Om meg

Bildet mitt
Arbeider med kirkelig bistand og organisasjonsutvikling i NMS. Sosialantropolog. Flerkulturell. Gift trebarnsmor. Synspunktene i bloggen er mine egne, og jeg står selv ansvarlig for dem. Jeg setter pris på kommentarer, uenigheter, saklige feil, referanser, eller hilsener i kommentarfeltet.

25. jul. 2011

Et møte i Sør-Afrika, og noen små betraktninger etter terroren i Oslo og på Utøya

En kveld i februar 2007 satt vi en liten gruppe rundt et bord og pratet. Vi var Premier (tilsv. Guvernør) i provinsen KwaZulu-Natal, Sør-Afrika, Sibusiso Joel "S'bu" Ndebele, ei sør-afrikansk prest, et par ansatte fra Det Norske Misjonsselskap, lederen i Senter for interkulturell kommunikasjon, og noen ansatte på Premiers Office. Vi satt rundt et bord utenfor Sibusiso Ndbeles hus, invitert av ham, og pratet og lo.

"Da vi satt på Robben Island kunne vi bare fortsette samtalen dagen etterpå", mimret han om de ti årene han satt på den beryktede fangeøya utenfor Cape Town. Etter noen timer rundt bordet ymtet vi frempå at vi måtte gå.


Sibusiso Ndbele fortalte om hvordan de hvite satte hvite prester til å be for dem. Hver dag ba de hvite afrikanderprestene over dem. De ba nedverdigende, nedsettende.
Sibusiso Ndbele, som da var Premier i KwaZulu-Natal, til høyre i bildet. Nå er han minister i ANC-regjeringen i Pretoria.

"Vi måtte lukke ørene for de hvite prestene sin bønn. Vi måtte passe oss slik at vi ikke svarte med samme mynt," sa han. "Hvis vi hatet slik de hatet, ville vi redusere vår egen moral og menneskelighet. Vi måtte ikke synke ned på deres nivå. Hvis vi tok i bruk de hvite apartheidforkjempernes metoder, ble vi som dem. Like ille som dem. Det ville vi ikke." 

De svarte ANC-fangene var også kristne, og arrangerte sine egne bønnemøter.

De siste dagene har vi vært fyllt av sjokk, sorg og sinne etter terrorangrepet mot regjeringskvartalet i Oslo og mot ungdomsleiren på Utøya.

Jeg er ufattelig glad for Jens Stoltenbergs klare ord om at vi må møte terror med mer demokrati, mer åpenhet. Våre Sør-Afrikanske venner har lært oss at man nå lengst med fred. Vold avler vold, og hat avler hat.

Men jeg vet også at jeg i fremtiden kommer til å være langt mindre tolerant overfor rasistiske uttalelser. Dvs. Jeg forsvarer folks rett til å mene hva de vil, men samtidig må vi vite at noen vil kunne handle bokstavelig som resultat av enkelt-uttalelser.

2 kommentarer:

  1. Tankevekkende det du skriver her.
    Når det gjelder toleranse for rasisme og fremmedfrykt: Må vi ikke ha et både/og: Vi må unngå at ekstreme synspunkt blir holdt under et lokk (og vokser og eksploderer) men samtidig konfrontere hver uttalelse, vise at de ikke er akseptert som sannheter?

    SvarSlett
  2. Jo, enig med deg. Vi må for all del unngå at ekstreme synspunkter isoleres. Vi må våge å få trollene fram i lyset og samtale åpent om problemene og utfordringene. Problemet vårt er vel heller at vi har ignorert og latterliggjort sære meninger istedet for, slik du skriver, å konfrontere dem slik at de ikke blir stående uimotsagt.

    SvarSlett