Nigeriakonflikten - litt nyansering

Hva er det som skjer i Nord-Nigeria? Hvorfor denne volden?

Aftenposten har skrevet litt her, men jeg synes artikkelen er noe unyansert, og vil prøve å bidra til en nyansering.

Mitt perspektiv er ikke som Nigeriakjenner, men på bakgrunn av kjennskap til situasjonen på den andre siden av Adamawa-platået i Kamerun, og fra andre områder med vold mellom muslimer og kristne, vil jeg prøve meg på noen forklaringer.

For det første brukes religionsidentitet først og fremst som politisk og etnisk kjennemerke. I Aftenpost-artikkelen refereres det til at konflikten mellom det kristne sør og det muslimske nord polariseres. Religiøs identitet blir brukt for å klargjøre posisjoner i en politisk konflikt. I Kamerun brukes  religion like mye som en identitetsmarkør som noe man deltar i, altså har faste aktiviteter knyttet til. Det er langt flere mennesker som kaller seg kristne eller muslimer, enn de som møter på gudstjeneste eller fredagsbønn. Man kan også oppleve at det innen samme familie er både muslimer og kristne, og at de lever fredelig sammen, og en kan oppleve at de melder om religionsskifte uten konflikter. Det vil si, når det er undersøkelser svarer mange det som er opportunt basert på lokale og nasjonale konflikter, på om de sender ungene på skole eller ikke, basert på om presidenten er muslim elleer kristen, osv. Det er altså en rekke faktorer som spiller inn på hvilke valg enkeltpersoner tar i forhold til religiøs markering. Et av dem er personlig tro. Når det er sagt er det selvsagt mange troende mennesker, som er de som møter til gudstjeneste og bønn, og som bærer kirkene.

For det andre er landressursene mer og mer presset. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg der jeg diskuterer flyktningssituasjonen i Kamerun. Når ørkenen vokser, fører det til en stor migrasjon sørover mot savannen fra Sahel. Samtidig fører skoghogst og befolkningsvekst til stor migrasjon fra tropeskogene i sør og opp til savannen. Byen Jos ligger på savannen. På savannen i Nigeria og Kamerun har det i mange generasjoner bodd både nomader/seminomader med kveg og fastboende bønder. De fastboende bøndene har i stor grad blitt kristne/kaller seg kristne, mens nomadene i all hovedsak er muslimer. Når savannen fylles opp av bønder fra nord og sør, i tillegg til at rike handelsfolk kjøper opp store landområder, blir det trangere for nomadene. Dette kunne vi se med egne øyne i Kamerun i fjor.

På denne maisåkeren har kveg kommet seg inn gjennom gjerdene, og hele maisavlingen var ødelagt.  

For det tredje synes det å være kriminelle bander som kaller seg islamister, som i Nord-Nigeria, som bidrar til volden. Dette er grupperinger som i noen tilfeller vigler opp lokalbefolkningen, og i andre tilfeller opererer selv for å skape uro og opprør. I Kamerun slår myndighetene hardt ned på slike opprørere, men de har bidratt til branner av kirker og drap av kristne de siste årene i land som Etiopia, Kamerun og Nigeria. Disse må sees på både som et resultat av konfliktene i regionen (som Sudan, Libya, Elfenbenskysten) og mye våpen i omløp. Dette er ikke vanlige muslimer. I vesten ville vi kanskje kalt dem for kriminelle bander?

Vi må for all del ikke sanskjonere den lokale muslimske befolkningen for dette, for de er ofte like fortvilte på volden som de kristne.


4.1.2012. I går meldte utenlandske medier, og Vårt Land at islamistgruppen Boko Haram har gitt kristne i Nord-Nigeria tre dager til å flykte på.


10.1.2012 - En oppdatering
Situasjonen i Nigeria har vært gjenstand for flere lunsj- og gangsamtaler her i NMS de siste dagene. Mitt utgangspunkt for å forstå debatten har vært naturressursdiskusjonene som jeg også ser i Kamerun, og som kamerunerne hevder er viktige for å forstå konflikten i Nord-Nigeria.

Samtidig har konflikten et religiøst element som ikke er ensidig. I vestlige nyhetskilder den siste tiden har muslimene blitt ansett som de fæle, mens de kristne er snille. Så enkelt er det nok ikke.


I hele den muslimske verden er det vanlig at muslimer sender ungene på kristne skoler. Spesielt katolske skoler har vært, og blir ansett som gode skoler for barna. Kirkene som driver skolene har til gjengjeld ofte gitt de muslimske barna fritak for andakter og gudstjenester. Slik fungerer det i Kamerun. Men ikke i Nigeria.

I Nigeria har det utviklet seg et hatforhold fra kristne mot islam og muslimer. Dette har sannsynligvis rot i to forhold: For det første, den muslimske/fulaniinvasjonen av området på 17-1800-tallet, kalt Jihad. Den var ledet av hærføreren Osman dan Fodio fra Mali til Sokoto, og ført videre av hærføreren Adama fra Sokoto og østover. Derav navnet Adamaoua/Adamawa på høyplatået som både min hjemby Ngaoundere, og den nigerianske byen Jos ligger på. De muslimske krigerne la under seg store landområder, tok folket som slaver, og tvangsislamiserte store befolkningsgrupper. Slaverraidene foregikk fram til nyere tid. I Kamerun tok ikke slaveraidene slutt før etter frigjøringen i 1960.
For det andre har mange av misjonsorganisasjonene som har arbeidet i Nigeria vært av en amerikansk evangelikal tradisjon der man bruker et hat-språk og hat-retorikk mot muslimer. Muslimske barn får ikke gå på kristne skoler, de blir ikke tilsatt i noen stillinger, fordi man etter sigende ikke kan stole på en muslim.

Dette er fullstendig forskjellig fra situasjonen i Nord-Kamerun som har samme befolkningsgrunnlag. I Nord-Kamerun tilhører befolkningen vanligvis ulik religion basert på etnisitet (fulani og hausa er muslimer), men blant de andre folkegruppene er det muslimer og kristne i alle familier. Uansett omgås man i nabolagene der folk bor, man snakker sammen, går på de samme skolene, og jeg har endog ofte hørt kristne og muslimer ønsker hverandre Guds velsignelse.