tilbake de to boksene med peanøtter så andre kunne arbeide med dem. Resten av avlingen beholdt hun selv. Året etter hadde hun nok peanøtter både til mat til familien og til salg. Slik fikk hun inntekter.

I tillegg startet kvinnene i Fotivolo en kvinneforening som arbeidet med kvinnerettigheter. De var spesielt opptatt av at giftealderen for de unge jentene var så lav. De unge jentene etablerte en ungdomsforening der de møttes og fikk hjelp til å få inntekter på annet vis enn ved å prostituere seg. I landsbyen Fotivolo var det ikke unormalt at jenter på 10-12 år ble gravide og fødte.

Kvinnene jeg snakket med fortalte mange flere historier om konsekvensene av dette. Vi ser altså at en liten gnist som tennes gir enormt store resultater - fordi prosjektet arbeider så tett sammen med målgruppen.

I løpet av høsten 2012 ble prosjektet evaluert av et eksternt evalueringsteam, som skryter uhemmet av resultatene til prosjektet. Prosjektet evner å få til deltagelse, lokalt eierskap, og innsatsen er relevant. Den svarer altså på behovene til befolkningen.

Lokalt eierskap
I de integrerte utviklingsprosjektene i Etiopia, Mali og Madagaskar er ett av de viktigste kriteriene for prosjektene at folk selv skal definere sine egne behov. Lokalt eierskap kaller vi det når folk ikke bare er mottagere av hjelp, men selv opplever at de eier prosjektet. De deltar gjennom at de er med og definerer behovene sine. De deltar gjennom dugnader og fellestiltak. Og de deltar ved at de selv sørger for vedlikehold. Når målgruppen går fra å være mottager til å bli deltager, blir de også eiere av prosjektene, og sørger samtidig for at tiltakene er relevante for dem.

Verden i endring
Afrika har forandret seg svært mye de siste 50 årene siden frigjøringen. Det er i dag skoler og helseklinikker over alt. For 50 år siden var det et stort behov for utenlandske sykepleiere og lærere. I dag utdanner de fleste afrikanske landene sine egne lærere og sykepleiere. Dette betyr at vi som misjonsorganisasjoner, kirker og myndigheter har fått svært gode resultater på innsatsen vi har gjort for at barn skulle gå på skole og få et helsetilbud.

Samtidig må vi tenke framover for å dekke dagens behov, og finne ut hvilken plass kirkene skal ha i utviklingen av samfunnet. Statens rolle er mye mer aktiv i dag enn før.

I NMS sin innsats for flyktningene i Mali, er det de regionale myndighetene i Mopti region som koordinerer innsatsen gjennom en flyktningekomité. NMS sin samarbeidsorganisasjon er representert i denne komiteen.

God vilje har aldri vært tilstrekkelig for å få gode resultater, men det er heller ikke nok å sette i gang med gode tiltak. De må koordineres med myndigheter og kirkenes strategier. Dette kan være et krevende arbeid. Samtidig opplever vi som misjonsorganisasjon at denne måten å arbeide på gir svært gode resultater.

Artikkelen er også publisert i Misjonstidende 3/2013.

Til lags åt alle...

Om likhet eller ulikhet som grunnlag for nasjonsbygging. Trenger vi å være like for å være sammen som nasjon?

”Du snakker fransk som en kameruner. Hvor har du lært det?” Jeg fortalte at jeg var vokst opp i byen Ngaoundere i Nord-Kamerun. ”Men da er du jo kameruner, du da!”, smilte den ukjente mannen jeg kom i prat med. Jeg har hatt mange slike sterke møter med kamerunere de siste årene.

Fram til jeg var 16 år bodde jeg hovedsakelig i Kamerun i Vest-Afrika. I dag sier jeg ofte at jeg er svart bak den lyse huden. Det er fordi jeg som 40-åring erfarer at oppveksten i Afrika har formet meg langt mer enn jeg trodde tidligere.

Kamerunerne er rause, og denne rausheten har gjort det langt lettere for meg å komme til rette med min egen identitet som både norsk og kamerunsk.

Kamerun er, i motsetning til Norge, et av de mest heterogene landene på jorda. Befolkningen på rundt 20 millioner snakker 242 forskjellige språk, inndelt i 5 språkgrupper som innbyrdes er like ulike som norsk og arabisk. Landet er delt i et kristent sør, og et muslimsk nord, en franskspråklig og en engelskspråklig del. Kamerun var opprinnelig tysk koloni, som ble delt mellom Frankrike og England etter første verdenskrig, og har beholdt både fransk og engelsk skolesystem. For å summere opp; Kamerun er noe av det mest mangfoldige som finnes.

Allikevel, og på tross av alt dette, har befolkningen en idé om at kamerunere er noe eget, som er vesentlig forskjellige fra for eksempel nigerianere og tchadienere. De har altså lykkes i å etablere en nasjonal identitet, noe som gjør kamerunere til noe annet enn nabofolkene. I realiteten bor en stor del av folkegruppene også i nabolandene, og det er mye kontakt på tvers av grensene. Den kamerunske identiteten er etablert på tross av et stort mangfold av språk og folkegrupper. I Kamerun er folk kamerunere, samtidig som de beholder sin etniske og religiøse identitet, og det er kanskje derfor lettere å inkludere slike som meg inn i fellesskapet.

Da nasjonen Norge ble opprettet for 200 år siden, var det viktig å skape én nasjonal identitet. I hele Vest-Europa, ble nasjonalstatene etablert på basis av én etnisk identitet på tross av at det eksisterte minoriteter som jødene, samene og sigøynerne som ikke delte majoritetens språk og kultur. Mens land som Kamerun  ble etablert som nasjon uavhengig av befolkningens religiøse og etniske tilhørighet, blir etnisitet og nasjon satt som likestilte enheter i Vest-Europa.

Den nasjonale identiteten i Norge var basert på enhetsideologi der det var viktig at vi alle var like. Det at alle var luthersk kristne nordmenn ble sett på som en forutsetning for likheten. Det er symptomatisk at både jøder og jesuitter (katolikker) ikke fikk ”adgang til riket”. Konventikkelplakaten ble fjernet først i 1842, og inntil da hadde det ikke engang vært lov med religiøse samlinger utenom kirkene. Hvordan samene, jødene, kvenene, taterne, sigøynerne og russere som bodde i Norge opplevde situasjonen, var det få som brydde seg med.

Norge ble altså etablert på en myte om at vi nordmenn er like. Det ble gjort blant annet ved å eliminere alle ulikheter, som ved å føre en streng assimileringspolitikk mot samer og tatere, og ved å insistere på at alle etniske nordmenn skulle være like. Ulikhet blir fremdeles i dag sett på som en trussel av mange.

Geografiske ulikheter

Selv er jeg vestlending. Det er kulturforskjeller mellom Rogaland og Sunnmøre, men kulturforskjellene mellom kystområdene og innlandet er enda større. Det er forskjeller i kulturen mellom by og land, og mellom sør og nord.

De regionale forskjellene i Norge blir kanskje aller mest synlige når vi begynner å fortelle vitser. Humoren er ulik mellom de ulike landsdelene, og det er en kjensgjerning at trøndere og rogalendinger ikke forstår hverandres humor.

På 1800-tallet ble innlandskulturen i Telemark valgt som den representative norske kulturen på tross av at mange nok ikke opplevde at dette var deres kultur.

I Bergen heter det at ”jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Bergen”, og noen har tolket dette som en påstand om at bergensere ikke føler seg som nordmenn. Jeg tror kanskje heller at utsagnet sier mer om hvor krevende nasjonsbyggingsprosessen var, spesielt for mange byfolk og sjømenn som ikke følte seg hjemme i bildet av den norske bonden med bunad.

Familien min på morssiden er byfolk. De var etterkommere av bønder og håndverkere som arbeidet som funksjonærer, handelsfolk og sjømenn. De har imidlertid ikke etterlatt seg én eneste bunad, ikke et rosemalt skap og de lagde aldri rømmegrøt.

Vi har en idé i Norge om at vi må være like for å kunne fungere sammen som samfunn. Dermed oppstår det et sterkt konformitetspress, og det er liten aksept for variasjon. Når konformitetspresset er sterkt nok, blir det også viktig at ”min definisjon av det norske” blir rådende. Fordi hvis ikke jeg finner min definisjon av det norske igjen i den felles definisjonen av det norske, vil jeg da være ekte norsk?

Kampen om den kristne kulturarven havner midt oppi dette. For er vi egentlig kristne alle sammen, eller er det egentlig mest norsk å være passivt, døpt kirkemedlem? Er det bedehusfolket eller kirkefolket som er mest norske? De konservative eller de liberale?

I en slik kamp kan det være krevende å være katolikk eller muslim. Det kan imidlertid være like krevende å være aktiv kristen eller ateist fordi ens tro av mange fort oppleves som trussel på andres likhetsnorm. Skal ateisten eller muslimen definere norsk kultur, vil det kanskje ikke være rom for min tro, eller omvendt.

Jeg tror at vi er nødt til å utvide grensene for hva det vil si å være norsk, og vi må i større grad akseptere at andre nordmenn gjør ting vi selv ikke vil være en del av.

Jeg tror at det å avvikle skolegudstjenestene vil være å spille fallitt for mangfoldsønsket. For så lenge vi fortsetter med skolegudstjenester, så vil skolene måtte sørge for alternativer. Alternativene er med på å sikre at mangfoldet respekteres. Til lags åt alle kan ingen gjera, heter det i et gammelt ordtak. Det er ikke, og vil aldri være mulig å tilfredsstille alles behov i et samfunn. Det vi kan gjøre er imidlertid å respektere hverandres ulikhet, og anerkjenne at ulikheten er verdifull for samfunnet vårt. Det er ulikheten som får oss videre, som gjør at vi ikke stagnerer. Eksempelet fra Kamerun viser at det er mulig, og at det i en slik videre definisjon vil være lettere å inkludere mennesker med ulik hudfarge, etnisk bakgrunn og religion som norske nok.

Fader Vår, The Lords Prayer, in arabic

Anbefales!! Fader Vår på arabisk (med engelske undertekster). Utrolig vakkert!

Liturgireform og kirken vår. Hvor langt bør en gå?

Den nye liturgireformen ble initiert av Ungdommens kirkemøte, men i løpet av prosessen er det blitt svært få endringer. I realiteten er endringsmulighetene innskjerpet siden muligheten for unntak er begrenset. I min menighet i Gand kirke er knapt endringer fordi vi allerede har endret mye forut for reformen. Vi har eksperimentert noe, og tatt inn noen nye ledd, men de viktigste endringene ble gjort tidligere. Mange menigheter, spesielt i Stavanger bispedømme, har endret mye på liturgien de siste årene. Spesielt gjelder dette de nyetablerte menighetene, blant dem de menighetene som ble plantet med oppstartstøtte fra Det Norske Misjonsselskap (NMS), som Bogafjell og Bærland menigheter.

Spørsmålet er hvor langt en som kirke skal strekke seg for å holde på menigheter i Den norske kirken. I Stavanger har biskopen gått langt både i dialogen med forsamlinger som IMI, og med menigheter som Bymenigheten Sandnes (tidligere Lundehaugen menighet).

Ellers i Norge har man valgt en annen strategi.

Selv er jeg glad for at Stavanger biskop tidligere har gitt oss som menigheter stor frihet til å lage våre egne gudstjenester. Med den nye liturgireformen reduseres denne fleksibiliteten. Det er synd.

Avstandene på Jæren er korte. Det tar under en time å kjøre fra Stavanger i nord til Nærbø i sør. Det fører til at mange har mulighet å gå i en annen menighet enn der de geografisk sokner til. Vårt Land presenterer en gudstjeneste fra Bærland menighet, som ble etablert med støtte fra NMS. Det Vårt Land ikke sier er at nabomenigheten til Bærland, Ålgård kirke, følger tradisjonell liturgi. Folk har dermed en valgmulighet. Det samme gjelder i Stavanger sentrum. Mange som liker høykirkelighet kommer til domkirken på gudstjeneste, mens mange av dem som ønsker en mer barnevennlig gudstjeneste samt en skikkelig søndagsskole, søker seg til bydelsmenighetene.

Befolkningsveksten er svært stor i nabokommunene til Stavanger, noe som gjør det nødvendig å etablere nye menigheter og bygge nye kirker. Det er en viktig forutsetning for dette arbeidet.

Jeg er blant de som liker variasjon i former på gudstjenestene. Jeg synes det er flott når ungdommene slipper seg løs med lovsangsgruppe og band. Noen ganger tråkker de i salaten, men gjør vi ikke alle det? Jeg synes det er mye bedre at ungdommene slipper til og feiler enn en ungdomsfri gudstjeneste. Jeg liker når barnegospelkoret synger, og absolutt er best på sjarmen. Og jeg synes det er fantastisk når vi, slik vi gjorde det på søndag i min menighet, fikk lytte til solosang av operasanger Helge Rønning. Og jeg liker det når vi tar inn over oss at vi som kirke er del av et flerkulturelt fellesskap.  

Jeg kunne ønsket meg, og vil utfordre biskoper og kirkeråd, på en mer proaktiv rolle i forhold til både menighetsplanting og alternative gudstjenesteformer, spesielt i områder med stor befolkningsvekst. Det vil alltid bli ressursdiskusjoner ved etablering av nye menigheter, men samtidig er dette en forutsetning for vekst i vår kirke. 

En nesten identisk versjon av denne artikkelen er tidligere publisert i Vårt Land, og ligger på Verdidebatt.