Julestemning, Skomaker Andersen, og grasbranner

Den siste tiden har aviser og sosiale medier strømmet over at innspill fra folk som ønsker å få tilbake Skomaker Andersen som julekalenderprogram på BarneTv. Disse folkene er omtrent jamgamle som meg, altså i 40-årene, og de forteller entusiastisk om hvor viktig dette er. Det er opprettet støttegrupper på Facebook, og NRK har, til manges fortvilelse, nektet å sende programmet flere ganger.

Jeg bodde i utlandet mens jeg var barn og ungdom, og fikk ikke sett Skomaker Andersen på barne-TV før jeg var 19 år, og registrerte det følelsesladede engasjementet noen av dem hadde i forhold til Skomaker Andersen. Et engasjement som blir litt absurd når man er vant til at 19-åringer ikke ser barne-TV.

Men jula er tida for nostalgi, for drømmer og for tradisjoner. Kanskje er det slik at det som var jul da vi var små, bidrar til å skape julestemning når vi blir voksne.

De samme rare uttalelsene kommer når det snakkes om snø og jul. For det er jo slik i vårt lille land at det ikke blir ekte jul uten at snøen ligger dyp. Det vil si, på sørvestlandet er vi mest vant med regn og 10g til jul. Likevel snakker mange om denne mytisk snøen som må til for at det "skal bli jul", sammen med skomaker Andersen, selvsagt.

Min barndoms jul var på savannen i Afrika. Der er det to årstider; regntid og tørketid. Regnet startet i månedsskiftet mars/april, og varte til månedsskiftet oktober/november. I overgangsperiodene regnet det lite, mens det i juni til august kom regnskyll nærmest daglig i to-tida på ettermiddagen. Men jula, den kom i tørketida. Utover november og desember kom harmattan-vindene fra Sahara, og la et lett støvlag overalt. Temperaturen sank om nettene, og oftest er det så mye støv i lufta at temperaturen holdt seg under 25 g om dagen. Samtidig startet grasbrannene.

Det to meter høye graset og buskasen ble tent på enten av kvegnomadene, av folk som ville rydde land, eller av jegere som ville se byttedyrene bedre. Hvert år brenner hus ned. Men på samme måte som mange av hageplantene i Norge liker litt frost, er det endel planter på savannen som trenger brannen for å sette frø.

Kvelder med grasbranner i horisonten er et vakkert syn, med mindre du skal gjennom flammene med bilen. Det blir en egen lukt og stemning, og for meg er dette juleluktene mer enn noe annet.

Man trenger ikke så mye for å ha en god jul.Vi pleide spise middag om ettermiddagen, pakke opp gaver, og gå opp på kirkens sykehus om kvelden og se på når kvinnegruppene i området hadde teateroppvisning med hele juleevangeliet. Det ble lest og spilt og sunget. Vi lo når gjeterne ble livredde av englene, og når kvinnene, omkledd til menn, marsjerte inn som vise menn. Til mat hadde vi litt forskjellig, alt etter hva vi fikk tak i.

Ikke langt fra der vi bodde, drev kirken et Collège med internat for ungdommer. De hadde før juleferien en stor konsert med teater, sang og dans. Når Gospel Singers synger "Mary's boychild", ja da blir det jul.

Kanskje var jula i Afrika nærmere den opprinnelige jula, for gjeterne rundt bålet kunne liksågodt ha satt i vårt nabolag og sett på grasbrannene i det fjerne.
Men uansett julestemning, han som kom som et lite barn er ikke mer farlig enn et hvilket som helst barn. Han ber oss om å svøpe seg, og legges i en krybbe, på samme måte som vi er kalt til å ta oss av ethvert lite barn som trenger omsorg, mat og kjærlighet.

God jul!