«Hvorfor har de fransktalende landene større problemer enn
oss?», spurte den tanzanianske utenriksministeren Bernard Membe i et intervju i
den franske ukeavisa Jeune Afrique (29.11.2012). Han henviste til de store
politiske problemene i land som Madagaskar, Rwanda, Burundi, Kongo, SAR (Den
sentralafrikanske republikk) og Mali.
Krisene har fortsatt, med kuppet i den sentralafrikanske
republikk (RCA) som siste del av hendelsesrekken. I løpet av de siste årene har
det vært borgerkrig/kupp på Madagaskar, Elfenbenskysten, Mali, og RCA, Kongo.
Situasjonen er svært labil i land som Tchad, Rwanda, Kongo Brazzaville, Niger,
Senegal og Kamerun. Dette er land som sjelden er i nyhetsbildet i Norge, men
som økonomisk og politisk er viktige globalt.
Ingen av de fransktalende landene er fattige på
naturressurser. De har tømmer, mineraler, olje og gass, kakao og bomull. I
tillegg er det mye god jordbruksjord, og flere av landene produserer kjøtt som
eksporteres til nabolandene. Utdannelsesnivået er ikke lavere enn de
engelsktalende landene, med Elfenbenskysten, Kamerun og Senegal på topp.
Samtidig er det krise på krise.
Det foregår en global kamp om tilgang til naturressurser der
nasjoner, multinasjonale selskaper og private foretak sloss om rettigheter. I
denne kampen er det mange som er villige til å bruke alle midler, også å
destabilisere regimer, sette inn lakeier, eller bruke våpenmakt for å få
tilgang på ressurser. Frankrike har brukt og bruker Fremmedlegionen som virkemiddel, og kombinasjonen av private franske økonomiske interesser og myndighetens økonomiske og politiske interesser i landene bidrar til å destabilisere dem.
Stabile demokratier med en befolkning som krever ansvar fra sine styrende ledere er det viktigste våpenet mot dette misbruket. Norge er involvert i skatteutviklingsprogram og Olje for
utvikling i noen av disse landene, men dette arbeidet krever også at det
utvikles demokratiske grunnmodeller nedenfra der befolkningen krever lederne til
ansvar for sine beslutninger.
Norge de siste årene lagt ned de to ambassadene som lå i
fransktalende land sør for Sahara, i henholdsvis Elfenbenskysten og Madagaskar.
Det var mange fordeler med å etablere en ambassade i Ghana, som er ny olje- og
gassnasjon, men samtidig er det et spørsmål om det var klokt å legge ned
ambassadene i Antananarivo (Madagaskar) og Abidjan (Elfenbenskysten). Med det
har Norge også forhindret seg selv fra å vedlikeholde kompetanse om disse
landene, og om den politikken som føres fra Frankrike. Det er synd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar