Hva nå, Elfenbenskysten?

Norge er svært bekymret over utviklingen i Elfenbenskysten, skriver Utenriksdepartementet. Det er jeg også.
Hovedstaden Abidjan var på mange måter Afrikas Paris. Ivoirianerne er utdannede, de besitter mange ressurser. Nå er de, som var blant de rikeste landene i Afrika, i et delt land i dyp konflikt.

En ting som er helt sikkert, er at det er mange interessenter i denne konflikten. Spørsmålet er hvem som bidrar med penger og ressurser til de ulike partene, og hvilke gjenytelser de forventer å få. Dette er det virkelige spørsmålet.

Kom med innspill i kommentarfeltet. Hva er problemet? Hvordan kan det løses?

Women empowerment – å styrke kvinners rettigheter, Etiopia

Denne artikkelen skrev jeg til NMS sin nettside i dag, og her kommer den sammen med litt flere bilder.

« Vi også ønsker å ha et women empowerment-prosjekt ». Women empowerment er et prosjekt for å styrke kvinners rettigheter i kirken og i samfunnet. Spørsmålene møtte oss da programleder Anne Karin Kristensen, misjonær Silje Lunden Gotehus, representant Klaus-Christian Küspert og undertegnede var på besøk i fem av synodene i Vest-Etiopia i november.

Kvinner i en spare- og lånegruppe.

Vest-synoden i Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesu (EECMY), med hovedkontor i Bodji, har arbeidet med problemstillinger knyttet til kvinners rettigheter i mange år.

NMS støttet først et prosjekt for å opprette kvinneklasse på bibelskolen i Mendi. De startet å kurse kvinner, men fant at de trengte en bredere tilnærming: Kjønn handler nemlig om både kvinner og menn, og for å få til endring, trenger en et godt samspill mellom kvinner og menn. Etiopia er et mannsdominert samfunn der kvinner mange steder sees på som annenrangs borgere. Vold mot kvinner i form av voldtekter, tvungne og tidlige ekteskap, omskjæring og fysisk vold er vanlig. I møter på synodekontorene er bare unntaksvis kvinner med på møtene.

Vi besøkte en landsby som hadde satt seg som mål å få et mer likestilt samfunn.

Nå vil altså flere synoder arbeide med å styrke kvinners rettigheter. Etter å ha arbeidet med prosjektet Women empowerment siden høsten 2006, har vest-synoden allerede opparbeidet seg en betydelig kompetanse. Det er viktig å ta lærdom av denne, men samtidig må det foregå en dialog i hver synode. Styrkede kvinnerettigheter handler nemlig om at kvinnene i større grad skal ha innflytelse i styrer og råd, at de blir spurt og lyttet til, at kvinneavdelingen skal ha et budsjett med penger som de kan disponere. For å få dette til, må mange menn gi fra seg makt. Vi ser nå at flere og flere får øynene opp for fordelene ved at kvinnene blir mer likestilte. Dette er spennende.

Fra 2011 kommer derfor NMS til å støtte planleggingen av aktiviteter for å styrke kvinners rettigheter i flere synoder. Erfaring tilsier at det tar tid å finne fram til enighet, men at dialog er det beste virkemiddelet for å få gode og varige endringer.

Erosjon, termitter og matvareproduksjon i Vest-Etiopia

Jan Arild Snoen skriver i dag i Minerva at spesielt NGO'enes (de frivillige organisasjonenes) innsats i Afrika har bidratt til å begrense jordbruksutviklingen. I det store og hele er jeg dessverre enig i denne påstanden. Jeg er ikke enig i at alt dette er NGO'enes skyld, for myndighetene er tross alt de viktigste aktørene. Dessuten påvirker eksterne aktører som rike afrikanere og utlendinger vel så mye. Den reduserte matvareproduksjonen i Afrika, som Jan Arild Snoen skriver om, er like fullt et et stort problem. Manglende bruk av hardføre sorter, funksjonell teknologi, og kunstgjødsel, er noen av problemene.
Jeg vil her komme dokumentere noe av det som skjer i Wollega, Oromia, i Etiopia.

Silje og Aslak beskriver her om noe av det som skjer på samme fronten i Nonno Integrated Rural Development Project i Vest-Etiopia. På ambassadens hjemmeside ligger følgende artikkel om samme prosjekt.

Den vestlige delen av Oromia, Wollega, i Vest-Etiopia har vært kjent som Etiopias kornkammer. Med stor produksjon av teff og hirse, har de på mange måter blitt neglisjert. I løpet av de siste årene er imidlertid situasjonen blitt alvorlig forverret. Stor migrasjon til Wollega og befolkningsvekst har ført til overbeite og utarming av jorda. Siste ledd i kjeden er at termitter har angrepet resten av hummusen, og har ført til  at mange bønder ikke får avlinger i det hele tatt. Erosjon forsterker problemene.

Jens Bernt Aune og Trygve Berg ved Noragric, skrev i 2009 studien "The environment and Developmement Link in BN-funded Projects". der prosjektet under blir beskrevet.

Jeg har tatt noen bilder og sammenlignet nydyrket mark i Dabbus-deltaet, en av sideelvene til Nilen, med ødelagt jordbruksjord. De 2-3 første bildene viser hvordan nydyrkede områder ser ut, og rett oppi bakken ser det ut som på bilde 4 og 5. Dette området så ut som de første bildene for under 5 år siden. Nå ser det nærmest ut som ørken.

På det siste bildet ser vi hvordan toppene er røde, noe som tyder på at all hummusen i jorda er borte. Jeg gjør oppmerksom på at bildene er tatt i slutten av regntida, og at det regner rikelig i området. Det er altså ikke mangelen på regn som er problemet. Det mest alvorlige er at dette ikke gjelder et lite område, men store områder. For NMS og Mekane Yesu er det også bekymringsfullt at så få organisasjoner og instanser er til stede for å gjøre noe med problemet. Lokale myndigheter støtter arbeidet som best de kan, men også deres ressurser er begrensede.

Hva må så til?

Prosjektene NMS støtter har satt inn flere enkle tiltak som har hatt stor effekt. For det første graves det grøfter, slik det kan sees på bildet under. På kanten av grøften plantes det gras som kan brukes til oljeproduksjon. Dette binder jorda, og sikrer at vannet renner ned i jorda og bløter røttene på plantene i stedet for å renne vekk og lage erosjon. På bildet over ser vi hvordan vannveiene tar med seg jorda.

Grøfter graves også for å drepe termitter. Termittene angripes med grøfter (de drukner når det regner og grøften fylles med vann), dronningen letes opp og drepes, og det brukes gift for å drepe dem.
Ved siden av dette læres bøndene opp til kompostering, de får hjelp til å ta i bruk forbedrede sorter og de får tilgang til kunstgjødsel. Et av problemene med kunstgjødsel er at investeringen er så stor at bøndene ikke har råd til å kjøpe kunstgjødsel.

Åkeren til bonden på bildet under gav ingen avling bare 2-3 år tilbake. På bildene ser vi avlingen i år. Han står på bunnen av grøften han har gravd. I år gravde han 580 meter med grøft. Prosjektet, i dette tilfellet Bikilial Integrated rural development project (BIRDP) har valgt å lære opp enkeltbønder, for at disse igjen skal bli til inspirasjon for naboene sine. Vi ser at denne strategien lykkes, men innsatsmidlene er dessverre altfor små.

Kompost

Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en av to støttepartnere til EECMY-DASSC (Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesu- utviklingsorganisasjon) i Vest-Etiopia.

Klimagriser er ikke som andre griser

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen. Det har rett og slett sammenheng med at jeg har vært syk. Fikk malaria først og så lungebetennelse.

I går slo jeg imidlertid til og kjøpte et halvt grisehode som ble lagt i vann, utbenet etter beste evne, kokt, beskåret, krydret, trekt en gang til, og så lagt i press. Forhåpentligvis smaker den nå som julesylte. Dessverre ble det ikke tatt bilder, men skal prøve å få et bilde av sylta senere i dag. Har for øvrig konkludert med at neste gang, hvis det blir noen neste julesylte, blir det med ribbe og gelantin, for maken til griseri skal man lete lenge etter. 

Til poenget: Mangler du julepresang til noen du er glad i, som er opptatt av miljø, eller bare har god humoristisk sans: En klimagris er tingen.

For å si det med grisen: Selv gamle griser trenger kjærlighet...

(uff, dette ble noe griseri)

Hvis du lurer litt mer seriøst på hva dette prosjektet er, så funker (forhåpentligvis) denne linken  til årsrapporten for prosjektet. Målgruppen er minoritesbefolkning i Hunan provins, Kina.