Flerkulturell ballast. Litt om egne erfaringer

Integrerngsdebatt er noe vi i Norge aldri blir lei av. Først klager vi på at innvandrerne ikke blir norske nok, og så vil vi ikke at de skal bli norske. Vi tror liksom ikke at en mørkhudet person med utenlandsklingende navn kan være norsk like god som noen selv om vedkommende er vokst opp i Norge.

La meg si litt om meg selv. Jeg er født i Norge, og flyttet til Kamerun som treåring etter å ha tilbrakt et år i Frankrike sammen med foreldre som var på språk- og tropemedisinkurs. Fram til jeg var 16 år, bodde jeg ni år i Kamerun i byen Ngaoundere i provinsen Adamaoua i Nord-Kamerun.

Ngaoundere er en tradisjonell muslimsk by på savannen. Navnet betyr navnefjell på mbum, og byen er oppkalt etter et fjell som ligger i utkanten av byen.

Utsikt mot Ngaounderetoppen fra trappa på palasset. Moskéen på venstre side. Bildet er tatt på ramadanfesten 2010.

Da jeg forlot Kamerun som 16-åring for å begynne på videregående skole i Norge, hadde jeg gått på en liten norsk skole. Vi var så få norske at vi også hadde kamerunske venner.
Det var tøft å komme til Norge. I min verden var mote noe som skulle være elegant og vakkert. Jeg så på de unge libanesiske kvinnene, og lærte at bruden skulle ha gullarmbånd på hele armene, og ri på en hvit hest. Vi var på besøk i den rikeste familien i Ngaoundere, muslimer selvsagt, for de hadde ungdommer på alder med oss. Vi hørte på Reaggea-musikk og kamerunsk popmusikk.
Etter noen års studier reiste jeg tilbake for å ha feltarbeid for hovedfagsoppgaven i sosialantropologi. Jeg bodde i byen i 8 måneder, og har etter den tid vært på besøk flere ganger i forbindelse med jobben.

Nå sist var jeg i Kamerun i september. Det første som møtte meg var de hyggelige menneskene jeg pratet med på flyplassen da vi ventet på bagasjen. Du snakker fransk som en kameruner, sa de til meg. Og da de hørte grunnen fikk jeg høre: men da er du jo kameruner.
Jeg har mange ganger opplevd å bli regnet som kameruner. Det gjør godt at folk anerkjenner denne delen av identiteten min. Når jeg er tilbake i Kamerun opplever jeg stadig å finne tilbake til min egen historie. Ungdomsvenner. De som husker meg fra jeg var liten. De fellesskapene vi var en del av vi barn, både norske og kamerunske, som vokste opp rundt misjonsstasjonen i Ngaoundere.

Dette at jeg har opplevd å få anerkjennelse for den kamerunske delen av identiteten min medfører at jeg mange ganger tenker på andre og tredje generasjons innvandrere som til stadighet får høre at de er utlendinger. Det blir fullstendig feil å kalle andre eller tredjegenerasjons innvandrere for pakistanere eller marokkanere. De er jo nordmenn. Det er ikke de som har et problem. Det er vi norske som har for snever grense for hva som regnes som norsk.