Er kirken relevant for nordmenn av i dag?

Andelen av befolkningen som regner seg som kristne er betydelig redusert de siste ti årene, melder Vårt Land. Kirken besvarer henvendelsen med å peke på trosopplæringsreformen som svar på problemet. Den viktig, men den kan nok i beste fall ikke gjøre annet enn å stoppe frafallet, tror jeg.

Kun et av bispedømmene i Norge, Stavanger, har hatt vekst i gudstjenestedeltagelsen de siste årene. Jeg bor selv i en kommune og en menighet som har vokst i oppslutning. I løpet av de tretten årene vi har bodd på Sandnes, er menigheten blitt delt to ganger. Den siste menighetsplanten er fremdeles ikke formelt skilt ut fra modermenigheten, men vi arbeider sammen for at de skal få kirke og bli eget sokn i løpet av noen år.

Det er fristende å spørre seg hva en mislykkes med i Den norske kirke, samtidig som det er relevant å spørre hvorfor gudstjenestesøkningen på Jæren vokser.

Form og språk

Ungdommer i Den norske kirken har i flere generasjoner klaget på formen på gudstjenestene uten at dette er tatt til følge. Den nye liturgireformen er egentlig svært lite radikal. Stavanger biskop har tidligere gitt vide rammer for alternative gudstjenesteform. Dette blir innskjerpet nå. Dessverre har mange menigheter tatt mer hensyn til til kantorene og de formkonservative innen kirken. Vi har sagt ”Nei, nei, nei!”, til de fleste ungdommelige forslagene i flere generasjoner. Og resultatet kan man se på gudstjenesteoppmøtet. Hvis kirken ikke oppleves som relevant for dagens mennesker, hvis språket, forkynnelsen og formene ikke oppleves relevante, hvis samværsformene ikke oppleves relevante, så går ikke folk i kirken. Vi er nå kommet i den situasjonen at besteforeldrene til dagens unge ikke fikk gehør. Ikke rart at mange har gitt opp.

Kirken og autoritetene

Dagens kirkekritikk går imidlertid dypere enn en formkritikk. ”Jeg vil ikke gå i kirka, og høre på en gammel mann som snakker”, sier tenåringen min. Dagens unge, som er vokst opp med en postmoderne læringsfilosofi opplever at presten ikke har noe å si dem. Ungdommene sier rett og slett at prestens enetale ikke er noe for dem. Jesu dialogmodell er kanskje langt bedre enn dagens prekenform?

Som kirke bør vi spørre oss hvordan vi kan gjøre gudstjenesten relevant for unge mennesker i dag. Det betyr en radikal endring både i form og i innhold.

Hva kan vi tilby som kirke?

Et budskap om Jesus som frigjører. Vi har vært for opptatt av at mennesker er syndige, og for lite opptatt av nåden og frigjøringen i Kristus. Det må gjøres et teologisk arbeid for å gjøre frigjøringen relevant for dagens mennesker, som ikke opplever seg fanget av synd.

Fellesskap

Noe av det viktigste vi som kirke kan tilby mennesker i dag er fellesskap med Gud, og med hverandre.

Den norske kirke er bygd opp av geografiske sokn. Det betyr at menigheten også er et viktig samlingssted i lokalmiljøet. Jeg er så heldig å bo bare 50 m fra kirka mi. Ungene kan springe bort til kirka enten det er barneklubb eller ungdomsklubber. Det betyr også at vi møter naboene våre i kirka.

Vi trenger som mennesker det store fellesskapet i gudstjenesten, men vi trenger også de små fellesskapene i foreninger, husfellesskap, kirkeringer eller cellegruppene. Vi trenger også de mellomstore fellesskapene som kor, ungdoms- og barneklubber.

De mindre fellesskapene er livsnødvendige for menigheten. De gir rom for å dele livet, troen, og bønnen, og for å bygge fellesskap.

Deltagelse og tilhørighet

Vi mennesker trenger å engasjere oss utenfor oss selv for å oppleve å ha et meningsfylt liv. I menighetene er det mange muligheter for engasjement. For at menigheten skal vokse må den tilrettelegge for frivillig engasjement. Deltagelse fremmer tilhørighet. Vi hører til fordi vi deltar. Slik er det i familien, og slik er det i menigheten. Oppgavene er mange, og alle er nødvendige med de ressursene hver enkelt har. For i menigheten er det slik at alle har et viktig bidrag.

I Norge har det mange steder vært slik at folk går på bedehuset og foreningen for å delta, mens de går i kirka for å høre på presten. Denne kulturen har gått så langt at det knapt er noen som foreslår at de kan arrangere enkle samlinger i kirken i stedet for messefall. Hvis vi som menighet eier kirken, må vi også kunne kreve av de ansatte at de hjelper oss til å organisere oss slik at vi klarer å samle oss om enkle samlinger for å dele Guds ord når presten og kantoren har fri.

Lekfolket eier kirken

Vi er på mange måter fanget i en ansattstyrt kirke, og nå er det på tide å gjøre opprør. Vi lekfolk eier kirken.

Liturgien må være levende, og formene og språket som brukes må være livsnært og relevante for folk, for at ikke kirken skal bli irrelevant. Kirken må snakke på et språk vi forstår, og gi oss mulighet for deltagelse. Dette er den stor utfordring for Den norske kirken fremover.