Identitet, etnisitet og integrering av innvandrere

I Norge gir opprinnelsessted oss identitet og tilhørighet. En del av det å være norsk er å ha et norsk navn, komme fra et norsk sted, og snakke én norsk dialekt. De aller fleste etterkommerne av innvandrere snakker norsk som en nordmann, og de kommer fra et norsk sted, men navnet deres forblir "utenlandsk".

Navn, dialekt, oppvekststed, religion og foreldres oppvekststed brukes for å kategorisere dem vi møter. Når vi møter noen ukjente, er det ikke uvanlig at vi presenterer oss med hvor vi kommer fra. Hvis det ikke blir sagt, er det svært ofte at noen spør, hvis de da ikke bare antar på bakgrunn av navn, dialekt, og hvilken sammenheng en møtes i.

Mange, også antropologer har lenge påpekt dilemmaene i nasjonalstatene i forholdet mellom etnisitet, religion og nasjon. I Vest-Europa er de fleste nasjonene basert på én etnisk gruppe, med noen etniske minoriteter. Dette har skapt mange store konflikter som i Baskerland i Spania, tyskerne i Tsjekkoslovakia, irene i Storbritannia, samene, sigøynere, jøder, osv. Jeg vil ikke gå inn i konfliktene her, men påpeke det problematiske i ideen om at nasjon=etnisk gruppe. Enda mer kompliserende er det at religiøs tilhørighet i stor grad følger etnisitet.

Når etnisitet, religion og nasjon blandes sammen, slik det gjøres i Norge, blir diskusjonen rundt integrering uryddig fordi forventningene til innvandrerne er uklare, og i beste fall umulige å oppfylle.

Navn og identitet
Jeg mangler dialekt, eller dvs, dialekten min er et sammensurium av ulike vest- og sørnorske dialekter. Noen ganger blir folk jeg møter så frustrert at de spør: Hvor kommer du egentlig fra? Andre ganger opplever jeg at navnet gir assosiasjoner som gjør at folk knytter meg til slekta.  "Så du er en av dem, du. Hvem er faren din, da?" "Å, ja, du er datter til ...., du?" Og så er man plassert.

Fulaniene i Mali
Fulaniene i Mali bruker klannavnet til å tilkjennegi identiteten. Det går så langt at de til og med plasserer utlendinger inn i sitt eget klansystem. Spesielt de som bor fast får seg et lokalt navn, og en klantilhørighet basert på hvem de kjenner og hva/hvem de er. En lærd teolog fikk klannavnet Cissé, for Cissé er en klan kjent for mange lærde. En misjonær som presenterte seg som en landsens mann, fikk navn etter en lavere klasse. For ham passet det fint. Navnet bruker de så videre i sine sosiale relasjoner. Mali er et hierarkisk og lagdelt samfunn. Antropologer kaller det ofte for et kastesamfunn. Navnet plasserer en altså i kastesystemet, og det er ikke uvanlig med forhandlinger knyttet til hvor utlendinger plasseres.

Kina
I Kina gjøres noe av det samme. Fastboende utlendinger i Kina får et kinesisk navn. Dette får de oftest tildelt av språklæreren, delvis basert på uttalen av det europeiske navnet, delvis på at det skal være et passende navn, har jeg blitt fortalt. Det er viktig å plassere utlendingen korrekt hierarkisk, i forhold til status, utdannelse og posisjon.

Nasjon og etnisitet
Kamerun, som er et konglomerat av ulike språk- og folkegrupper. Der har folk lært seg til at det å være kameruner er noe annet enn den etniske tilhørigheten. Alle har hver sin etniske tilhørighet, men man kan være kameruner likevel. Jeg har flere ganger opplevd denne rausheten, sist på flyplassen i Douala. Vi var nettopp ankommet landet, og sto og ventet på bagasjen. Han som sto ved siden av begynte å prate. "Hvor har du lært fransk," lurte han på? "Du snakker som en kameruner." Jeg måtte svare at jeg var vokst opp i Ngaoundere, i Nord-Kamerun. "Men da er du jo kameruner, da," sa han, og smilte.

Som to-åring flyttet familien til Frankrike og fortsatte til Kamerun i Vest-Afrika. Jeg vokste opp på en stor misjonsstasjon i utkanten av byen Ngaoundere, der det bodde nordmenn, amerikanere, franskmenn, kamerunere, og mennesker fra en rekke andre Vest-Afrikanske land.

Språklæringens dilemma for flerkulturelle
I løpet av oppveksten har jeg observert mange barn som strever med språk, enten det er foreldrenes språk, eller språkene i lokalsamfunnet. Barn og foreldre som lever i spenningen mellom to kulturer forventes nemlig å kunne begge deler. Fra storfamilien er det sterke krav om at barna må kunne kommunisere med familien på morsmålet, mens storsamfunnet har et behov for at barna skal kunne kommunisere på kommunikasjonsspråket i samfunnet. Familien må tenke langsiktig for barna sine: Hvor skal vi bo i fremtiden? Hvem skal barna måtte kommunisere med? Hvor skal barnet arbeide?

Utfordringen for foreldrene er på den ene siden at storsamfunnet forventer av dem at de skal lære barnet storsamfunnsspråket, mens familien ønsker at foreldrene skal snakke morsmålet slik at barnet blir istand til å kommunisere med dem. For foreldrene er den andre utfordringen at de selv ofte snakker gebrokkent på storsamfunnsspråket. Barna trenger å respektere foreldrene sine. Det gjør de best om de kan bli oppdratt på et språk som foreldrene behersker 100%. Jeg har mange ganger møtt barn som svarer foreldrene på storsamfunnets språk. Foreldrene snakker morsmålet, og barna svarer på et annet språk. Flytende.

Løsningen
Jeg klarer ikke se noen annen løsning enn at vi gjør en jobb for å fristille nasjon og etnisitet, samt øke forståelsen for at hudfarge, navn og religion ikke er et kriterie for å definere etnisitet. Jeg er overbevist om at kamerunernes og amerikanernes inkluderende nasjonale identitet er mer bærekraftig enn den norske ekskluderende nasjonalismen.
Og det norske, da? Det norske er en etnisk identitet på linje med andre. Vi må forsvare språk, kultur og tro, men det kan gjøres på en inkluderende, og ikke ekskluderende måte.

Kristentroen og forsvar for den, får bli en sak for et nytt innlegg, for det er en stor sak.