Om meg

Bildet mitt
Arbeider med kirkelig bistand og organisasjonsutvikling i NMS. Sosialantropolog. Flerkulturell. Gift trebarnsmor. Synspunktene i bloggen er mine egne, og jeg står selv ansvarlig for dem. Jeg setter pris på kommentarer, uenigheter, saklige feil, referanser, eller hilsener i kommentarfeltet.

21. des. 2010

Hva nå, Elfenbenskysten?

Norge er svært bekymret over utviklingen i Elfenbenskysten, skriver Utenriksdepartementet. Det er jeg også.
Hovedstaden Abidjan var på mange måter Afrikas Paris. Ivoirianerne er utdannede, de besitter mange ressurser. Nå er de, som var blant de rikeste landene i Afrika, i et delt land i dyp konflikt.

En ting som er helt sikkert, er at det er mange interessenter i denne konflikten. Spørsmålet er hvem som bidrar med penger og ressurser til de ulike partene, og hvilke gjenytelser de forventer å få. Dette er det virkelige spørsmålet.

Kom med innspill i kommentarfeltet. Hva er problemet? Hvordan kan det løses?

18. des. 2010

Women empowerment – å styrke kvinners rettigheter, Etiopia

Denne artikkelen skrev jeg til NMS sin nettside i dag, og her kommer den sammen med litt flere bilder.

« Vi også ønsker å ha et women empowerment-prosjekt ». Women empowerment er et prosjekt for å styrke kvinners rettigheter i kirken og i samfunnet. Spørsmålene møtte oss da programleder Anne Karin Kristensen, misjonær Silje Lunden Gotehus, representant Klaus-Christian Küspert og undertegnede var på besøk i fem av synodene i Vest-Etiopia i november.
Kvinner i en spare- og lånegruppe.

Vest-synoden i Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesu (EECMY), med hovedkontor i Bodji, har arbeidet med problemstillinger knyttet til kvinners rettigheter i mange år.

NMS støttet først et prosjekt for å opprette kvinneklasse på bibelskolen i Mendi. De startet å kurse kvinner, men fant at de trengte en bredere tilnærming: Kjønn handler nemlig om både kvinner og menn, og for å få til endring, trenger en et godt samspill mellom kvinner og menn. Etiopia er et mannsdominert samfunn der kvinner mange steder sees på som annenrangs borgere. Vold mot kvinner i form av voldtekter, tvungne og tidlige ekteskap, omskjæring og fysisk vold er vanlig. I møter på synodekontorene er bare unntaksvis kvinner med på møtene.

Vi besøkte en landsby som hadde satt seg som mål å få et mer likestilt samfunn.
Nå vil altså flere synoder arbeide med å styrke kvinners rettigheter. Etter å ha arbeidet med prosjektet Women empowerment siden høsten 2006, har vest-synoden allerede opparbeidet seg en betydelig kompetanse. Det er viktig å ta lærdom av denne, men samtidig må det foregå en dialog i hver synode. Styrkede kvinnerettigheter handler nemlig om at kvinnene i større grad skal ha innflytelse i styrer og råd, at de blir spurt og lyttet til, at kvinneavdelingen skal ha et budsjett med penger som de kan disponere. For å få dette til, må mange menn gi fra seg makt. Vi ser nå at flere og flere får øynene opp for fordelene ved at kvinnene blir mer likestilte. Dette er spennende.


Fra 2011 kommer derfor NMS til å støtte planleggingen av aktiviteter for å styrke kvinners rettigheter i flere synoder. Erfaring tilsier at det tar tid å finne fram til enighet, men at dialog er det beste virkemiddelet for å få gode og varige endringer.



13. des. 2010

Erosjon, termitter og matvareproduksjon i Vest-Etiopia

Jan Arild Snoen skriver i dag i Minerva at spesielt NGO'enes (de frivillige organisasjonenes) innsats i Afrika har bidratt til å begrense jordbruksutviklingen. I det store og hele er jeg dessverre enig i denne påstanden. Jeg er ikke enig i at alt dette er NGO'enes skyld, for myndighetene er tross alt de viktigste aktørene. Dessuten påvirker eksterne aktører som rike afrikanere og utlendinger vel så mye. Den reduserte matvareproduksjonen i Afrika, som Jan Arild Snoen skriver om, er like fullt et et stort problem. Manglende bruk av hardføre sorter, funksjonell teknologi, og kunstgjødsel, er noen av problemene.
Jeg vil her komme dokumentere noe av det som skjer i Wollega, Oromia, i Etiopia.

Silje og Aslak beskriver her om noe av det som skjer på samme fronten i Nonno Integrated Rural Development Project i Vest-Etiopia. På ambassadens hjemmeside ligger følgende artikkel om samme prosjekt.

Den vestlige delen av Oromia, Wollega, i Vest-Etiopia har vært kjent som Etiopias kornkammer. Med stor produksjon av teff og hirse, har de på mange måter blitt neglisjert. I løpet av de siste årene er imidlertid situasjonen blitt alvorlig forverret. Stor migrasjon til Wollega og befolkningsvekst har ført til overbeite og utarming av jorda. Siste ledd i kjeden er at termitter har angrepet resten av hummusen, og har ført til  at mange bønder ikke får avlinger i det hele tatt. Erosjon forsterker problemene.

Jens Bernt Aune og Trygve Berg ved Noragric, skrev i 2009 studien "The environment and Developmement Link in BN-funded Projects". der prosjektet under blir beskrevet.

Jeg har tatt noen bilder og sammenlignet nydyrket mark i Dabbus-deltaet, en av sideelvene til Nilen, med ødelagt jordbruksjord. De 2-3 første bildene viser hvordan nydyrkede områder ser ut, og rett oppi bakken ser det ut som på bilde 4 og 5. Dette området så ut som de første bildene for under 5 år siden. Nå ser det nærmest ut som ørken.





På det siste bildet ser vi hvordan toppene er røde, noe som tyder på at all hummusen i jorda er borte. Jeg gjør oppmerksom på at bildene er tatt i slutten av regntida, og at det regner rikelig i området. Det er altså ikke mangelen på regn som er problemet. Det mest alvorlige er at dette ikke gjelder et lite område, men store områder. For NMS og Mekane Yesu er det også bekymringsfullt at så få organisasjoner og instanser er til stede for å gjøre noe med problemet. Lokale myndigheter støtter arbeidet som best de kan, men også deres ressurser er begrensede.

Hva må så til?
Prosjektene NMS støtter har satt inn flere enkle tiltak som har hatt stor effekt. For det første graves det grøfter, slik det kan sees på bildet under. På kanten av grøften plantes det gras som kan brukes til oljeproduksjon. Dette binder jorda, og sikrer at vannet renner ned i jorda og bløter røttene på plantene i stedet for å renne vekk og lage erosjon. På bildet over ser vi hvordan vannveiene tar med seg jorda.
Grøfter graves også for å drepe termitter. Termittene angripes med grøfter (de drukner når det regner og grøften fylles med vann), dronningen letes opp og drepes, og det brukes gift for å drepe dem.
Ved siden av dette læres bøndene opp til kompostering, de får hjelp til å ta i bruk forbedrede sorter og de får tilgang til kunstgjødsel. Et av problemene med kunstgjødsel er at investeringen er så stor at bøndene ikke har råd til å kjøpe kunstgjødsel.



Åkeren til bonden på bildet under gav ingen avling bare 2-3 år tilbake. På bildene ser vi avlingen i år. Han står på bunnen av grøften han har gravd. I år gravde han 580 meter med grøft. Prosjektet, i dette tilfellet Bikilial Integrated rural development project (BIRDP) har valgt å lære opp enkeltbønder, for at disse igjen skal bli til inspirasjon for naboene sine. Vi ser at denne strategien lykkes, men innsatsmidlene er dessverre altfor små.


Kompost
Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en av to støttepartnere til EECMY-DASSC (Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesu- utviklingsorganisasjon) i Vest-Etiopia.

9. des. 2010

Klimagriser er ikke som andre griser

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen. Det har rett og slett sammenheng med at jeg har vært syk. Fikk malaria først og så lungebetennelse.

I går slo jeg imidlertid til og kjøpte et halvt grisehode som ble lagt i vann, utbenet etter beste evne, kokt, beskåret, krydret, trekt en gang til, og så lagt i press. Forhåpentligvis smaker den nå som julesylte. Dessverre ble det ikke tatt bilder, men skal prøve å få et bilde av sylta senere i dag. Har for øvrig konkludert med at neste gang, hvis det blir noen neste julesylte, blir det med ribbe og gelantin, for maken til griseri skal man lete lenge etter. 

Til poenget: Mangler du julepresang til noen du er glad i, som er opptatt av miljø, eller bare har god humoristisk sans: En klimagris er tingen.

For å si det med grisen: Selv gamle griser trenger kjærlighet...

(uff, dette ble noe griseri)

Hvis du lurer litt mer seriøst på hva dette prosjektet er, så funker (forhåpentligvis) denne linken  til årsrapporten for prosjektet. Målgruppen er minoritesbefolkning i Hunan provins, Kina.

27. nov. 2010

En dag i Boni , Mali

I mai 2009 var jeg på tjenestereise til Mali, og var bl.a. i Boni. Intervjuet ble gjort, og har siden blitt liggende i en skuff. Nå fant jeg ut at det var på tide å finne det frem.


Boureima Dicko er landsbysjef i landsbyen Boni, som er en av landsbyene i området som kalles Seeno, øst for Douentza i Mali. Seeno er arabisk, og betyr sand. Vi er ikke langt fra den store ørkenen.
«Det integrerte prosjektet har bidratt til å bedre levevilkårene våre betydelig.» Han sier det nærmest insisterende. Jeg må ikke tro at han sier dette bare for å være høflig. Dette utviklingsprosjektet har virkelig hatt impact, og bedret livsvilkårene i området her, sier han. Det er ikke uvanlig når vi reiser rundt at vi får høre skrytetaler som framføres av den ene grunn at folk vil ha mer penger.

Rent vann
Mannen som sitter foran meg skryter så uhemmet av utviklingsarbeidet som drives av MELM at jeg må spørre mer.
«Hvorfor er arbeidet til prosjektet bra,» spør jeg. «Først og fremst fordi dere har gitt oss tilgang på rent vann,» sier landsbysjefen, før han begynner å fortelle om hvordan situasjonen var før de fikk rent vann til landsbyen. Folket måtte gå om natta, for de var så tørste at de ville ikke klare å jobbe om dagen. Ungene døde både av vannmangel og av sykdommer som vaksinene har bidratt til å ta bort. «Se så mange barn det er her rundt meg», fortsetter han. «Før var det nesten ingen barn her. Alle disse barna har overlevd på grunn av prosjektets arbeid med å sikre rent vann og vaksiner til landsbyen.» «Er alle barna dine», spør vi? «Ja, de er alle mine,» svarer han og ler, og bilde må jeg få for å vise de som har støttet dette arbeidet at det arbeidet som MELM driver er viktig for dem.
«Men det er mange organisasjoner som jobber her i området,» argumenterer jeg. «Skryter du slik til alle?» «Ja, det er mange organisasjoner, men mange snakker ikke med oss.» Så begynner han og de andre rundt meg å snakke om brønnen som noen har gravd ute i ødemarken utenfor landsbyen, den som ingen bruker og som ingen har interesse av fordi den ligger på feil sted. «Hvem er det som har gravd den,» spør jeg. Det er ingen som helt vet. «De spurte ikke oss om hva vi ville ha? MELM snakker med oss og lar oss få fortelle hva vi trenger. Derfor liker vi så godt å arbeide sammen med MELM.»
«Vann er det viktigste behovet vårt her,» fortsetter landsbysjefen. «Det er vanskelig å grave etter vann her, men MELM har gravd selv om de må grave dypt. De er modige disse folkene som våger å grave 40-60 meter etter vann.»

Kamelen drar vann opp fra brønnen.

Fødselsattester
Etter å ha snakket med landsbysjefen fortsetter vi til borgermesteren. Han er ikke inne, men to av de kontoransatte vil snakke med oss. Vi spør om prosjektet og hva det har bidratt med. De er opptatt av fødselspapirer til å registrere nyfødte. Prosjektet har gitt opplæring til fødekoner som hjelper fødende kvinner i landsbyene. Helsevesenet har ikke nok kapasitet til å ta imot alle fødende, og kvinnene er heller ikke vant til å reise til klinikken for å føde. Fra gammelt av har det vært kvinner i alle landsbyer som har hjulpet til ved fødsler. Prosjektet har, i samarbeid med lokale helseklinikker og sykehus, gitt mange av disse fødekonene elementær opplæring i hygiene og fødselshjelp, kunnskap om risikofødsler slik at de får evakuert i tide, og de har fått opplæring i å føre fødselsstatistikk. De fører i kladdebøker, og gir barnets foreldre en gjenpart. Med denne gjenparten kan myndighetene utstede fødselsattest til barnet, som er viktig senere i livet når barnet skal begynne på skolen eller trenger pass eller legitimasjon. Hver uke fikk de inn lapper til fødselsregisteret. De viste meg siste ukes ”fangst” på 4-5 lapper. Dette er et veldig viktig resultat, for det er viktig for mange enkeltpersoner.

Marked i Serena. Salg av fòr.
Borgermesteren kommer springende han også og beklager forsinkelsen. Han hadde vært opptatt. Han fortsetter med å skryte og snakker om MELM som en partner som lytter til dem, som tar dem med på råd, og som samarbeider. Jo, de liker å arbeide med MELM og de prosjektansatte som er med meg. Borgermesteren er opptatt av hva prosjektet skal arbeide med framover. Vi forklarer at vi ikke lenger skal grave store brønner, men pumpebrønner til drikkevann. Det synes han er bra, for vann er viktig. Vi skal arbeide med jordvern og miljø, snakker vi om. Det er bra, sier han.
Kornbank. Tilfeldig forbipasserende
Før vi går får vi med oss Guds velsignelse fra landsbysjefen. Måtte Gud gi dere igjen for alt dere har hjulpet oss her, sier han, og vi håper at dere vil fortsette å arbeide sammen med oss med vann og mat. Prosjektet har bidratt til å etablere kornbanker i mange landsbyer som er viktige bidrag til å sikre befolkningen tilgang til mat i krisetider.
______
Landsbysjef i Boni, Boureima Dicko, står omtalt i innstikk til Misjonstidende nr.3/2001, Opprør og moglegheiter i Mali, av Kåre Lode. Han står omtalt som en av to nøkkelpersoner til å lede et folkemøte i byen Bambara Maounde. Han står beskrevet som en som ”hadde vist stort mot tidligere under opprøret for å avgrense valdshandlingane”.
MELM står for Mission Evangélique Luthérienne au Mali, og er en fellesorganisasjon for norske og afrikanske misjonsorganisasjoner som arbeider blant fulaniene i Mali.

26. nov. 2010

Dødsdommen mot Asia Bibi

Shabana Rehman kritiserer dødsdommen til den pakistanske kvinnen Asia Bibi i en kommentar i Aftenposten. Asia Bibi har konvertert til kristen tro. Hun ble dødsdømt 8. november, og venter på iverksettelse av dommen. Pakistan har verdens strengeste blasfemilovgivning som ligger til grunn for dommen.
Hun er imidlertid ikke den eneste. Vårt Land skriver for to dager siden at bare tre dager etter at Bibi ble dømt, ble den 22-årige kristne pakistaneren Imran Latif skutt og drep i hjemmet sitt i Lahore i Pakistan.

Dette er ikke det første tilfellet av vold mot den kristne minoriteten i land som Pakistan. Problemene med dødsstraff for konvertitter er et velkjent problem i muslimske land. Men problemet er langt større enn manglende rettigheter i rettssystemet.  Det største problemet for kristne konvertitter er sanksjonene fra familien, naboene og imamene, slik vi også kan lese i Vårt land. Selv om dommen over Asia Bibi blir tilsidesatt, er hun ikke trygg. Hun risikerer at mobben slippes løs på henne, og det er slettes ikke sikkert at mobben vil bli stilt til ansvar for ugjerningen.
Mange kristne konvertitter fra muslimske familier opplever å blir gjort arveløse. De blir erklært som ikke-meldem i familien, og andre blir drept. Fra Vest-Afrika kjenner jeg til eksempler på forgiftninger.

Sakene mot en kristen som konverterer blir heller ikke rettsforfulgt i mange land. Til og med i land som Egypt er det eksempler på historier om politi som trakasserer konvertitter.
Imran Latif ble drept uten at politiet løftet en finger for å hjelpe ham. For ikke mange ukene siden ble en kirke i Irak stormet uten at politiet løftet en finger.

En kristen i Midtøsten og Sentralasia har få rettigheter. De blir diskriminert i arbeidslivet. De har fått kjenne på kroppen harmen over karikaturtegningene i vesten og har tålt mobbens aggresjon. Og hvem vet om de ikke står sist i køen ved matutdelingssentraene også. Men det verste av alt er mangelen på beskyttelse fra nærmiljøet.

11.1.2011
Jeg har behov for å oppdatere artikkelen noe.

Asia Bibi er i norske medier fremstilt som en konvertitt. På mandag kjøpte jeg ukens Le Point, fransk ukeavis, som hadde forfølgelse av kristne (La chasse aux Chretiens) som hovedsak denne uka.

Le Point fremstiller IKKE Asia Bibi som konvertitt, men som er kristen 45 år gammel kvinne med mange barn. Hun var på åkeren og arbeidet, og noen av muslimene hun arbeidet sammen med ba henne om å gå og hente vann. Hun så gjorde, men da hun kom tilbake ville de ikke drikke vannet fordi det va besudlet og infisert. Dette angivelig fordi hun var kristen.

Når de anklager henne, svarer hun med å anklage Mohammed for ikke å være så god som Jesus. Dette resulterer i blasfemianklager, og hun settes rett i fengsel.

Altså: Asia Bibi er ikke konvertitt, men ei kristen kvinne som etter å ha blitt presset uttalte en negativ setning om Muhammed.

I dag melder nyhetsmediene om den andre blasfemisaken i Pakistan etter de nye blasfemilovene. Stavanger Aftenblad forklarer saken her.

25. nov. 2010

Flerkulturell ballast. Litt om egne erfaringer

Integrerngsdebatt er noe vi i Norge aldri blir lei av. Først klager vi på at innvandrerne ikke blir norske nok, og så vil vi ikke at de skal bli norske. Vi tror liksom ikke at en mørkhudet person med utenlandsklingende navn kan være norsk like god som noen selv om vedkommende er vokst opp i Norge.

La meg si litt om meg selv. Jeg er født i Norge, og flyttet til Kamerun som treåring etter å ha tilbrakt et år i Frankrike sammen med foreldre som var på språk- og tropemedisinkurs. Fram til jeg var 16 år, bodde jeg ni år i Kamerun i byen Ngaoundere i provinsen Adamaoua i Nord-Kamerun.

Ngaoundere er en tradisjonell muslimsk by på savannen. Navnet betyr navnefjell på mbum, og byen er oppkalt etter et fjell som ligger i utkanten av byen.
Utsikt mot Ngaounderetoppen fra trappa på palasset. Moskéen på venstre side. Bildet er tatt på ramadanfesten 2010.
Da jeg forlot Kamerun som 16-åring for å begynne på videregående skole i Norge, hadde jeg gått på en liten norsk skole. Vi var så få norske at vi også hadde kamerunske venner.
Det var tøft å komme til Norge. I min verden var mote noe som skulle være elegant og vakkert. Jeg så på de unge libanesiske kvinnene, og lærte at bruden skulle ha gullarmbånd på hele armene, og ri på en hvit hest. Vi var på besøk i den rikeste familien i Ngaoundere, muslimer selvsagt, for de hadde ungdommer på alder med oss. Vi hørte på Reaggea-musikk og kamerunsk popmusikk.
Etter noen års studier reiste jeg tilbake for å ha feltarbeid for hovedfagsoppgaven i sosialantropologi. Jeg bodde i byen i 8 måneder, og har etter den tid vært på besøk flere ganger i forbindelse med jobben.

Nå sist var jeg i Kamerun i september. Det første som møtte meg var de hyggelige menneskene jeg pratet med på flyplassen da vi ventet på bagasjen. Du snakker fransk som en kameruner, sa de til meg. Og da de hørte grunnen fikk jeg høre: men da er du jo kameruner.
Jeg har mange ganger opplevd å bli regnet som kameruner. Det gjør godt at folk anerkjenner denne delen av identiteten min. Når jeg er tilbake i Kamerun opplever jeg stadig å finne tilbake til min egen historie. Ungdomsvenner. De som husker meg fra jeg var liten. De fellesskapene vi var en del av vi barn, både norske og kamerunske, som vokste opp rundt misjonsstasjonen i Ngaoundere.

Dette at jeg har opplevd å få anerkjennelse for den kamerunske delen av identiteten min medfører at jeg mange ganger tenker på andre og tredje generasjons innvandrere som til stadighet får høre at de er utlendinger. Det blir fullstendig feil å kalle andre eller tredjegenerasjons innvandrere for pakistanere eller marokkanere. De er jo nordmenn. Det er ikke de som har et problem. Det er vi norske som har for snever grense for hva som regnes som norsk.

23. nov. 2010

Gudstjeneste i Begi, Etiopia


Søndag formiddag er gudstjenestetid uansett hvor i verden man er. Det er noe fint med det å samles til gudstjeneste og vite at andre samles slik rundt på hele kloden. Luktene er forskjellige, sangene og melodiene likeså. Noen steder ropes det, andre synger stille.

Søndag for en uke siden var vi i Begi kirke i Etiopia på grensen til Sudan. Full kirke av barn, ungdommer, voksne og eldre. Gudstjenesten startet kl 0830. Vi kom 10 min senere, og satt der til den var slutt nær 1130. Jeg forsto lite og ingenting, men mye er likt likevel.

Jeg ble så fasinert av koret som sang, og har strevd med å laste opp videoen fra noe av sangen.Synes de synger utrolig vakkert.
video

Sist jeg var i Begi, for to år siden, var det prestevigsel for 14 prester. To av dem var kvinner. Nå var det en av disse prestene som forrettet (ledet gudstjenesten).

Forbønn for barna før søndagsskolen tok til.
De har en fin skikk med å be for ungene før søndagsskolen. Noen var litt ukonsentrerte og mer opptatt av de to hvite damene på første benk...
To skjønne jenter på gudstjeneste.

22. nov. 2010

Veier i Afrika

Gatebilde fra Addis Abeba
Ofte liker vi å presentere bilder av dårlige veier i Afrika. Sannheten er imidlertid at det foregår en storstilt infrastrukturbygging i Afrika for tiden.

Det har blitt bygget masse nye veier i Etiopia de siste årene.
Addis Abeba er blitt helt ugjenkjennelig med masse flerefeltsveier.
En ringvei går rundt hele byen, og i selve byen er mange veier bygd ut med flere felter, som på bildet.
Hovedveien vestover fra Addis. I bakgrunnen rosegartnerier.


Veiene vestover mot Wollega er blitt fine, bortsett fra midtområdet som har gammel asfalt som nå blir reparert.

Det er kommet en ny vei mellom Begi og Nedjo. Det er lite trafikk på veien, og den går ikke gjennom så mange byer som den gamle, så selv med grusvei, går det raskt.

Veien mellom Begi og Nedjo. Her i Dabbus-deltaet. Dabbus er en av side-elvene til Blånilen.

7. nov. 2010

Hva må til for å skape utvikling?

Denne artikkelen skrev jeg til NMS sin internettside i februar 2009. Fant ut at den godt kunne gjentas, sammenlignet med teksten om naturressursforvaltning.

Hva må til for å skape utvikling, spør mange seg. Hva må til for å utrydde fattigdom? Utviklingsminister Erik Solheim snakket varmt om NMS’s engasjement i Mali på NMS’s generalforsamlingen etter å ha besøkt prosjektet for snart ett år siden.
Landsbyutviklingsprosjektene NMS har støttet i Mali siden 1992, har hatt et sterkt fokus på å styrke lokaldemokratiet. Før prosjektet går inn i en landsby, har de allmøte. På allmøte blir det valgt en utviklingskomité. Den skal være representativ, bestående av alle samfunnslag og med både kvinner og menn. Mali er av mange karakterisert som et kastesamfunn bestående av nomader, halvnomader, fiskere, bønder og håndverkere, slaver og adelige slaveeiere. Etter de store sultkatastrofene på 80- og 90-tallet er dette systemet betydelig svekket, men like fullt er det store forskjeller mellom folk.
Landsbykomiteen får grunnleggende opplæring i demokrati, og landsbyen diskuterer hva som må til for å få utvikling. På bakgrunn av dette har prosjektet jobbet med alfabetisering av kvinner og menn, primærhelse gjennom å kurse fødselshjelpere i landsbyene, og sørge for tilgang til vaksiner for barn og unge kvinner, og gjennom å sikre rent vann. I tillegg er det blitt etablert kornbanker med kornkomiteer i kjølvannet av sultkatastrofen i 2005.
Integrert landsbyutvikling i kommunen Haire og Konna, region Mopti i Mali, har nå fullført et femårig prosjekt, i tråd med planene. Sluttrapporten, og evalueringen som kom for ett år siden dokumenterer en svært høy måloppnåelse.
Sluttrapporten rapporterer at 73 % av befolkningen på 19.000 i 39 landsbyer nå har tilgang på rent vann. Da prosjektet startet i de to kommunene Haire og Konna for fem år siden var det kun 25 % av innbyggerne i dette området som hadde tilgang på rent vann. Arbeidet er gjort gjennom å grave 16 vide brønner og tre pumpebrønner. Det er etablert 16 funksjonelle vannkomiteer som har ansvar for å forvalte vannet. Dette samsvarer med det norske systemet med lokale vannverk. Landsbyene betaler 10 % egenandel i tillegg til dugnadsarbeid for å grave og bære (sand og stein).
36 landsbyer har hatt grunnleggende lese- og skrivopplæring. 940 tidligere analfabeter, hvorav 408 er kvinner, har i løpet av femårsperioden lært å lese, skrive og regne. Det er bygd opp og utstyrt elleve alfabetiseringssentra, og 31 personer har fått opplæring som kursholdere. Strukturen som er bygd opp både gjennom kursholdere, alfabetiseringssentra og komiteer, er med på å sikre bærekraften i prosjektet.
Som en konsekvens av arbeidet med å kurse kvinner som blir brukt som fødselshjelpere i landsbyene, har over 1600 fødsler blitt assistert, og over 1000 kvinner er blitt henvist til sykehus for svangerskapskontroll. Fram til nå har over 500 barn fått fødselsattester som resultat av kursingen av fødselshjelperne. Det er ventet at flere barn vil få attester når de kommer i skolealder. Det er bare de barna som har fødselsattest som kan innskrives på skolen, få barnetrygd, få pass, osv. Ved å gi de fødende en enkel dokumentasjon på tidspunktet for fødselen, kan også barn født i avsidesliggende landsbyer få fødselsattest.
Et nytt integrert prosjekt i region Mopti er i oppstartfasen. Metodikken i det nye prosjektet baserer seg på metodikken som er utviklet siden 1992. Det nye prosjektet skal ha fokus på to områder: kvinners rettigheter og miljøvennlig forvaltning av naturressursene i området.

4. nov. 2010

Naturressursforvaltning i Afrika

I oljemiljøet i Stavanger verserer det en historie fra et afrikansk land om et oljeselskap som måtte kjøpe et landområde fem ganger før de endelig fikk gyldige skjøter på området. Jeg hørte historien under en samtale om korrupsjon i Afrika.

Med bakgrunn i egen erfaring og kjennskap til eiendomsforhold og naturressursforvaltningen i Afrika vil jeg prøve å presentere noen av utfordringene.

Eiendomsforhold
Rett til disposisjon av jord i Afrika følger to hovedsystemer. Det moderne vestlige der eiendom kjøpes med skjøte er vanlig i byene og i områdene rundt byene. På landsbygda følges fremdeles det gamle systemet der landområdene disponeres enten av familiene, eller av en landsbysjef som fordeler på bakgrunn av behov og hevd. Man disponerer ikke nødvendigvis dyrkningsarealet hele året. I områder med mye nomader og/eller kveghold, er det ikke uvanlig at nomadene lar kveget gå over dyrkiningsjorda i passive perioder som i tørketida. Dette tjener bøndene på også da kveget sørger for gjødsel.

Det som skjer i dag er et større og større press på jord.
Presset har ulike årsaker. For det første er det en betydelig befolkningsvekst i Afrika sør for Sahara. Dette fører til strørre press på jorda, men også migrasjon mot byene som vokser.
Migrasjon som følge av krig eller uro i nabo-områder fører til befolkningsvekst i «trygge» områder. Skoghogst i tropeskogen, fører til migrasjonen mot savannen, og når ørkenen sprer seg sørover flytter også folk mot savannen.
Utlendinger og rike byfolk kjøper opp store landeiendommer som brukes til beiteareal, plantasjer eller åkre, eller industri.

Alfabetisering og skolegang
Fremdeles er det slik på landsbygda i Afrika at en stor del av befolkningen, mange steder majoriteten, ikke har fullført grunnskolen. Myndigheter, kirkene og frivillige organisasjoner driver lese- og skriveopplæring for voksne analfabeter. Det er mange steder satt i gang med intensivskoler for ungdommer og voksne som kan fullføre fem-årig grunnskole på to år. Dette forhindrer like fullt ikke at analfabetisme er et enormt problem på den afrikanske landsbygda. I byene er situasjonen mye bedre, men også der er analfabetismen stor i den voksne befolkningenen.

Så tilbake til problemstillingen. Hvordan kan det bli slik at et firma må kjøpe et jordstykke fem ganger for å få et rettsgyldig skjøte på det? Når jord disponeres kollektivt på bakgrunn av hevdvunnen rett, kan det fort bli komplisert å avklare hvem har disposisjonsrett til å foreta salg og avhendig. I Vesten er det vanlig at man kontakter myndighetene for å kjøpe jord. Det er lovregulert hvem som kan kjøpe jord, og det finnes ordninger som ekspropriering for firmaer som skal etablere seg. I Afrika, derimot, er situasjonen med store befolkningsgrupper som lever på områder de ikke har skjøter på, som ikke kan lese og skrive, og som de dermed ikke juridisk kan gjøre krav på krevende.

Det som skjer er at utlendinger som vil kjøpe, henvender seg på offentlige kontorer, eller snakker med landsbysjefene, men risikoen er stor for at noen lurer deg, eller at kollektivt eierskap gjør at flere kan gjøre krav på eiendommen.

2. nov. 2010

Ny blogg

Hei venner!
Dette er en ny blogg, og jeg prøver dette ut.

Ville satt veldig pris på om du hadde kommentarer - kritiske, konstruktive, forslag til forbedringer. Legg igjen en melding når du er innom. Eventuelt sende meg en e-post.

Grønne tomater

Jeg har kjelleren full av grønne tomater.
Her er et par link til oppskrifter som jeg har fått fra twitreren @StHanne. Takk Hanne!
http://tipnut.com/green-tomato-recipes/
http://allrecipes.com//Recipes/fruits-and-vegetables/vegetables-n-z/tomatoes/green-tomatoes/Main.aspx
Skal si fra når jeg har testet noen av dem.

Nytt smykke

Jeg må bare vise det. Har fått meg et nytt armbånd - et slikt som jeg har ønsket meg i mange år.
Jeg har ønsket meg et såkalt tuareg-armbånd, og disse er ikke å oppdrive overalt. Etter hvert oppdaget jeg at tuaregsølvet inneholder mye nikkel, som mange reagerer på. Jeg har sett tuaregarmbånd i ekte sølv som ikke har vært fine.
Da jeg bestilte sølvringer i Ngaoundere, Kamerun, nettopp spurte jeg gullsmeden om slike armbånd, om han hadde laget det, om han visste hva jeg snakket om. Joda, det gjorde han.
Han kom med ringene jeg hadde bestilt, og plutselig, etter at jeg hadde reist tilbake til Norge, dukket han opp med armbåndet. Olaug, søster mi ringte litt desperat. "Gullsmeden er her med et armbånd til deg. Skal du ha det? Det er gravert navnet ditt inn i det." "Er det fint?", spurte jeg. Ja, det var det. Da var det bare å kjøpe, og på fredag fikk jeg det til Norge.

Her er bildet av både ringer og armbånd.