Den gode viljen

God vilje har aldri vært tilstrekkelig for å få gode resultater, men det er heller ikke nok å sette i gang med gode tiltak. De må koordineres med myndighetenes og kirkens strategier. Dette kan være et krevende arbeid. Samtidig opplever vi som misjonsorganisasjon at denne måten å arbeide på gir svært gode resultater.

– Lokalt eierskap, deltagelse og relevans, summerte evalueringsteamet. Men hva betyr disse ordene som gjentas, og hvorfor er de så viktige?
I løpet av våren sender NRK en serie om bistand: Den gode viljen. Er god vilje nok for at mennesker skal få et bedre liv? spør programskaperne. I NMS tror vi ikke at god vilje er nok.

Verdighet
Evangeliene forteller om en døvblind mann som ropte på Jesus. Da Jesus hørte ham, svarte han mannen ved å spørre: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Jesus lar mannen selv definere sine egne behov, og lar ham få lov til å beholde styringsretten i eget liv.

Landsbysjef Boureima Dicko med ungeflokken sin. Framme til høyre i bildet en prosjektansatt.

I 2009 snakket jeg med landsbysjef Boureima Dicko i Mali. Han la vinn på å fortelle at noe av det de satte mest pris på med NMS’ utviklingsprosjekt, var at prosjektet snakket med dem og lot dem selv beskrive egne behov.

– Når dere kommer, spør dere oss hva vi trenger før dere gjør noe. Det er det vi liker så godt med dere, sa Dicko. 

Jeg spurte litt mer hva han mente, og han svarte med å komme med et eksempel. Noen hadde kommet og gravd en brønn et stykke utenfor landsbyen. Han visste ikke helt hvem som hadde gjort det, men brønnen ble ikke brukt fordi den lå på feil sted. Den brønnen NMS-prosjektet  hadde gravd derimot, var gravd etter avtale med landsbyen. De hadde selv vært med på å grave, og de sørget for at den ble vedlikeholdt gjennom brønnkomiteen som var etablert. Denne brønnen og vaksinasjonsprogrammet som vi hadde medvirket til, hadde ført til at barna i landsbyen nå overlevde i langt større grad enn før. –Se så mange barn det er her. Før var det nesten ikke barn. De døde alle sammen. Før vi fikk brønn måtte vi også arbeide om natta. Da var det kjøligere. Nå overlever barna, vi kan vaske oss, og slipper å arbeide om natta.

Bærekraft
Det å selv få lov til å definere sine egne behov har med verdighet å gjøre. Men like viktig er det at resultatene av innsatsen ofte blir bedre og mer bærekraftige når lokalbefolkningen ikke bare er passive mottagere, men aktive medspillere i utviklingen.
NMS gjør dette gjennom å bidra til å etablere lokale utviklingskomiteer i prosjektene som drives av samarbeidskirkene. Medlemmene blir valgt av allmøtet i landsbyen. Utviklingsprosjektene har sjekklister som de bruker for å sikre at både kvinner og menn av alle lag i samfunnet er representert i komiteen.

– Hva er de største behovene i landsbyen? spør vi folk. De svarer ofte at de mangler rent drikkevann, vei, skole og helsetilbud til befolkningen. Avlingene er kanskje dårlige, og de mangler både innsatsvarer og mulighet for å selge varene på markedet. Noen er opptatt av at mange ikke kan lese og skrive. Atter andre at de unge jentene prostituerer seg for å få penger til mat og såpe.

Ett enkelt prosjekt kan ikke løse alle problemer for folk. Vi tror imidlertid at når landsbyen får hjelp til å organisere seg, og lærer hvordan de kan arbeide sammen med myndighetene for å løse noen problemer, kan de selv løse andre behov senere. Vi gir dem altså redskaper til å løse utfordringer i lokalsamfunnet. For å få dette til, må de også selv delta og komme med bidrag til utviklingen.

Gode resultater
I landsbyen Ankazoabo i Baraområdet på Madagaskar traff jeg ei kvinne

som hadde gjennomført lese- og skriveopplæring gjennom det integrerte utviklingsprosjektet som kirken driver, støttet av NMS. Hun gjennomførte kurset, fikk diplom, og etablerte en forening sammen med de andre som også hadde fullført lese- og skriveopplæringen. De lærte også litt regning på kurset. I denne landsbyen var folk ukjent med bruk av penger, så det fikk de også opplæring i. Staben i prosjektet kom med forslag på hva medlemmene i foreningen kunne gjøre for å øke inntektene sine. De valgte å starte med å dyrke peanøtter og bruke forbedrede metoder for risdyrking. Min venninne fikk to små bokser med peanøtter som frø, og sådde dem på rette rader. Etter den første avlingen gav hun tilbake de to boksene med peanøtter så andre kunne arbeide med dem. Resten av avlingen beholdt hun selv. Året etter hadde hun nok peanøtter både til mat til familien og til salg. Slik fikk hun inntekter.

I tillegg startet kvinnene i Fotivolo en kvinneforening som arbeidet med kvinnerettigheter. De var spesielt opptatt av at giftealderen for de unge jentene var så lav. De unge jentene etablerte en ungdomsforening der de møttes og fikk hjelp til å få inntekter på annet vis enn ved å prostituere seg. I landsbyen Fotivolo var det ikke unormalt at jenter på 10-12 år ble gravide og fødte.

Kvinnene jeg snakket med fortalte mange flere historier om konsekvensene av dette. Vi ser altså at en liten gnist som tennes gir enormt store resultater - fordi prosjektet arbeider så tett sammen med målgruppen.

I løpet av høsten 2012 ble prosjektet evaluert av et eksternt evalueringsteam, som skryter uhemmet av resultatene til prosjektet. Prosjektet evner å få til deltagelse, lokalt eierskap, og innsatsen er relevant. Den svarer altså på behovene til befolkningen.

Lokalt eierskap
I de integrerte utviklingsprosjektene i Etiopia, Mali og Madagaskar er ett av de viktigste kriteriene for prosjektene at folk selv skal definere sine egne behov. Lokalt eierskap kaller vi det når folk ikke bare er mottagere av hjelp, men selv opplever at de eier prosjektet. De deltar gjennom at de er med og definerer behovene sine. De deltar gjennom dugnader og fellestiltak. Og de deltar ved at de selv sørger for vedlikehold. Når målgruppen går fra å være mottager til å bli deltager, blir de også eiere av prosjektene, og sørger samtidig for at tiltakene er relevante for dem.

Verden i endring
Afrika har forandret seg svært mye de siste 50 årene siden frigjøringen. Det er i dag skoler og helseklinikker over alt. For 50 år siden var det et stort behov for utenlandske sykepleiere og lærere. I dag utdanner de fleste afrikanske landene sine egne lærere og sykepleiere. Dette betyr at vi som misjonsorganisasjoner, kirker og myndigheter har fått svært gode resultater på innsatsen vi har gjort for at barn skulle gå på skole og få et helsetilbud.

Samtidig må vi tenke framover for å dekke dagens behov, og finne ut hvilken plass kirkene skal ha i utviklingen av samfunnet. Statens rolle er mye mer aktiv i dag enn før.

I NMS sin innsats for flyktningene i Mali, er det de regionale myndighetene i Mopti region som koordinerer innsatsen gjennom en flyktningekomité. NMS sin samarbeidsorganisasjon er representert i denne komiteen.

God vilje har aldri vært tilstrekkelig for å få gode resultater, men det er heller ikke nok å sette i gang med gode tiltak. De må koordineres med myndigheter og kirkenes strategier. Dette kan være et krevende arbeid. Samtidig opplever vi som misjonsorganisasjon at denne måten å arbeide på gir svært gode resultater.

Artikkelen er også publisert i Misjonstidende 3/2013.