Om meg

Bildet mitt
Arbeider med kirkelig bistand og organisasjonsutvikling i NMS. Sosialantropolog. Flerkulturell. Gift trebarnsmor. Synspunktene i bloggen er mine egne, og jeg står selv ansvarlig for dem. Jeg setter pris på kommentarer, uenigheter, saklige feil, referanser, eller hilsener i kommentarfeltet.

9. okt. 2011

Religiøs bistand, eller religion i bistanden?

Litt om NMS, og litt om religionens plass i bistand (etter mitt syn)
  1. Ikke all bistand, heller ikke bistand fra religiøse aktører, er god bistand.
    Når vi reiser rundt i verden, ser vi mye rart. Vi ser religiøse organisasjoner og trossamfunn som kun gir hjelp til medlemmer av egen religion. Vi ser organisasjoner som kun gir bistand og hjelp med konvertering som formål. Bistand som gis med en skjult agenda: at det egentlige målet er å frelse sjeler. Noen har egentlig helbredelser som mål, og ofte blandes religion med tradisjonelle religioner med masse magi, hekseriprosesser og forbannelser som resultat.
  2. Det Norske Misjonsselskap har et Prinsippdokument om Diakoni fra 1995. Dokumentet begynner å bli gammelt og burde vært revidert, men et av hovedpunktene i dokumentet er at diakoni aldri skal være en plogspiss for evangeliseringen. Det betyr kort sagt at vi ikke støtter helseinstitusjoner, bygger skoler, eller gir folk rent vann fordi folk skal bli kristne, men for å hjelpe de syke, gi barn skole, og for at folk skal holde seg friske.
    Teologisk begrunner vi dette i at Gud skapte jorda for alle, og han har skapt hvert enkelt menneske. Hvert enkelt menneske er verdifull for Gud, i kraft av å være menneske. Derfor forplikter vi som kristne å gi humanitær hjelp og bistand til mennesker uavhengig av religion, etnisitet, rase eller kjønn. OG, vi skal ikke bare gi alle tilbud om hjelp, men vi skal gjøre det på en slik måte at de føler seg komfortable med å motta hjelpen. Hjelpen skal være respektfull overfor mottager. De skal ikke føle at det er en skjult agenda. Minoritetskristne i muslimske land har utarbeidet kjøreregler der de setter fine grenser mellom diakonien og evangeliseringen.
  3. I hele Midtøsten og Nord-Afrika er det mange muslimer som benytter seg av kristne sykehus, og sender barna sine på kristne skoler, gjerne katolske. Endog talibanledere og ledere i muslimske terrornettverk er observert på kristne sykehus. Dette har delvis sammenheng med at Koranen anerkjenner Jesus som den største profeten, som også hadde som sitt viktigste oppdrag å helbrede syke. At kristne fortsetter denne praksisen gjennom å drive sykehus der de ber den gode Gud om helbredelse gjennom seriøs medisinsk behandling og kristen nestekjærlighet, sees på som noe veldig naturlig. Muslimer flest mener at kristne og muslimer tror på den samme Gud, men at kristne har misforstått med hensyn til Jesus. Han var ikke Gud, som kristne vil hevde, men han var en stor profet som sitter ved Guds side. Når det gjelder de kristne skolene er det vanlig å gi muslimske barn fritak fra andaktslivet på skolen, samtidig som man ikke pleier å tillate muslimsk bønneplass innenfor skolens område. Slik lever folk side om side med en gjensidig forståelse av hverandre og gjennom pragmatiske løsninger som stort sett fungerer på grasrota.
  4. I NMS har vi delt opp alt misjonsarbeid i tre programområder; Evangerisering og menighetsbygging, Diakoni og bistand og Lederutvikling og organisasjonsbygging. Disse tre programmene er skilt budsjettmessig, og planmessig, og det er Programprofildokumenter med påfølgende landplaner for hvert enkelt program i hvert land. I tillegg er det prosjektdokumenter på hvert prosjekt. Rapporteringen følger samme struktur med prosjektrapport, rapport på hvert program i land, og til sist de tre programrapportene som godkjennes av Landsstyret.
    Regnskapsmessig fungerer det slik at hvis noen gir en gave til et bestemt prosjekt/program, så vil aldri pengene flyttes til andre program. Det betyr at penger gitt til diakonale prosjekter aldri vil flyttes til evangeliserende prosjekter. Dette i respekt overfor alle givere som synes at NMS gjør et godt og viktig diakonalt arbeid, men som ikke deler ønsket om at flere skal bli kristne.

  5. NMS sier at de tre programmene til sammen er misjon. Det betyr at misjon ikke bare er evangeliseringen, ei heller kun diakoni, men alt sammen i en helhet. Et slikt syn har sammenheng med menneskesynet til NMS, og med kirkesynet. Mennesket består ikke bare av ånd, men også kropp og sjel. Vi bidrar til å bygge kirker som kan blir selvbergende; Levende, handlende og misjonerende kirker i alle land, som det heter i visjonen. Til å få til dette må man arbeide strukturelt, bygge kompetanse og arbeide rettighetsbasert for at kirkene selv kan være bærende sivilsamfunnsorganisasjoner i sine nærmiljøer. Flere av kirkene i Afrika som NMS har vært med på å bygge opp er store kirker med flere millioner medlemmer, eller som er majoritetskirker i sin region slik Den evangelisk-lutherske kirken i de Sørlige Afrika (ELCSA) er det i Kwa-Zulu Natal, og slik Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun (EELC) er det i Adamaoua-provinsen. I Asia har Kina og Laos større kirker, mens andre kirker er små minoritetskirker med få medlemmer. For de minste kirkene er det en utfordring å være utøvende sivilsamfunnsaktører.
  6. Er det så mulig å skille mellom evangelisering og diakoni? Mange vil tenke at den ene hånden vet hva den andre gjør, og at dermed er arbeidet helhetlig. Og det er sant. Dette er en av årsakene til at NMS ikke kun vil drive én type arbeid. Mange partnere setter pris på helheten vår. De sier at siden vi er engasjert i flere programområder hos dem, så kan de diskutere bedre med oss. Visjonen til EECMY i Etiopia at visjonen er Holistic Ministry, Serving the Whole Person, som sammenfatter dette synet på en fin måte.

  7. Det vestlige dilemma - sekularismen. Vi står i et dilemma som vestlige mennesker med en sekulær tro på at det er mulig å skille mellom ånd, sjel og kropp. Sjelen lar vi psykologene ta seg av, kroppen medisinerne, og ånden tar kirken seg av. Men så enkelt er det ikke for majoriteten av jordens befolkning. Jeg vil komme med et eksempel fra Kamerun med fulaniordet lekki. Lekki oversettes vanligvis med medisin. Men det er ikke bare det. Lekki kan også brukes om tradisjonell medisin som noen ganger er basert på urtelære, andre ganger på hekseri og trolldom. I praksis betyr det at den vestlige delingen ikke er troverdig i samfunn der folk ikke skiller begrepsmessig mellom gift og forbannelser, mellom medisin og magi. 
     
  8. Tilbake. Nå er vi tilbake der vi begynte. Jeg tror ikke all religion er god religion, men det er viktig med en god forståelse av hva religion er, og en grunnleggende respekt for betydningen dens i menneskers liv, for å drive god bistand. Religion er noe av det som er lettest å misbruke for å få makt, fordi det er så viktig for folks liv. 
     
  9. Konklusjon: Jeg tror ikke økt sekularisering er løsningen på et godt skille mellom diakoni og evangelisering, men heller en grunnleggende respekt i bistanden til alle mennesker, og til menneskene slik at alle er verdige mottagere av kirkens hjelp i den grad. Spesielt gjelder dette hvis kirkens helse- og skoletilbud er den eneste valgmuligheten. Et viktig prinsipp er at hjelpen er til alle uavhengig av religion, kjønn, etnisitet, osv.
    Mange kirker i verden, som EECMY og EELC setter sin ære i å gi hjelp til både muslimer og kristne. Dette er den sunne holdningen til problemet, tror jeg.

3 kommentarer:

  1. For folk som er mot misjon generelt og bistandsarbeid dreve av misjonsorganisasjonar spesielt, bør eit interessant dilemma mtp sekularisering av bistanden vere at sekularisering av bistand inn i dei fleste samfunn utanfor vår vestlege sfære lett kan sjåast på som sekulær misjon. Kritikken som ofte vert retta mot kristen misjon og kristen bistand vil dermed ramme den sekulære bistanden.

    Eg er heilt einig i din konklusjon, og det undrar meg at ikkje fleire av dei som kritiserer religiøs bistand ser at ikkje auka sekularisering er nokon god lysing.

    SvarSlett
  2. Særlig interessant i dag med tanke på artikkelen i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2011/10/10/nyheter/india/utenriks/frp/politikk/18517895/
    Her hevdes Upadhyay at kristen misjon "kjøper" sjeler, i alle fall i India.

    SvarSlett
  3. Takk for kommentarer, både Steinar og Fred. Når det gjelder India-saken kjenner jeg den ikke så godt, for NMS arbeider ikke i India. Men vi ser i Midtøsten at kristne aksepteres så lenge det ikke foregår konverteringer i større omfang/viktige personer konverterer. Det er først ved konverteringer i større omfang at konfliktene starter. Noen kristne (misjonsorganisasjoner) har en agressiv tilnærming som bidrar til å forsterke konfliktene.
    I NMS har vi tatt i bruk metodikken Do no harm, Local capacities for Peace, fra Mary Andersen. Alle prosjekter skal i de årlige rapportene svare på hvilke konsekvenser prosjektene har på konfliktsituasjonen i samfunnet. For oss er dette en svært viktig problemstilling.

    SvarSlett