Om meg

Bildet mitt
Arbeider med kirkelig bistand og organisasjonsutvikling i NMS. Sosialantropolog. Flerkulturell. Gift trebarnsmor. Synspunktene i bloggen er mine egne, og jeg står selv ansvarlig for dem. Jeg setter pris på kommentarer, uenigheter, saklige feil, referanser, eller hilsener i kommentarfeltet.

5. nov. 2013

Kriser i fransktalende Afrika

«Hvorfor har de fransktalende landene større problemer enn oss?», spurte den tanzanianske utenriksministeren Bernard Membe i et intervju i den franske ukeavisa Jeune Afrique (29.11.2012). Han henviste til de store politiske problemene i land som Madagaskar, Rwanda, Burundi, Kongo, SAR (Den sentralafrikanske republikk) og Mali.
Krisene har fortsatt, med kuppet i den sentralafrikanske republikk (RCA) som siste del av hendelsesrekken. I løpet av de siste årene har det vært borgerkrig/kupp på Madagaskar, Elfenbenskysten, Mali, og RCA, Kongo. Situasjonen er svært labil i land som Tchad, Rwanda, Kongo Brazzaville, Niger, Senegal og Kamerun. Dette er land som sjelden er i nyhetsbildet i Norge, men som økonomisk og politisk er viktige globalt.

Ingen av de fransktalende landene er fattige på naturressurser. De har tømmer, mineraler, olje og gass, kakao og bomull. I tillegg er det mye god jordbruksjord, og flere av landene produserer kjøtt som eksporteres til nabolandene. Utdannelsesnivået er ikke lavere enn de engelsktalende landene, med Elfenbenskysten, Kamerun og Senegal på topp. Samtidig er det krise på krise.

Det foregår en global kamp om tilgang til naturressurser der nasjoner, multinasjonale selskaper og private foretak sloss om rettigheter. I denne kampen er det mange som er villige til å bruke alle midler, også å destabilisere regimer, sette inn lakeier, eller bruke våpenmakt for å få tilgang på ressurser. Frankrike har brukt og bruker Fremmedlegionen som virkemiddel, og kombinasjonen av private franske økonomiske interesser og myndighetens økonomiske og politiske interesser i landene bidrar til å destabilisere dem.

Stabile demokratier med en befolkning som krever ansvar fra sine styrende ledere er det viktigste våpenet mot dette misbruket. Norge er involvert i skatteutviklingsprogram og Olje for utvikling i noen av disse landene, men dette arbeidet krever også at det utvikles demokratiske grunnmodeller nedenfra der befolkningen krever lederne til ansvar for sine beslutninger.


Norge de siste årene lagt ned de to ambassadene som lå i fransktalende land sør for Sahara, i henholdsvis Elfenbenskysten og Madagaskar. Det var mange fordeler med å etablere en ambassade i Ghana, som er ny olje- og gassnasjon, men samtidig er det et spørsmål om det var klokt å legge ned ambassadene i Antananarivo (Madagaskar) og Abidjan (Elfenbenskysten). Med det har Norge også forhindret seg selv fra å vedlikeholde kompetanse om disse landene, og om den politikken som føres fra Frankrike. Det er synd. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar