Om meg

Bildet mitt
Arbeider med kirkelig bistand og organisasjonsutvikling i NMS. Sosialantropolog. Flerkulturell. Gift trebarnsmor. Synspunktene i bloggen er mine egne, og jeg står selv ansvarlig for dem. Jeg setter pris på kommentarer, uenigheter, saklige feil, referanser, eller hilsener i kommentarfeltet.

3. jun. 2011

Ressurssterk eller ressurssvak? Betyr det noe?

Noe av det som irriterer meg mest, er forstå-seg-påere som insinuerer at når deler av befolkningen ikke gjør det som er forventet, så er det fordi de enten er lavstatus-mennesker, ressurssvake el.l. Grunnen til at folk på nord-jæren ikke tok bussen, var fordi buss er lavstatus. Forskerne som hadde kommet fram til denne påstanden, sannsynligvis inspirert av sosial kapital-modeller de har vært tilhengere av noen år. Denne modellen kan forklare alt: for alle tilhører vi grupperinger enten vi vil det eller ikke. Disse grupperingene kan knyttes til kulturell kapital (oss med bokhyller, lange universitetsutdannelser, og billige gamle biler). De med mye økonomisk kapital har fine biler, tomme bokhyller, og mye penger. Slik fortsetter det.

Nå er i for seg teoriene om ulike former for kapital, som er utarbeidet og knyttes til enten Pierre Bourdieu eller Foucault, interessante. Bourdieu sa at enhver kapitalform kan knyttes til en type makt, og akkumulering av denne typen makt gir kapital. Jeg har selv anvent Bourdieus kapital-modeller for å analyserer ulike former for kapital blant en gruppe kvinner i Kamerun. Videre sier Bourdieu at ethvert samfunn har ulike kapitalformer, og selv om han bruker et hierarkisk Frankrike på 60-tallet som modell, gir ikke det nødvendigvis de rette praktiseringene i det egalitære Norge a la 2010.

Det er imidlertid når alt vi gjør skal forstås inn i en svak/sterk-metaforer at det går litt galt. For eksempel er de som ikke klarer ta ungene med på tur hver helg ressurssvake. De som tar bussen har lav status. De som ikke klarer sitte timevis med ungenes lekser er også ressurssvake, og det samme gjelder alle de som ikke lager næringsriktig mat til barna hver dag. Vi skal følge ungene på kulturskole, delta på dugnader i idrettslag og korps, og vi skal helst gjøre det med et smil.

I neste øyeblikk følger så nyhetssaken om at barn av såkalt ressurssterke foreldre har et for ambisiøst program. Barna har ingen fritid fordi de skal følge foreldrenes program for dem. Det nyeste er at unge yrkesaktive mødre stresser livet av seg for at til og med huset skal være perfekt. En skal ha perfekte selskaper, perfekte barn, og perfekt liv.

Det er da jeg hopper av og sier at jeg vil bestemme selv.



5 kommentarer:

  1. Vi presses på meninger om hvordan vi skal leve hele tiden. Det er lett å ende opp som i Æsop sin fabel om mannen som tok med guttungen sin til markedet for å selge et esel. Galgenhumoristen lurer på hvorfor vi holder på slik på egne og andres vegne - var det ikke det vi skulle bli befridd fra i et sekulære samfunn? Å leve under andres meninger om hvordan livet skal leves Rett?

    SvarSlett
  2. Takk for kommentar, Beate.

    Kristne i Midtøsten pleier å si at en samfunns kvaliteter måles best på hvordan man tar seg av/lever med minoritetene. Dette gjelder all slags minoriteter: etnisitet, rase, religion, men kan også gjelde funksjonshemmede.

    SvarSlett