Naturressursforvaltning i Afrika

I oljemiljøet i Stavanger verserer det en historie fra et afrikansk land om et oljeselskap som måtte kjøpe et landområde fem ganger før de endelig fikk gyldige skjøter på området. Jeg hørte historien under en samtale om korrupsjon i Afrika.

Med bakgrunn i egen erfaring og kjennskap til eiendomsforhold og naturressursforvaltningen i Afrika vil jeg prøve å presentere noen av utfordringene.

Eiendomsforhold

Rett til disposisjon av jord i Afrika følger to hovedsystemer. Det moderne vestlige der eiendom kjøpes med skjøte er vanlig i byene og i områdene rundt byene. På landsbygda følges fremdeles det gamle systemet der landområdene disponeres enten av familiene, eller av en landsbysjef som fordeler på bakgrunn av behov og hevd. Man disponerer ikke nødvendigvis dyrkningsarealet hele året. I områder med mye nomader og/eller kveghold, er det ikke uvanlig at nomadene lar kveget gå over dyrkiningsjorda i passive perioder som i tørketida. Dette tjener bøndene på også da kveget sørger for gjødsel.

Det som skjer i dag er et større og større press på jord.

Presset har ulike årsaker. For det første er det en betydelig befolkningsvekst i Afrika sør for Sahara. Dette fører til strørre press på jorda, men også migrasjon mot byene som vokser.

Migrasjon som følge av krig eller uro i nabo-områder fører til befolkningsvekst i «trygge» områder. Skoghogst i tropeskogen, fører til migrasjonen mot savannen, og når ørkenen sprer seg sørover flytter også folk mot savannen.

Utlendinger og rike byfolk kjøper opp store landeiendommer som brukes til beiteareal, plantasjer eller åkre, eller industri.

Alfabetisering og skolegang

Fremdeles er det slik på landsbygda i Afrika at en stor del av befolkningen, mange steder majoriteten, ikke har fullført grunnskolen. Myndigheter, kirkene og frivillige organisasjoner driver lese- og skriveopplæring for voksne analfabeter. Det er mange steder satt i gang med intensivskoler for ungdommer og voksne som kan fullføre fem-årig grunnskole på to år. Dette forhindrer like fullt ikke at analfabetisme er et enormt problem på den afrikanske landsbygda. I byene er situasjonen mye bedre, men også der er analfabetismen stor i den voksne befolkningenen.

Så tilbake til problemstillingen. Hvordan kan det bli slik at et firma må kjøpe et jordstykke fem ganger for å få et rettsgyldig skjøte på det? Når jord disponeres kollektivt på bakgrunn av hevdvunnen rett, kan det fort bli komplisert å avklare hvem har disposisjonsrett til å foreta salg og avhendig. I Vesten er det vanlig at man kontakter myndighetene for å kjøpe jord. Det er lovregulert hvem som kan kjøpe jord, og det finnes ordninger som ekspropriering for firmaer som skal etablere seg. I Afrika, derimot, er situasjonen med store befolkningsgrupper som lever på områder de ikke har skjøter på, som ikke kan lese og skrive, og som de dermed ikke juridisk kan gjøre krav på krevende.

Det som skjer er at utlendinger som vil kjøpe, henvender seg på offentlige kontorer, eller snakker med landsbysjefene, men risikoen er stor for at noen lurer deg, eller at kollektivt eierskap gjør at flere kan gjøre krav på eiendommen.